Leder: Velg trøndermodellen

Dårlig politisk håndverk har ødelagt for en utvidelse av den rødgrønne regjeringen. Trondheim-modellen burde velges framfor Oslo-varianten.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Stortingsvalget. De fleste norske partier har nå vært gjennom sine landsmøter. Stortingsvalget 9. september er nå mindre enn fire måneder unna.

Dettr kan bli et historisk valg: Dersom Fremskrittspartiet inntar regjeringskontorene, slik meningsmålingene nå tyder på, vil det vekke oppsikt over store deler av Europa.

Frp har riktignok vært kontinentets største høyrepopulistisk parti i flere år nå, samt Norges nest største parlamentariske parti siden 2005. Men ved å innta regjeringskontorene i Europas rikeste land, i mulig tospann med det ansvarlige og konservative Høyre, vil Siv Jensens og hennes følgesvenner sette en helt ny standard for innflytelse i europeisk sammenheng. Spesielt siden Frp-leder Jensen er en mulig finansminister med kontroll over Oljefondet, som neste år kan være verdens største statlige fond.

Dermed ikke sagt at norske Frp er som andre høyrepopulistiske partier i Europa. For det er ingen av dem. Alle er de forskjellige. Som oftest som innbyrdes selvmotsigende paradokser – organisk tilpasset de emosjonelle nasjonalstrømninger som rører seg i Folket. Til tider framstår norske Fremskrittspartiet som mer statsorientert enn Arbeiderpartiet. Andre ganger som mer utadvendt enn Rødt. Eller som mer konservativ enn Høyre, mer nasjonal enn Senterpartiet, mer Israel-vennlig enn KrF, mer alkoholliberalt enn Venstre eller som mer ulandshandelsvennlig enn SV.

Fremskrittpartiets kjerne er at den renner ut i hånden som en neve vann. Partiet er muligens det mest utskjelte, men dermed også det mest hatede og fryktede partiet. For Frp kan ved sin evige fluktasjon røre velgere flest, mer enn andre partier flest. Denne dynamiske emosjonalitet er populismens seiersoppskrift: Bare øreklokker kan beskytte mot lyden fra tryllefløyten som spiller opp til forførerisk dans. Denne velkjente melodien kan i 2013 føre Fremskrittspartiet til maktens tinde, til regjeringskontorene i den tidligere Arbeiderparti-staten.

Gratis råd

I en sådan stund er ikke gode råd dyre. De er faktisk gratis: Søk nye allianser.

Et av de politiske paradoksene er at et parti som Venstre nå åpner opp for Frp i regjeringskontorene. «Heller Jens enn Jensen» er blitt til «heller Jensen enn Jens». Det tok et dårlig Sponheim-valg, og et dyktig Civita-arbeid, til for å samle en generasjon Unge Venstre-politikere inn i en borgerlig fold hvor Frp er en mer naturlig samarbeidspartner enn tidligere sentrumskamerat Senterpartiet. Det samme ser vi med Kristelig Folkeparti – som etter landsmøtet er blitt ytterligere fjernet fra Ap. Men Frp står lengre fra KrF enn noe annet parti i så viktige saker som bistand, klima, mangfold, sosialpolitikk, alkoholpolitikk og generell ærefrykt overfor det religiøse.

Slik har Norge havnet i den underlige situasjon at Venstre og KrF står klar for å velge, og svelge, mange av de samme kameler som SV har måtte gjøre i sitt Ap-samarbeid.

Finnes det så ikke alternativer til dagens tradisjonelle to-blokkstenkning? Jo, i Trondheim har KrF inngått i en rødgrønn-gul allianse med Ap, SV, Sp og De Grønne siden kommunevalget i 2011. Denne trøndermodellen burde man jobbet mer tydelig for på landsplan også, hvori inkludert Venstre. Dette som et alternativ til en regjering med Frp. Eller: «Heller hvermannsen enn Jensen.»

Det er ikke bare KrF og Venstres manglende kreativitet, og press fra Kristin Clemet i Civita, som gjør at denne veien ikke er blitt mer utprøvd. Spesielt de rødgrønne regjeringspartiene burde selv ha arbeidet mer strategisk for en slik løsning etter valgseieren i 2009. Men istedenfor at Stoltenberg inviterte Grande og Hareide med på fisketur, eller til en runde rundt Sognsvann, lot man FpU-kreftene ta over dialogen isteden.

Det kommer nå riktignok noen halvkvedede viser: Nestleder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, sa før KrF-landsmøtet at de heller bør søke seg mot de rødgrønne enn de borgerlige partiene. «Det er ingen partier som har likere partiprogram enn KrF og Sp. Foruten et par symbolsaker, så er det Sp, SV og KrF som er mest enig. Vi har inngått en rekke kompromisser i Stortinget,» uttalte Vedum. Han viste til politikk for bistand, fordeling, miljø og landbruk.

Også statsminister Jens Stoltenberg sa noe av det samme i slutten av april, da han besøkte Trondheim: «Jeg er helt sikker på at KrF kan bekjempe mer barnefattigdom sammen med oss enn med Fremskrittspartiet og Høyre. Jeg alltid har ment at det er mye felles mellom Kristelig Folkepartis nestekjærlighet og sosialdemokratiet.»

Tapte saker

Men både han og Vedum stanset før de kom med en invitasjon til regjeringssamarbeid. Det er trist, men ikke forbausende. For nå er det for sent. Dette arbeidet skulle vært igangsatt for over tre år siden.

Det er ikke bare de rødgrønne som ligger an til å tape regjeringsmakten på den manglende dialogen over gamle blokkgrenser. Dette risikerer småpartiene SV, KrF, Sp og Venstre også å tape mye på, ikke minst når det gjelder å få gjennomslag for politikken sin.

Ved at SV/Sp og KrF/Venstre går til hver sin gamle blokk, taper de alle innflytelse. Med bedre samarbeid hadde de stått sterkere også hver for seg. Noe slikt ville vært nytt og uvant, javel. Men enda mer nytt og uvant vil det være med Frp i regjering:

Dét er noe som aldri har skjedd før i verken norsk eller nordisk politikk de siste hundre år. I sådanne emosjonelle stunder bør ansvarlige politikere ikke la rasjonelle valg være uprøvd. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 10.05.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL