Leder:  Velkommen, 2009

Tross romjulas brutale angrep, går vi nå inn i mulighetenes år.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Om noen år vil vi antagelig kunne se tilbake på 2008 som et nærmest revolusjonært år. 2008 kan bli det nye 1968 – året som er blitt et symbol på en større bevegelse og en radikal samfunnsendring som først ble iverksatt senere. I 2008 har vi nemlig kunnet oppleve kimen til tre globale systemendringer.

Den ene kimen ligger i markedsliberalismens død, slik dette kom til uttrykk etter at det amerikanske finanskonsernet Lehmann Brothers gikk konkurs 15. september – noe som bidro til at verden gikk inn i en såkalt global finanskrise. Slik den totalitære kommunismen døde ut som ideal med Berlinmurens fall 11. november 1989, slik kan markedsliberalisme uten statskontroll nå ha fått sitt nådestøt som utopisk samfunnsorden. Markedet ser ut til å ha mistet sin makt over sinnene, for å bruke økonomen Bent Sofus Tranøys begreper. Forhåpentlig kan hendelsene brukes for å sikre en mer ansvarlig fordeling av de materielle godene.

Den andre kimen ligger i den såkalte matvarekrisen, som ble åpenbar våren 2008. Den enorme økningen i matvareprisene i en rekke land – og da spesielt i de som omtales som i økonomisk utvikling – viste hvor urettferdig mange av dagens globale handelsavtaler er. Det var derfor et vannskille da Indias handelsminister Kamal Nath i juli fikk stoppet et avtaleutkast i Verdens handelsorganisasjon (WTO), fordi hans regjering mente at det ikke godt nok sikret matvare- og handelsinteressene til India og flertallet av jordas befolkning. Det er ikke subsidier til de rike som skal være det styrende, men en rettmessig tilbakebetaling til – eller rettferdig handel for – de som er økonomisk fattigere.

Det vi nå ser, er «the rise of the rest» – eller «veksten til resten» – som Newsweek-redaktør Fareed Zakaria kaller det. Altså de tidligere koloniserte og okkuperte lands demokratiske kamp for å gjenvinne sin rettmessige plass i sola. Fram til midten av 1700-tallet hadde India og Kina, de to landene som mest kontinuerlig har preget verdenshistorien de siste tre tusen årene, alene over 60 prosent av verdens samlede brutto nasjonalprodukt (BNP). Så begynte den europeiske koloniseringsbølgen, og verden ble snudd på hodet.

Nå i det 21. århundre er vi på vei tilbake til en mer normalisert tilstand. Det er ikke én maktpol, sentrert rundt EU/USA, som styrer verden ved hjelp av diktat, som etter Den andre verdenskrig, men stadig flere demokratiske maktpoler. Forhåpentlig kan hendelsene gjøre at også Norge kan tenke nytt og søke seg nye allianser med majoriteten av jordas befolkning, da fortrinnsvis demokratiske land som Brasil, Sør-Afrika, India og Indonesia, istedenfor oljedikaturer som Russland og Iran.

Den tredje kimen til en ny verdensorden ligger i avslutningen på George W. Bushs åtte år lange regjeringstid i USA, symbolisert med hans etterfølgers historiske presidentkampanje og valgseier 4. november. Barack Hussein Obama er blitt presentert nærmest som en hegeliansk verdensånd til hest. Men hans regjeringsutnevnelser vitner til nå ikke om at han er annet enn menneskelig, altfor menneskelig – altså at det er viljen til makt og maktutøvelse, mer enn forsøket på en radikal ny politikk, som ligger til grunn for strategien. Like fullt vil Obamas innsettelse, og den begeistring han skaper den 20. januar, i seg selv kunne skape den endring man søker. Forhåpentlig kan den norske regjering sikre et fruktbart samarbeid med Obama og utenriksminister Hillary Clinton, slik at man i praksis kan få til et radikalt brudd med arven fra Bush-dynastiets krigføring og manglende hensyn til de globale menneskerettighetene.

Romjulens brutale israelske angrep på Gaza-stripen, som har ført til hundrevis av tapte sivile liv, inkludert barn, viser at det er nok av utfordringer i året som kommer. Dette viser igjen det grunnleggende problemet med dagens forsøk på en tostatsløsning. Israels angrep viser også hvor problematisk det er at Norge fortsetter å handle våpen med et land i krig – slik det kom fram i forrige utgave av Ny Tid (19. desember). Det er selve sprenglegemene i de norske klasebombene, som ennå ikke er destruert, som er produsert i Israel og ble kjøpt inn på slutten av 90-tallet. Inntil en slik offisiell norsk støtte til Israels våpenproduksjon opphører, taler Norge med svekket troverdighet når man kritiserer Israels våpenbruk på Gaza-stripen.

Også i Norge vil 2009 bringe utfordringer. Valget i september kan i verste fall føre til at det høyrenasjonalistiske Fremskrittspartiet kan få regjeringsmakt. En Frp-seier vil verken være i Norges eller verdens interesse. Dagens rødgrønne koalisjon synes som den beste garantisten mot en Frp-regjering. De tre nevnte kimene til en ny verdensorden – representert ved finanskrisa, matvarekrisa og Bush-krisa – synes da også å virke til de rødgrønnes fordel blant folk flest. Nå handler det for finansminister Kristin Halvorsen å finne en stø kurs som kan overbevise mediene og velgerne om at vi trenger flere solidariske, internasjonale og fellesskapsorienterte løsninger, ikke færre.

Når vi fra nyttår også kan glede oss over at det fra nyttår trådte i kraft en ny ekteskapslov i Norge, vedtatt i det radikale år 2008, er det gode grunner til også å være optimistisk på vegne av året som kommer. Fra 1. januar får for første gang personer av samme kjønn rett til å gifte seg, få assistert befruktning og tillatelse til å adoptere – og fra samme dag får homofile i Ungarn rett til partnerskapsinngåelse. Nepal fortsetter på sin side landets pionéraktige kamp for det tredje kjønn, samtidig som Høyesterett i Uganda lille julaften ga Victor Juliet Mukasa medhold i at transkjønnede har like rettigheter som andre ugandere.

Alt dette vitner om at store deler av verden går framover, tross alt. Derfor handler det om å fortsette å ta til orde for nye tider. Godt nytt år.

---
DEL