Leder: Vi er alle sveitsere

Feige politikere, akademikere og medier har skylden for dagens islamfrykt. Men løsningen er her.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: dag@nytid.no, www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Leder i Ny Tid 04.12.09:

Søndag 29. november stemte 57,5 prosent av velgerne i Sveits for å forby minareter. Dermed er forslaget blitt til lov i alpelandet.

FNs høykommissær for menneskerettigheter, ironisk nok lokalisert i Gèneve, påpeker at befolkningen utenfor FN-bygningen har fattet et vedtak i strid med internasjonal lov.

Vedtaket har vakt oppsikt verden over. Selv om utfallet ikke er overraskende. Onsdag viste en meningsmåling i The London Daily News at 75 prosent av londonerne ønsker det samme forbudet. Inspirert av Sveits vil nå populistiske partier over hele Vest-Europa, inkludert Norge, forsøke det samme. Vi er alle sveitsere nå.

I land etter land i Europa ser vi trenden om å ville forby det som forbindes med én religion: hijab, halal, gutteomskjæring, Koranen, minareter, bønnerop.

Bønnerop? Det må vel være en spøk? Dessverre ei. I år 2000 vedtok bydel Gamle Oslo at moskeene ikke skulle kalle inn til fredagsbønn hvis ropet oversteg 60 desibel. Imamene i Oslo må altså hviskerope. En tv avgir lyd på 60 desibel, det samme som en vanlig samtale på én meters hold. Ropeforbudet er blitt stående, selv om Fylkesmannen protesterte. Stortinget ønsket ikke oppheve vedtaket, selv om det er en direkte knebling av ytringsfriheten.

Heller ikke norske politikere tør nemlig ta et oppgjør med de reaksjonære krefter som hjemsøker vårt land. Problemet er ikke at man ikke har våget å ta debatten om minoritetene og «muslimproblemet». Disse politisk korrekte debattene er blitt kjørt daglig i over 20 år.

Den debatten ingen ansvarlige politikere har våget å ta, øyensynlig i frykt for å tape stemmer, er hvorfor fremmedfrykten og islamofobien stadig brer om seg. I stedet for å kalle en spade for en spade, så har politikere, mediefolk og akademikere generelt veket unna å ta et knallhardt oppgjør med de menneskefiendtlige holdninger som gjennomsyrer «vår kultur», vårt ordskifte og vårt mentale tankesett.

Senest så vi dette med politikeren som slipper unna med å kalle afrikanere for «halvaper». Slikt blir nærmest ansett som «guttestreker», i tråd med Språkrådets insistering på å respektere gamle språktradisjoner.

Eller ta landets største parti, som sikret seg regjeringsmakten etter utspill om å internere mindreårige og gå til krig mot «radikal islam» – et begrep som også fratar ordet radikal dets egentlige betydning. De få politikere som sto opp mot dette, ble straffet av velgerne.

Derfor er resultatet i Sveits ikke et gufs fra mellom-Europa i mellomkrigstida. Det er et varsko om holdninger som allerede er allment aksepterte i Norge.

Paradoksalt nok har USA gått den motsatte veien: Amerikanske velgere flest ser ikke på kunnskap, dialog og nyanser som en svakhet, slik det blir framstilt her. I Libanon er de kristne både rike og innflytelsesrike. Selv i Iran bor nærmere 25.000 jøder, mer enn i store deler av Europa.

Men hva har skjedd med Europa? Svaret kan man få i svenske Anders Malms Hatet mot muslimer (Atlas, 2009), et verk som viser framveksten av vår tids sterkeste ideologiske tendens i Europa: islamofobien.

Finnes det så intet håp? Er vi dømt til å leve på fryktpopulismens fordummende nåde også i det neste tiåret? Nei. Håpet lever i at vi kaster over bord det etnosentriske verdensbildet som har preget våre samfunn det siste århundret. Fortida er nemlig ikke slik dagens ledende politikere, akademikere og medier presenterer den. Før nasjonalismens inntog var tanker om kosmopolitisme et naturlig og stolt innslag i filosofiens historie, inkludert i Europa.

Dette kommer ikke minst godt fram i første bind, av to, fra Kjetil Jacobsen (red): Verdensborgerskapets idéhistorie (Unipub).

Her vises de store tanker fra Cicero via egyptiske Ibn Khaldun (sosiologiens grunnlegger på 1400-tallet) til Kant. Som Jacobsen påpeker:

«Til den vestlige tradisjonen regner vi islam og den arabiske verden. Idéhistorisk sett gir det liten mening å stille islam og den europeiske intellektuelle tradisjonen i motsetning til hverandre. Noen autonom europeisk idétradisjon finnes ikke.»

Dette er godt observert, men desto mer skremmende å erkjenne at slike selvfølgeligheter nærmest er radikale og revolusjonerende innen dagens akademia i Norge. Jacobsens bok er deprimerende lesning med tanke på hvor dypt våre debatter og politiske vedtak har sunket i forhold til våre forgjengeres visjonære skrifter og budskap.

Håpet ligger i at de kommende generasjoner får et mer sannferdig bilde av fortida, slik at de kan gjøre seg opp en mer kunnskapsbasert mening om nåtid og framtid.

Måtte Verdensborgerskapets idéhistorie bli pensum og folkelesning. Da slipper vi flere misforståtte bønnerop- og minaretvedtak. ■

debatt@nytid.no

---
DEL