Leder: Det dristige grep

Den siste uka har Erik Solheim vist at miljø og utvikling henger sammen. Men kan dét bli en politisk vinnersak?

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[11. juli] Mens sentrale norske politikere åpenbart har tatt en tidlig eller lang sommerferie, eventuelt begge deler, kommer de gjenværende aktive desto tydeligere til syne.

Det har ikke minst miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fått vist. Tirsdag var han i Lofoten for både å få stedet inn på Unescos verdensarvliste, samtidig som han må stagge oljeboringskameratene Ap-Sp i sin egen regjeringskoalisjon og på den måten holde sine løfter overfor miljøbevegelsen.

Onsdag dro han til Sløvåg i Gulen kommune i Sogn, som den første statsråden, for å møte de berørte etter en eksplosjon i to oljetanker for ett år siden. Solheim tok på vegne av regjeringen selvkritikk for den manglende oppfølgingen av de 250 personene som fikk etter ulykken. Han innrømmet til og med at myndighetenes reaksjon ville vært bedre og raskere dersom eksplosjonen hadde skjedd i Indre Oslofjord. Og lovet så en grundig helseundersøkelse til innbyggerne.

Torsdag skulle Solheim så møte Barack Obamas klimarådgiver Jason Grumet, som også er leder av Bipartisan Policy Centre i Washington. En rad amerikanske politikere skal så videre til Svalbard for å se på klimaendringene med egne øyne. Mens Solheim blir igjen i Oslo for fredag morgen å ha frokostmøte med Brasils planleggingsminister Roberto Unger, før han på ettermiddagen møter andre europeiske utviklingsministre i Amsterdam.

I tillegg er Solheim akkurat tilbake fra Kina. 1. juli undertegnet han en samarbeidsavtale med Kinas miljøvernminister Zhou Shengxian, slik at Norge er blitt det første landet som inngår avtale med Kinas nye Ministery for Environemental Protection. Norge og Kina skal nå utveksle erfaringer. Eller som Solheim opplyser: «Kina har oppnådd reduksjon i svovelutslipp til tross for økonomisk vekst. Dette viser likevel at Kina er på rett vei. Miljø og økonomisk vekst blir nå sidestilte mål og det er en svært viktig milepæl.»

Solheim fikk også med seg et besøk i Kinas største kullprovins, Shanxi, før han også fikk sneiet innom Sør-Korea på vei tilbake til Norge.

Systemkritikk

I sum skisseres det her ikke bare opp rammene for en svært energisk statsråd, men det antydes også at vi i praksis også har fått en slags miljøutenriksminister. Eller en utviklende miljøminister om man vil. Fortsetter Solheim på denne måten – og det er verdt å merke seg at han i tabloidavisene før sommeren fikk gode terningkast og kritikker både av kommentatorer og folket – kan miljø og utvikling muligens bli en god valgkampsak for regjeringen neste år. Og det vil trenges.

Det var ikke et godt utgangspunkt Solheim hadde da han i fjor gikk fra å være utviklingsminister til også å få miljøet i sin portefølje. Og det er ennå god grunn til å stille kritiske spørsmål til denne særegne koblingen, som gir fort gir et inntrykk av at Regjeringen gjør klimaspørsmålet til et utenriks- og u-landsspørsmål, slik NTNU-forsker Espen Moe påpekte i Ny tid 13. juni. Departementet klarte da ikke å svare på kritikken, siden «spørsmålet favner vidt, og i første rekke dreier som om hvordan Norge er organisert politisk».

Nettopp. Og deri ligger da også hele kjernen i den schizofrene retorikken vi ser i dagens norske politikk: Motsetningen mellom norsk olje- og miljøpolitikk, mellom såkalte innenriks- og utenrikspolitiske hensyn. Som om det skulle vært en motsetning, så sant man da ikke som nå har departementsstrukturer som nettopp opprettholder oljelobbyens krafttak om det norske statsapparatet.

Men det lagt til side, er det vel verdt å merke seg de resultater Solheim allerede, tross alle odds, har fått til i sin nyopprette kombistilling innen miljø og utvikling. Det synes også som han har klart å kommunisere bedre en mer likestilt og dialogorientert tilnærming til andre lands perspektiver, noe som nå lettere kommer til sin rett med den globale miljøutfordringen i mente.

Hvorvidt Regjeringen så klarer å selge inn sin miljø- og utviklingspolitikk som sin vinnersak framover, blir noe annet. Også hvorvidt velgerne setter pris på en innsats utover landegrensene. Men om ikke annet har det dristige politiske kombigrepet fra i fjor høst til nå vært av den rødgrønne Regjeringens mest vellykkede prosjekter.

---
DEL