Leder: Det hvite håpet

Barack Obama er mer et hvitt enn et svart håp. Hvis han vinner tirsdag, vil den største mentale endringen skje i Europa og Norge.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

En lang reise er i ferd med å avsluttes nå, bare dager og timer før amerikanerne går til valgurnene på valgdagen tirsdag 4. november.

Dette er tidenes mest omtalte og dramatiske presidentvalgkamp i USA. Og en valgkamp som er blitt fulgt og omtalt minst like nøye ute i verden som i USA. I Norge har eksempelvis 84 prosent av velgerne gjort seg opp en mening om USA-valget, en høyere andel enn det som stemte ved forrige stortingsvalg. Det er interessant å merke seg at spesielt Barack Obama, som enkelte demokratkandidater før ham, klarer å skape mer begeistring og interesse blant nordmenn enn hva norske politikere klarer. Så er det da heller ikke tilfeldig at norske politikere har latt seg inspirere av han som omtales som «håpets kandidat».

Noen forutså Obamas stjernestatus allerede i juli 2004, da de første t-skjortene med «Obama for president» dukket opp, etter at han holdt hovedtalen på demokratenes nasjonalkongress. Hans tale om ett, forent Amerika var ord fra en svunnen tid: «There’s not a liberal America and a conservative America – there’s the United States of America». De siste fire årene har Obama holdt fast ved denne unike evnen til å kommunisere på tvers av kunstige grenser. I juni 2006 brukte Ny Tid tittelen «USAs neste president?» på en sak om ham, der vi beskrev hvordan Obama «har sjarmen til John F. Kennedy og hylles som en rockestjerne» i USA. Siden den gang har han ikke bare begeistret et rekordstort antall amerikanere, noe som har gjort ham til den største penge- og publikumsinnsamleren i USAs historie, men han har også vunnet over et klart flertall i tilnærmet alle land i verden. Hans tale i Berlin 24. juli i år, der en kvart millioner tyskere og europeere samlet seg for å ta ham i åsyn, viste hvordan han kan gjenopprette de bånd over Atlanterhavet og Stillehavet som er blitt svekket etter sju år med George W. Bush-politikk i kjølvannet av 11. september 2001.

Større enn King

Obamas oratoriske evner er uovertrufne. Uten manus har han vist seg som en større taler enn både Martin Luther King jr. og John F. Kennedy. Hans evne til å skape håp, entusiasme og tro på endring har en egenverdi. Tro kan flytte fjell. Og nettopp troen på endring er det viktigste for å skape de forbedringer som USA og verdenssamfunnet for øvrig nå trenger.

Like fullt er det også problematiske sider ved Obamas kandidatur. Han er ingen Messias, som tidligere påpekt her i Ny Tid, men snarere en sentrumskandidat i amerikansk politikk som har kommet med problematiske uttalelser både om Jerusalem, nasjonalisering og mulig bombing i Pakistan. Den eventuelle revolusjonen i verdenspolitikken vil nok ikke komme fra ham selv, men i tilfelle fra de positive bieffekter hans mulige valgseier og inntredelse kan skape. Det blir i så fall opp til resten av verden å la seg inspirere til å revurdere sin egen politikk hvis amerikanerne også gjør det.

Rent politisk er både den nå uavhengige Ralph Nader, den tidligere presidentkandidaten for De Grønne, og Cynthia McKinney – årets offisielle presidentkandidat for De Grønne i USA – å foretrekke. Deres antikrigspolitikk, feminisme og konsekvente miljøverntankegang er langt mer progressiv, tydelig og radikal enn den sentrumspolitikken Obama kan og må stå for. Afroamerikanske McKinney er den Kongress-politikeren som egenhendig arbeidet for å stille Bush for riksrett på grunn av Irak-krigen.

Like fullt har Obama de siste ukene vist seg som en god nummer 2-kandidat. Hans håndtering av personangrepene og finanskrisen inngir ennå håp. Mens republikanernes John McCain samtidig har vist sitt sanne ansikt. Hans valg av den antifeministiske Alaska-guvernøren Sarah Palin som visepresidentkandidat inngir ikke tillit. Derfor er det å foretrekke at Obama vinner tirsdag, all den stund De Grønnes kandidater sliter med å kommet over et par prosentpoeng i oppslutning.

Hvitt håp

Årsaken er også at Obama kan kalles det hvite håpet. Han er ikke svart, slik det framstår i norske medier, men i tilfelle mer hvit, hvis man først skal nevne kultur og bakgrunn. Han er oppvokst ene og alene med sin hvite mor fra Kansas, eller med sine hvite besteforeldre i Hawaii – der hans nå syke mormor, med indianerbakgrunn, nå bor. Det er interessant å merke seg at man ser hans fars trekk, men ikke hans mors. Det sier noe om vår tid. Men det sier også noe om vår tid at en kandidat som nettopp forsøker å framstå som kosmopolitisk, så tydelig omfavnes nettopp av hvite. Det var unge, hvite amerikanske collegestudenter som i fjor brakte Obama fram som motkandidaten til Hillary Clinton. Mens afrikansk-amerikanere, som Obama vanskelig kan sies å være en del av, var mer skeptiske.

Slik sett er Obama først og fremst det hvite håpet. Han gir håp til majoritetsbefolkningen både i USA og Europa. Det er verdt å merke seg at mens 70 prosent av tyskerne støtter Obama på grunn av hans hudfarge, synes bare 35 prosent av dem at det ville vært positivt med en farget tysk statsleder. Slik fungerer Obamas suksess i USA som et substitutt for hjemlandets manglende framgang.

Dessverre er nok det også i Norge større begeistring for Obama enn for norske minoritetspolitikere, noe de pågående nominasjonsprosessen viser. Det er å håpe at norske partier tar lærdom fra USA og ser at minoritetenes framgang først og fremst gagner landets majoritet. Inntil videre ønsker vi et godt valg. Dette handler om oss alle.

---
DEL