Leder: Behov for norsk granskning

Etter at Serbia onsdag utleverte Radovan Karadzic til domstolen i Haag, er det på tide at også Norge gransker sin rolle i et av det 20. århundres verste folkemord.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Et nytt kapittel i det moderne Europas historie ble innledet da serbiske myndigheter onsdag satte Radovan Karadzic (63) på flyet til Haag i Nederland. Etter 13 år på flukt skal presidenten for Republika Srpska fra 1992 til 1996 nå stilles for retten.

Men ennå mangler pågripelsen av krigsforbrytertiltalte Ratko Mladic, generalen som var Karadzics underordnede og som ledet de bosnisk-serbiske styrkenes innmarsj i «FNs sikre sone» i Srebrenica 11. juli 1995. Foran nederlandske FN-styrker skilte han i ren Auschwitz-stil ut kvinner fra menn, før han henrettet bortimot 8000 ubevæpnede bosniske gutter og menn på grunn av deres tro og/eller «etnisitet».

Srebrenica-massakeren står slik som den verste forbrytelsen mot menneskeheten utført i Europa etter andre verdenskrig. Det kan ikke bli ro på kontinentet før de skyldige har fått sin rettergang og sin dom.

Derfor er det så avgjørende at Karadzic nå er pågrepet. Ikke bare står han tiltalt for Srebrenica-massakren, men også for den tre år lange beleiringen av Sarajevo. Samt for opprettelsen av konsentrasjonsleire og for fem grove forbrytelser mot menneskeheten. Over 100.000 mennesker mistet livet i Bosnia-krigen som Karadzic startet i april 1992.

Ikke bare sender pågripelsen av Karadzic en advarsel til verdens nåværende eller kommende krigsforbrytere. Også for titusener av bosniske kvinner som savner sine mannlige familiemedlemmer, er det på tide at de ettersøkte pågripes.

Mørkets hjerte

Derfor kan pågripelsen av Karadzic knapt overvurderes. Bosnia-krigen fra 1992 til 1995 er mørkets hjerte i det moderne Europa: Mens man under andre verdenskrig kunne påstå at man «ikke visste» om Hitlers utryddelse av jøder, homofile og rom-folk, foregikk Karadzics overgrep for åpne tv-skjermer. Likevel lot vi oss ikke engasjere. Og likevel – med hederlige unntak som Kjell Arild Nilsen, Maria F. Warsinski, Svein Mønnesland og Aage Borchgrevinck – er det ikke bevisstheten om vårt indirekte ansvar som preger dagens ordskifte. Tvert om. Det siste året har norske aviser nevnt folkemordet i Srebrenica kun 23 ganger. Til sammenligning har de samme mediene omtalt ungtyrkernes påståtte folkemord mot armenerne i 1915, under første verdenskrig, tre ganger så ofte, i 63 artikler. Og i hele 279 tekster dersom alle nettomtalene av «tyrkernes folkemord» tas med.

Dette til tross for det historisk tvilsomme med debatten om å definere kun drapene på armenerne som folkemord, slik det kommer fram i Bernt Hagtvets Folkemordenes svarte bok (2008). Til tross for at det osmanske riket ga dødsstraff til de tre hovedansvarlige for armenerdrapene. Og til tross for at den enorme oppmerksomheten om 1915 mest blir en akademisk debatt – vel å merke med politisk aktualitet for å vanskeliggjøre Tyrkias EU-inntreden – mens Srebrenica-ofrenes familier ennå lever og lider.

Norges rolle

Det samme kan sies om Norges vilje til å granske egen rolle i Bosnia-krigen, noe som nå aktualiseres når Karadzic nå er i Haag og Srebrenica-mødrene forbereder rettssak mot FN-systemet. Norge har nemlig en sentral rolle i 90-tallets balkanske tragedie. Ikke bare ved at Thorvald Stoltenberg fra våren 1993 og under Srebrenica-massakren, da han møtte Slobodan Milosevic, var FNs fredsmegler der. En nederlandsk granskningsrapport fra 2002 – som gjorde at landets regjering gikk av – skriver at det ble oppfattet som «uheldig» at Stoltenberg ble utnevnt, siden den tidligere Beograd-ambassadøren ble oppfattet som «serbervennlig».

I tillegg hadde Norge i 1995 utplassert 600 mann i Tuzla, sektorhovedkvarteret for Srebrenica. I august 2005 avslørte Ny Tid så at det var en norsk oberst, Hagrup Haukland, som var den overordnede til de nederlandske FN-styrkene som skålte med Mladic i Srebrenica. Haukland var da på ferie i Norge, men skal ha hatt kontakt med Brundtland-regjeringen. I Hauklands fravær fikk de nederlandske nestkommanderende ansvaret.

Høsten 2005 sa både forskere, Bosnia-eksperter, utenrikskomiteen og Haukland seg enige i behovet for en granskning av Norges rolle under Bosnia-krigen. Men så ble Stoltenbergs sønn statsminister. Lite har skjedd etterpå.

Det er forståelig at det er tøft å rette et kritisk blikk mot seg selv og sine. Men så lenge Norge unnlater å få til en uhildet vurdering av nordmenns rolle under Balkan-krigene, gis det inntrykk av at man har noe å skjule. Nederlands selvransakelse er slik forbilledlig. Når nå til og med Serbia har tatt sine første skritt, er det på å tide at også Norge får til en uhildet granskning.

---
DEL