Leder: Veiene fra Utøya

Det er en tragedie dersom boka En norsk tragedie blir stående som sannhetsfortellingen om terroristen som drepte 77 mennesker. [NB! Oppdatert med twitterdebatt, Borchgrevink-svar 26.11., tilsvar 27.11.12, Nore-svar i Klassekampen 30.11., Eskil Skjeldal 10.12.12. Se under.]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

(NB! Ny Tid har bedt om tilsvar fra forfatter Aage Borchgrevink/redaktør Aslak Nore, etter at de 22.11. aktivt gikk ut i sosiale medier mot denne teksten. Svar er til nå ikke mottatt, og Nore avslår nå å skrive, men Borchgrevinks utspill 25.11. på bokas kommersielle Facebook-sider er 26.11. lagt til under dette, inkludert utdrag fra twitterdebatt. Oppdatert med Herbjørnsrud-svar 27.11., utdrag fra oppslag i Klassekampen 30.11., Skjeldal-innlegg 10.12.12. Red. anm.)

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Priset. Dommen i Oslo tingrett 24. august kom som et sjokk på mange i Norge:

Anders Behring Breivik (33), fra Hoffsveien på Skøyen i Oslo, ble dømt til 21 års forvaring for drapet på 77 mennesker 22. juli 2011.

Den største overraskelsen lå kanskje i at Breivik ble dømt til å være tilregnelig. Hans ideologi og politiske holdninger, som deles av titusener ute i Europa, ble tatt på alvor. Framstillingen til rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim ble satt til side: Ingen andre fagfolk hadde sett noe som tilsa galskap eller utilregnelighet, som de påsto. Husby og Sørheim hadde da også tatt oppdraget midt i en emosjonell fase etter massedrapene. De manglet både innsikt nok til å ta opptak av samtalene, for å dokumentere sine fortolkninger, samt vilje og evne til å fortolke samtiden etter 11. september 2001.

Husby og Sørheims rapport hadde likevel i drøye ni måneder blitt selve drivhjulet i den norske debatten. For en som skyter småjenter og tenåringsgutter i hodet på Utøya kan jo ikke være riktig klok? I det minste ikke riktig norsk? Ved å gjøre Breivik utilregnelig, til noe «uvanlig», kunne man vri debatten over til noe annet enn hva «vi» burde gjøre nå.

Den klare og veldokumenterte tingrettsdommen – som ikke ble påklaget, men som er rettskraftig – ødela for en stund idyllen. Kanskje vi måtte anse også politiske terrorister som del av den norske kulturen? Det var tross alt en elev fra Ris skole, fra samme skole som Breivik, som hadde bombet også Nor-moskeen på Frogner i 1985. Men håpet var ikke tapt. Mange visste at det skulle komme en bok som kunne plassere skylden på andre enn oss selv.

Spådommen

Allerede 31. august, én uke etter dommen, kunne Morgenbladet ved Lena Lindgren røpe: «I dag hører man ofte vanlige avislesere undre seg over hvordan en gutt med «normal middelklasse-oppvekst» kunne ende opp som terrorist, altså versjonen Behring Breivik selv insisterer på. I månedene som kommer vil denne fasaden sprekke.»

Hva siktet hun til? Jo, til den boka som i høst er blitt stående som selve «det borgerlige forsvarsverket». Beretningen som skal bevise at Breivik ikke var en del av Skøyen-kulturen likevel, men snarere en «avatar», der terroren kan forklares i barndommen og med påståtte overgrep fra hans egen mor. Boka heter En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya (Gyldendal) og er skrevet av litteraturviter Aage Storm Borchgrevink (43). Forfatteren er oppvokst et par golfslag fra Breivik.

Boka var tilnærmet trykkeklar da dommen falt. Første setning i forordet framstilles som å være skrevet samme dag som dommen falt. Og så, fredag 4. oktober, ble den lansert med brask og bram på førstesiden i VG, samt over flere sider i nettopp Morgenbladet – etter lang planlegging. VGs ledende kommentator Anders Giæver konkluderte samme dag at boka gir «opplevelsen av å lese den endelige forklaringen på hva som skjedde». Eller som forlaget skriver på baksiden av boka: «Dette er den definitive historien om 22. juli.»

Noen dager senere kommer en lengre anmeldelse på trykk i VG, terningkast 6, og med Sindre Hovdenaks konklusjon om at dette er «den aller beste boken om 22. juli-tragedien». Hilde Sandvik i Bergens Tidende er også rørende enig, og blir på framsiden av 2. utgaven sitert på at dette er boka om «det moderne Norge, men først og fremst om hovudstaden».

Ikke uten grunn omfavnes boka av priskomiteer og det norske folk, og går rett inn på bestselgerlistene. Boka kan da også forstås som del av et større «forståelsesprosjekt» i samarbeid med en lang rekke kulturpersonligheter, der både vestkantoppvokste Jonas Gahr Støre og andre lar seg villig intervjue. Borchgrevink takker selv «redaksjonssjef Jan Swensson og Gyldendal Norsk Forlag for initiativet til prosjektet». Mens redaktør Aslak Nore takkes for «entusiastiske lesninger og kreative innspill».

Fasiten i hånden

Hva er det så som står? Jo, Borchgrevink mener å ha fått «fasiten i hånden». Hvorfor? Fordi han leser en rapport fra 1983, der en alenemor hadde bedt om hjelp til helgeavlastning for sine to barn.

Forfatteren ser derfor «terrorhandlingene som utslag av omsorgssvikt i familien». Uten å gi belegg, antydes det at Breivik er blitt mishandlet av sin mor. Men denne 80-tallsrapporten anklager moren først og fremst for at hun lar 4-åringen Anders sove i samme seng som henne – noe som i dag ville være å sykeliggjøre flesteparten av jordas mødre. Barnevernets rapport noen måneder senere viste da også en harmonisk mor, sønn og datter – til tross for at alenemødre var stigmatisert på den tiden.

Likefullt konkluderer Borchgrevink, for han har jo den «fasiten» som ingen andre har: «Den mørke impulsen kom etter mitt syn fra barndommen, ikke kontrajihadistene.» Intet mindre.

I denne boka er det ikke bare Husby/Sørheim som får full oppreisning – da det er nærmest kun de, og ikke «de faglige rettsvinnerne» Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, som Borchgrevink baserer sine fortolkninger på. Det er også Freud og psykoanalysen som her får sin store tilbakekomst i norsk offentlighet i det 21. århundre. Så trengs det da også spekulative og diskrediterte teorier til for å konkludere med at «den viktigste lærdommen i denne tragedien handler etter mitt syn.. om barne- og familiepolitikk».

Skal vi overføre denne apologetiske forklaringsmodellen på andre kriminelle, så må jo både Arfan Bhatti, Mulla Krekar og Osama bin Laden unnskyldes – siden de nok kan bevise å ha hatt en langt verre barndom enn Breivik, som har gått på de beste skoler, i den største byen, i det rikeste landet i verden. Men man nok ha vanket i samme barndomsmiljø som norsk kulturelite for å kunne pådyttes så mange unnskyldninger, som verken han eller hans familie ønsker eller kjenner seg igjen i.

Sinnslidelsen

Borchgrevink søkte allerede i september 2011 om penger fra Fritt Ord. Han skrev allerede da at 22. juli var et «utslag av sinnslidelse på individplan». Premisset var gitt. Litteraturviteren skulle ikke skrive om Eurabia-politikk, utbredte ideologier eller forholde seg til rettskraftige dommer.

Flere fagfolk har ristet på hodet, selv psykiatriprofessoren han har konferert med underveis, Sigmund Karterud, er kritisk. Men få andre anmeldere enn Kaj Skagen i Dag og Tid og Heidi Helene Sveen i Prosa (tillagt i nettversjon: Eskil Skjeldal i Vårt Land) har stilt kritiske spørsmål til dette potensielt uheldige bokprosjektet. Men forsvarer Geir Lippestad er heldigvis tydelig. Denne uka så han det nødvendig å gå ut i mediene og si:

«Det var kun den informasjonen Breivik fant på internett som radikaliserte ham. Breivik opplevde ikke noe spesielt eller grusomt. Han hadde kanskje en litt vanskelig barndom, men ikke verre enn noen andre. Han bygde hele sitt verdensbilde, hele sitt raseri, på nettinformasjon, og ingen fysiske erfaringer.»

(Tillegg i nettversjon: Intervjuet sitert over ble gitt etter foredrag for Det Kriminalitetsforebyggende Råd. Lippestad er invitert til Brüssel som del av EU-prosjekt mot radikalisme.)

Lippestad har forsvart både Benjamin Hermansens drapsmann og Utøya-barnas morder. Han vet hva han snakker om, men han påstår likevel ikke at han sitter med «fasiten i hånden». ■

(Dette er et oppdatert utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.11.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.) BILDER: WIKIPEDIA COMMONS.

********


I påvente av etterlyst svar fra Aage Borchgrevink og hans forlagsredaktør Aslak Nore, som begge gikk aktivt ut mot teksten på twitter på kvelden torsdag 22.11., gir vi et utdrag fra deres utspill i sosiale medier. Her sitert i Aftenpostens lørdagsutg. 24.11.2012, s. 28, der det i «Sagt i uken»-spalten står:


«Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsrud skrev denne uken en kritisk anmeldelse av Aage Borchgrevinks kritikerroste bok En norsk tragedie. Det burde han ikke ha gjort.

«@dagherbjornsrud med en så tendensiøs, misvisende og tåpelig slakt av @aageb at det er vanskelig å ta ham alvorlig»
Aslak Nore, forlagsredaktør i Gyldendal, som har gitt ut boken

«Anmeldelsen din er like full av faktafeil og konspirasjonstenkning som den r fri for argumenter. Pinlig for deg og Ny tid»

Den forulempede forfatter Borchgrevink

«Tør du ikke vise deg på Twitter etter «anmeldelsen» din av @aageb? Lett å være tøff på avstand, gitt»
Etter en stund savner Nore Herbjørnsrud-svar på Twitter

«Møt oss på Hovseter hvis du tør, Dag»
Trygdekontoret-researcher Sturla Haugsgjerd, alias @zordan4ture på Twitter, melder seg på diskusjonen

«Med fare for å bli oppfattet som politisk ukorrekt: Sjarmerende med engasjementet»
Dag Herbjørnsrud svarer til slutt»

Tre twittermeldinger til:

Aage Borchgrevink (@AageB på twitter 22.11.): «alt i alt r den ‘lederen’ din en sjikanøs suppe hvis eneste formildende trekk er at den r mest til å le av»

Sturla Haugsgjerd (@zordan4ture): «AageB Vi sender Big Al på han »

Aslak Nore (@aslaknore): « Klarer du ikke annet enn å RTe kritikken? Offermentalitet? Artikkelen din var en elendig konspiratorisk suppe»


*********


Oppdatering mandag morgen 26.11.2012:

Aage Borchgrevink har ennå ikke sendt over noe svar til debatt@nytid.no. Søndag kveld 25.11. la han ut følgende tekst på sin boks Facebook-side:

Konspirasjonstenkning og faktafeil

(Svar på Dag Herbjørnsruds lederartikkel i Ny Tid 23. november)
— Jeg spiller ikke golf, Dag! —

For en forfatter er det et privilegium å bli lest kritisk. Boken En norsk tragedie har høstet ros, men også møtt innvendinger fra anmeldere som Arnhild Skre, Jon Rognlien, Kaj Skagen, Eskil Skjeldal og Tom Egil Hverven.
Felles for disse er at jeg kan forstå kritikken (uten at jeg er enig i alt) fordi de forholder seg til teksten slik den står. Dermed stimulerer de til debatt, en debatt som forhåpentligvis kommer offentligheten til gode.
Dag Herbjørnsruds lesning av boken i en lederartikkel i Ny Tid 23. november skiller seg ut ved at han baserer poengene sine på faktafeil og konspirasjonstenkning. Før man får ryddet opp i påstandene hans, og dermed klarlagt premissene, er det vanskelig å vite hva man skal debattere.
Herbjørnsruds tese er at boka er «det borgerlige forsvarsverket.» Han antyder at boka er krumtappen i et større komplott støttet av Fritt Ord, planlagt og utført av media, kulturelitene og Oslo vest.
Hensikten er å undergrave dommen mot Breivik, som etter Herbjørnsruds mening «kom som et sjokk på mange i Norge». «Men håpet var ikke tapt,» skriver Herbjørnsrud, «mange visste at det skulle komme en bok som kunne plassere skylden på andre enn oss selv.»
Men var det egentlig mange som ble sjokkert av dommen? Hvem er de, i så fall? Og plasserte dommen egentlig «skylden på oss selv»? Hva slags «håp» er det snakk om? Og kan En norsk tragedie leses som et angrep på Tingrettens dom?
Etter mitt syn er dette tvilsomme påstander.
For å få regnestykket til å gå opp, trikser Herbjørnsrud med premissene. Han «avslører» at angrepet på Nor Moske ble utført av en tidligere elev ved Ris skole, samme skole som Breivik gikk på. Men han nevner ikke at han har lest den historien nettopp i En norsk tragedie. I stedet beskriver han boken min som en slags frikjennelse av «Skøyenkulturen» og benektelse av at det finnes hjemmeavlet terror i Norge. Det er uredelig og misvisende.
Herbjørnsrud skriver at: «Borchgrevink søkte allerede i september 2011 om penger fra Fritt Ord. Han skrev allerede da at 22. juli var et «utslag av sinnslidelse på individplan». Premisset var gitt. Litteraturviteren skulle ikke skrive om Eurabia-politikk, utbredte ideologier eller forholde seg til rettskraftige dommer.»
Det er riktig at jeg søkte Fritt Ord om penger, det andre er feil. Jeg skrev ikke at 22. juli var «utslag av sinnslidelse på individplan,» men det motsatte: «Utgangspunktet er at katastrofen ikke bare var utslag av sinnslidelse på individplan (slik den tidligere Times-redaktøren Simon Jenkins påsto i The Guardian), men også uttrykk for en reaksjon på globalisering og modernitet.»
Det var nettopp Eurabia-konspirasjonen og ideologi jeg tenkte å vektlegge. Fritt Ord støttet ikke et prosjekt der «premisset var gitt» i den forstand at jeg ikke skulle skrive om politikk. I boka skriver jeg om Eurabia-feltet, den oksidentalistiske ideologien, netthat, og ekstremisme på norsk, selv om jeg også valgte å belyse Breiviks individuelle vei inn i ekstremismen. Man lurer jo på om Herbjørnsrud egentlig har lest boka?
Hva han mener med at jeg ikke forholder meg til rettskraftige dommer, er vanskelig å forstå. Jeg skriver om både rettssaken, tilregnelighetsspørsmålet og dommen – som jeg i likhet med Ny Tids lederartikkel synes er utmerket. Men Herbjørnsrud er så opptatt av å lage stråmenn at dette har gått ham hus forbi.
«Borchgrevink mener å ha fått «fasiten i hånden». Hvorfor? Fordi han leser en rapport fra 1983, der en alenemor hadde bedt om hjelp til helgeavlastning for sine to barn,» skriver Herbjørnsrud.
Men når jeg bruker begrepet «med fasiten i hånden» betyr det «etter angrepene 22. juli,» ikke at jeg har en slags guddommelig og total innsikt i hvorfor det gikk som det gikk. Herbjørnsrud ville forstått dette hvis han hadde lest boka.
Han fortsetter i samme upresise stil: «denne 80-tallsrapporten anklager moren først og fremst for at hun lar 4-åringen Anders sove i samme seng som henne – noe som i dag ville være å sykeliggjøre flesteparten av jordas mødre.» Dette er feil. Rapporten «anklager» henne ikke, men beskriver et «sterkt patologisk forhold» mellom en psykisk ustabil mor og en sønn med tilknytningsforstyrrelse.
Omsorgssvikten Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) beskriver handler blant annet om emosjonell mishandling og seksualisering av den lille gutten. Deres versjon støttes av naboer som har avgitt forklaring til politiet, og av andre vitner jeg intervjuet.
Alt dette diskuteres grundig i boken, men Herbjørnsrud forholder seg tilsynelatende heller til sine egne slurvete forestillinger. Han skriver:
«I denne boka er det ikke bare Husby/Sørheim som får full oppreisning – da det er nærmest kun de, og ikke «de faglige rettsvinnerne» Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, som Borchgrevink baserer sine fortolkninger på. Det er også Freud og psykoanalysen som her får sin store tilbakekomst i norsk offentlighet i det 21. århundre.»
Hva han mener med at Husby/Sørheim får «oppreisning» er vanskelig å begripe. Selv om jeg bruker materiale fra deres rapport, inklusive intervjuene de gjorde med Breivik og moren hans, forholder jeg meg til diagnosen og analysene til Aspaas og Tørrisen. Som de fleste andre mener jeg at begrunnelsen for psykosen Husby og Sørheim mente å finne hos Breivik er syltynn.
Den sammensatte personlighetsforstyrrelsen Aspaas og Tørrisen beskriver i rapporten, og utdypet i sitt vitnemål i retten, er den de fleste fagfolk jeg har intervjuet forholder seg til og den som passer best på det psykiatriske forløpet jeg beskriver i boken, der en tilknytningsforstyrrelse hos barnet utvikler seg til personlighetsforstyrrelse hos ungdommen og den voksne mannen.
At Freud og psykoanalysen får «sin store tilbakekomst» i min bok er en ganske voldsom påstand. Det er tilknytningsteori, inklusive moderne psykiatriske teorier om mentalisering og generasjonsoverføring av tilknytningsmønstre, som utgjør det teoretiske nivået i boken, selv om det er riktig at jeg (med referanse til standardverk om personlighetspatologi) diskuterer noen psykoanalytiske begreper som projektiv identifikasjon og narsissisme.
Herbjørnsrud beskriver boka som et «forståelsesprosjekt», men ser ut til å mene at det er et synonym for unnskyldningsprosjekt. «Man [må] nok ha vanket i samme barndomsmiljø som norsk kulturelite for å kunne pådyttes så mange unnskyldninger,» skriver Herbjørnsrud megetsigende, og legger til at jeg er oppvokst «et par golfslag unna Breivik.»
For ytterligere å klargjøre de mørke kreftene som er i sving, avslører Herbjørnsrud at jeg har intervjuet tidligere elev ved Ris skole Jonas Gahr Støre til boka, samt at jeg takker mine redaktører fra Gyldendal i etterordet. Vestkanten – AP – Gyldendal – golf: Quod erat demonstratum, som det heter.
Herbjørnsruds vilje til å se konspirasjoner er større enn hans evne til å begrunne sine tolkninger. Ny tid har som målsetning å «sette begivenhetene inn i en større sammenheng». Dette prisverdige formålet har magasinet i stor grad etterlevd i sin over femti år lange historie.
Det ville være synd om «en større sammenheng» etter hvert blir et synonym for redaktør Herbjørnsruds konspirative misforståelser. Lederartikkelen hans har mer til felles med nisjebloggernes dystre mistenksomhet enn arven fra Sigurd Evensmo.


AAGE BORCHGREVINK


********


Svar til Aage Borhgrevinks utspill 25.11.12:


På vei mot nyansene

AV DAG HERBJØRNSRUD, redaktør i Ny Tid.

Publisert på nytid.no kl. 16.15 den 27.11.2012.

Det er å godt å se at forfatter Aage Borchgrevink nå tar steget ut i offentligheten. For vel første gang svarer han skriftlig på den kritikk som etter 4. oktober er fremmet mot hans hyllede, mens faglig sett også svært omstridte, bokutgivelse: En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya (Gyldendal).

Hans engasjerte lesning av undertegnedes kritiske merknader i Ny Tid 23.11. («Veiene fra Utøya») er interessant, på sin måte. Det bør her dog tydeligvis presiseres at min ledertekst ikke var en anmeldelse av Borchgrevinks bok, snarere en kommentar om boka og den norske offentlighet høsten 2012 – i etterkant av 22. juli-dommen.

Borchgrevinks påstander besvares punktvis nedenfor, men om ikke annet har vi nå kommet noe lenger enn de anklagene forfatteren og hans redaktør Aslak Nore publiserte på sosiale medier torsdag 22. november: «Artikkelen din var en elendig konspiratorisk suppe,» skrev Nore på Twitter. Og forfatteren selv meldte: «alt i alt r den ‘lederen’ din en sjikanøs suppe hvis eneste formildende trekk er at den r mest til å le av.»

Selv om latteren muligens har lagt seg noe, ser man likevel noe av denne argumentasjonen når det påstås at undertegnede «baserer poengene sine på faktafeil og konspirasjonstenkning». En del av dette er videreført også i Borchgrevinks innlegg, som han la ut på sin boks Facebook-side søndag 25.11. Det er verdt å merke seg at Borchgrevink her ikke én gang siterer fra sin egen bok for å belegge påstandene og anklagene sine, det siteres dog én gang fra Fritt Ord-søknaden i 2011.

Her tilbakevises de 10 anklagene forsøksvis kronologisk:

1. Borchgrevink: «Jeg spiller ikke golf, Dag!»

Svar: Neivel, men også den sporten kan anbefales. For hvordan skal man ellers måle omtrentlige distanser hvis ikke med golfslag? Steinkast?

2. Borchgrevink: «Konspirasjonstenkning og faktafeil» (tittel) og: «Herbjørnsruds tese er at boka er ‘det borgerlige forsvarsverket. Han antyder at boka er krumtappen i et større komplott støttet av Fritt Ord, planlagt og utført av media, kulturelitene og Oslo vest.»

Svar: En slik lesning av, og påstand mot, min kritikk bør falle på sin egen urimelighet. Det står ikke noe om et «komplott» eller «konspirasjon». Men ja, det gis altså for Ny Tids lesere, ved hjelp av direkte sitater, et lite innblikk i hvordan en slik bokutgivelse, som reklamerer med å være «den definitive historien om 22. juli – en norsk tragedie», blir til og lanseres.

Det er ikke undertegnede som først har omtalt at dette er en bok som mange har ventet på, eller at det er en bok som forstås til være om barndom, svikt og svik på Oslos vestkant. For det skriver forlaget selv på omslaget av boka, allerede i førsteutgaven. Finn Skårderud reklamerer for boka ved å skrive: «Dette er boken vi har ventet på… rystende om barndom, svikt og svik i Oslo Vest.»

Så hvem er dette «vi» Skårderud omtaler, Borchgrevink? Skal du anklage dine kritikere for å lansere konspirasjonsteoretier når de siterer ditt eget bokomslag, bør du vel først rydde opp i din egenreklame. Eller mener du at Skårderud også står for «konspirasjonstenkning»? (siste to avsn. tillagt etter 27.11. red. anm.)

Det er Borchgrevink selv som skriver at det er forlaget som hatt tatt «initiativet til prosjektet». Det er han selv som framhever at hans redaktør har vært svært engasjert i prosessen. Og det er et påfallende trekk ved boka, inkludert omslaget, at man i større grad enn vanlig framhever alle sine medhjelpere – og det er en imponerende liste, det skal forfatteren ha. Ingen nevnt osv.

3. Borchgrevink: «Kan En norsk tragedie leses som et angrep på Tingrettens dom? Etter mitt syn er dette tvilsomme påstander.»

Svar: Borchgrevink feilrefererer, igjen. Jeg har ikke skrevet at boka er noe «angrep på Tingrettens dom». Problemet som ble påpekt var snarere det motsatte, at boka var «tilnærmet trykkeklar da dommen falt».

Men ja, Borchgrevink skriver også helt mot slutten så vidt om dommen – da at den «avgjørende forskjellen» er at han finner «spor av barndomstraumene i kompendiet og dermed også i Breiviks forbrytelser» (s. 338). Dét er selvfølgelig ikke hva tingrettens dom finner, da norsk rettsvesen har et annet samfunnsoppdrag enn å gå på sporjakt.

4. Borchgrevink: «For å få regnestykket til å gå opp, trikser Herbjørnsrud med premissene. Han «avslører» at angrepet på Nor Moske ble utført av en tidligere elev ved Ris skole, samme skole som Breivik gikk på. Men han nevner ikke at han har lest den historien nettopp i En norsk tragedie.»

Svar: Merkelig påstand. Er det å «trikse med premissene» å referere fra boka? (om ikke annet tilbakeviser Borchgrevink her sin anklage litt lenger ned: «man lurer jo på om Herbjørnsrud egentlig har lest boka?» q.e.d.)

Det er kjent fra før at Borchgrevink skriver mye om Ris skole, inkludert bombingen av Nor-moskéen på Frogner i 1985. Borchgrevink intervjuer til og med terroristen, anonymt: «Så dro han ut en natt, for å bombe. Man gjør som miljøet sier.» (s. 95).

Og det kan jo diskuteres hvor heldig det er å la en terrorist ukritisk få slippe til orde i et slikt bokformat. Hvordan vet Borchgrevink at denne versjonen er sann?

Han skriver også om de høyreekstreme: «Det var folk som falt utenfor, og noen av dem hadde i tillegg blitt ranet og og trakassert av innvandrere på nittitallet» (s. 95).

Om ‘festslåssingen’: «det var utlendingene som lærte dem opp» (114), slik at den voldelige Tåsen-gjengen ble dannet for å «få en slutt på fornedrelsen» (s. 115).

Og: «Tåsen-gutta begynte med å stjele biler, for moro skyld og uten å tjene penger på det» (116).

Tja, er det virkelig så enkelt? Hvordan har det seg da at Sagene skoles barnetog ble bombetruet allerede i 1982, og moskeen bombet i 1985, lenge før det fantes innvandrergjenger og truende muslimske ungdommer?

Borchgrevink kommer også med faktafeil når han påstår at en rapport om Oslo-skolene sommeren 2011 «pekte på at særlig de muslimske elevene sto bak jødehets» (s. 146). Noe slikt resultat viser den mye omtalte Perduco-undersøkelsen fra juni 2011 absolutt ikke, tvert om.

Det er også mer slikt. Det er noe med dette perspektivet, bokas forklaringer, som kan diskuteres, for de som måtte ønske. Men muligens vi burde gjøre det med redaktøren selv? For plutselig siteres også redaktør Nores egen VG-kommentar om Breivik (28.08.11) (s. 97 i boka).

Ingressen på kommentaren lyder: «Å lese deler av Anders Behring Breiviks manifest er å reise tilbake til min egen ungdomstid.» Og Nore skriver: «Det virkelig skremmende var at ABB og jeg tilsynelatende delte erfaringshorisont fra oppveksten i Oslo på 1990-tallet. Vi hadde gått de samme gatene, kjent de samme folkene.»

Både Borchgrevink og Nore er nok glad for at andre ikke bruker de samme psykoanalytiske tilknytningsteoriene på dem som de gjør mot andre.

5. Borchgrevink: «I stedet beskriver han boken min som en slags frikjennelse av «Skøyenkulturen» og benektelse av at det finnes hjemmeavlet terror i Norge.»

Svar: Nei. Hvor har du det fra, Borchgrevink? Les teksten min en gang til, og bruk direkte sitater – som gjort her. Da blir også norske debatter mer presise. Og ja, du omtaler mye i boka, og mye er bra, men jeg kommenterer altså konklusjonene dine – jeg har skrevet en samfunnsanalyse, ingen bokanmeldelse.

6. Borchgrevink: «Det er riktig at jeg søkte Fritt Ord om penger, det andre er feil. Jeg skrev ikke at 22. juli var «utslag av sinnslidelse på individplan,» men det motsatte: «Utgangspunktet er at katastrofen ikke bare var utslag av sinnslidelse på individplan (slik den tidligere Times-redaktøren Simon Jenkins påsto i The Guardian), men også uttrykk for en reaksjon på globalisering og modernitet.»

Svar: I boka og i pressen framstiller Borchgrevink det som om bokprosessen «har beveget meg fra å se 22. juli som utslag av en større ‘reaksjon på globalisering og modernitet’» (s. 351), til heller å se på terroren som resultat av en «familietragedie» (mitt ord).

Det er denne framstillingen jeg altså problematiserer. Og jeg kan heller ikke se belegg for en slik erkjennelsesendring i det tilgjengelige utdraget fra Fritt Ord-søknaden, september 2011, rett etter at til og med forsvareren omtalte Breivik som «gal».

Som man kan se, siterer jeg ikke «det motsatte» av hva Borchgrevink skrev i søknaden, slik forfatteren påstår. Snarere siterte jeg fra første ledd i setningen: «Utgangspunktet er at katastrofen ikke bare var utslag av sinnslidelse på individplan…», med referanse til Jenkins. Dette er altså utgangspunktet.

Så legger en dyktig forfatter i en FO-søknad selvfølgelig til at han også vil skrive om «globalisering og modernitet», som gjort i boka. I kontrast til Borchgrevinks egen selvframstilling kan jeg dog ikke finne belegg for at han egentlig endret mening underveis i den drøyt ett år lange bokprosessen. Men jeg vil gjerne at Borchgrevink kan dokumentere det motsatte og dermed overbevise også andre enn seg selv.

7. Borchgrevink: «Men når jeg bruker begrepet «med fasiten i hånden» betyr det «etter angrepene 22. juli,» ikke at jeg har en slags guddommelig og total innsikt i hvorfor det gikk som det gikk. Herbjørnsrud ville forstått dette hvis han hadde lest boka.»

Svar: Tja. Virkelig? Et ankepunkt fra meg var altså den skråsikkerheten både forfatteren, forlaget og pressen har brukt om denne Bragepris-nominerte boka. En lang rekke påstår at dette er den «endelige forklaringen».

Det står selvfølgelig mye bra og nyansert på Borchgrevinks 370 sider, men Ny Tid-teksten omhandler forsøksvis det viktigste: Konklusjonene/moralen/lærdommen som boka fremmer om bakgrunnen for 22. juli-terroren.

Borchgrevink skriver: «Med fasiten i hånden er det lett å bli indignert på barnevernet og domstolen. Hvordan kunne dere la den lille gutten være igjen hos den stakkars, syke moren!?» (legg merke til kombinasjonen av utropstegn og spørsmålstegn) (s. 355).

Han skriver at det er «liten tvil» (s. 355) om at Breivik ville blitt tatt av barnevernet, vel å merke dersom man følger et nytt NOU-lovforslag fra sommeren 2012 og endrer loven, i framtiden. Hvorfor er forfatteren så sikker? Jo, fordi Breivik i 1983 «ble uten tvil utsatt for en invaderende… mor. Hun holdt fireåringen tett til seg om natten…» (NB! enkelte spekulative beskrivelser i boka er utelatt av Ny Tid) (s. 343).

Borchgrevink innrømmer at det ikke er noe grunnlag, selv i SSBU-rapporten, for anklagene om noe seksuelt misbruk – slik leserne kan få inntrykk av. Like fullt er det et gjennomgående trekk i konklusjonen av boka, der forfatteren mot slutten trer fram, hvordan han likevel synes å søke en «løsning». Det er igjen snakk om «fasit» (hva han nå enn måtte mene med dette her) eller «liten tvil»:

«Det ligger ingen psykologisk determinisme i at Breiviks bakgrunn skulle føre ham til Utøya, men når man plotter historien hans bakover, med fasiten i hånden, og særlig hvis man bruker kompendiet som nøkkel, ender man opp i den tidlige barndommen.» (s. 339).

Borchgrevink skriver rett ut at «den mørke impulsen kom etter mitt syn fra barndommen» (s. 351). Han skriver at han går «langt i retning mot å se terrorhandlingene som utslag av omsorgssvikt i familien» (s. 351). I både teori og praksis gir Borchgrevink altså, folkelig sagt, moren mye av skylden for 22. juli-terroren. Og det mener jeg altså er svært problematisk, av flere grunner.

Freudianske tilknytningsteorier kan være underholdende øvelser for akademikere, men her handler det altså om hvordan vi skal forstå 22. juli-terroren, der 77 mennesker mistet livet, og hvordan vi kan være med på å sikre Norge og verden bedre framover i det 21. århundre. Og her er jeg altså forundret over den skråsikkerheten Borchgrevink viser, som når han konkluderer med at «den viktigste lærdommen i denne tragedien handler likevel om ikke om integreringspolitikk, internett, ideologi eller politiets arbeid… men om barne- og familiepolitikk» (s. 353).

Beklager, men en del av det du skriver i boka, Borchgrevink, framstår tidsvis som en parodi på en sosionom-SV-styrt rettsforståelse, der en enhver kriminell handling kan forstås eller unnskyldes med en dårlig barndom. Eller som psykologspesialist Pål Grøndahl påpekte til NRK 04.10. om Borchgrevinks bok:

«Han trekker det veldig langt til at barndom har ført til hatet og terrorhandlingene. Det er en slutning som ikke kan holde mål utfra hvor mange som har hatt en vond barndom, og som ikke gjør terroranslag.»

Også Arfan Bhatti og andre kriminelle har fått lignende forstyrrelsesdiagnoser, ifølge mediene, uten at verken Borchgrevink eller andre bruker samme «forståelsesmetode» på dem. Hvorfor ikke?

Min kritikk bør ikke komme overraskende på Borchgrevink. Professor i klinisk psykologi, Svenn Torgersen, som vitnet i rettssaken, har ifølge VGs journalister «lest alle de eksisterende rapportene om terroristens barndom og oppvekst. Han er uenig i Borchgrevinks konklusjoner: – Det er ikke noen grunn til å si at hans opplevelser i barndommen er noe oppsiktsvekkende, ut fra hva mange barn opplever… Det er ikke mulig å kunne konkludere med at en eventuell omsorgssvikt er noe essensielt for denne saken.»

Borchgrevink har under bokarbeidet konferert med psykiatriprofessor Sigmund Karterud. Men Karterud innrømmer til NRK: «Det problematiske er kildegrunnlaget for å vurdere graden av omsorgssvikt i barndommen. Kildegrunnlaget er litt tynt, så det blir litt spekulativt.»

Fagfolk kan ikke skrive slike bøker, selv om de nok gjerne vil – slik Karterud er inne på. Men de kan altså «hjelpe» sakprosaforfattere. Den privatpraktiserende psykoterapeuten og den kjente kulturskribenten Finn Skårderud har da også bistått Borchgrevink det siste året. I tillegg markedsfører han boka allerede under utgivelsen av 1.-utgaven: På coveret reklamerer Skårderud da med at dette er «boka vi har ventet på… rystende om barndom, svikt og svik i Oslo vest.»

Det er slikt som gjorde at jeg påpekte at boka «kan da også forstås som del av et større ‘forståelsesprosjekt’ i samarbeid med en lang rekke kulturpersonligheter». Dette er selvfølgelig ikke noen anklage om et «komplott», Borchgrevink, men en påvisning av de harde fakta.

Og det er altså et faktum at mange i pressen og kultur-Norge visste at VG-forsiden med lanseringen av Borchgrevinks bok ville komme: Forlagets lanseringsavtale med landets største avis var allerede inngått i begynnelsen av august – tre uker før dommen falt og to måneder før oppslaget 04.10. Boka var planlagt utgitt i slutten av september, men ble bare marginalt forsinket og tydeligvis lite endret etter at dommen ble rettskraftig 7. september.

8. Borchgrevink: «Han fortsetter i samme upresise stil: «denne 80-tallsrapporten anklager moren først og fremst for at hun lar 4-åringen Anders sove i samme seng som henne – noe som i dag ville være å sykeliggjøre flesteparten av jordas mødre.» Dette er feil. Rapporten «anklager» henne ikke, men beskriver et «sterkt patologisk forhold» mellom en psykisk ustabil mor og en sønn med tilknytningsforstyrrelse.»

Svar: Vel, det jeg kaller å «anklage», betegner Borchgrevink altså som å «beskrive». Vi har nok litt ulik ordforståelse. Men som påvist over, er det en normal forståelse at både rapporten og boka retter anklager mot moren. Dette oppfatter jeg som problematisk, men ikke Borchgrevink. Da er vi uenige. Men det visste vi fra før. Borchgrevink sa til NRK allerede 4. oktober, som svar til fagfolkene:

«Jeg er ikke enig i at jeg kommer med krass kritikk av moren. Jeg siterer kilder fra tiden som beskriver omsorgssvikten.»

9. Borchgrevink: «Hva han mener med at Husby/Sørheim får «oppreisning» er vanskelig å begripe. Selv om jeg bruker materiale fra deres rapport, inklusive intervjuene de gjorde med Breivik og moren hans, forholder jeg meg til diagnosen og analysene til Aspaas og Tørrisen. Som de fleste andre mener jeg at begrunnelsen for psykosen Husby og Sørheim mente å finne hos Breivik er syltynn.»

Svar: Det er oppklarende at Borchgrevink nå skriver at begrunnelsen for Husby/Sørheims psykosefunn er «syltynn», men står slikt i boka? Hvorfor ikke?

Muligens fordi Borchgrevink nesten utelukkende siterer fra Husby/Sørheim, og i liten grad fra Tørrissen/Aspaas. Han låner uttrykket «en uklar identitetsopplevelse» fra Husby/Sørheim (s. 29), og Borchgrevinks bok har hele 15 henvisninger til dem i fotnotene, tre ganger mer enn til de andre sakkyndige. Hvor står det én kritisk setning mot Husby/Sørheims konklusjoner i boka?

Kvalitativt er det en enda klarere forskjell i behandlingen av de to sakkyndigrapportene. Allerede i kapittel 1 står det: «Beskrivelsen av Breivik er basert på Husby og Sørheims beskrivelse av kroppsspråket hans» (s. 360). Mens hele kapittel 13, om Utøya, er «basert på Breiviks politiforklaringer og redegjørelser gjengitt i Husby og Sørheims rapport» (s. 367).

Alt dette er ikke helt unaturlig, siden hoveddelen av boka ble skrevet da aktoratets argumentasjon og Husby/Sørheims utilregnelighetskonklusjon var det gjeldende premisset i tingretten. Men som forfatter bør man kunne vise til sitater fra sin bok, Borchgrevink, istedenfor å forklare i ettertid hva man «egentlig mente» og har kommet fram til å mene nå.


10. Borchgrevink: «Herbjørnsruds vilje til å se konspirasjoner er større enn hans evne til å begrunne sine tolkninger. Lederartikkelen hans har mer til felles med nisjebloggernes dystre mistenksomhet enn arven fra Sigurd Evensmo.»

Svar: Jeg var et øyeblikk fristet til å skrive det samme tilbake, men lar det være – for også denne prosessen har gjort meg skeptisk til klare svar og konklusjoner. Kanskje det er den «dystre mistenksomheten» som driver oss begge, Borchgrevink?

Uansett: Jeg ønsker jeg min «gamle bekjente» (som Borchgrevink kaller oss) lykke til under Bragepris-utdelingen i morgen, 28. november. Jeg tror du vinner prisen, og jeg tror du fortjener det.

DAG HERBJØRNSRUD

dag@nytid.no

Twitter: @DagHerbjornsrud

**********

Oppdatering etter 30.11.12:

Ny Tid har ennå ikke mottatt noe svar fra Borchgrevink/Nore på 10-punkts svar publisert 27.11.12:

I et helsides oppslag i Klassekampen 30.11., s. 23, omtales twitter-angrepene fra forfatter/redaktør under titlene:


«– Ny Tid-redaktøren kritiserte Aage Borchgrevinks Breivik-bok: Utskjelt på nettet»


Intro: «Forlagsredaktør Aslak Nore og forfatter Aage Borchgrevink slo hardt tilbake mot Dag Herbjørnsrud. Nå tar Nore selvkritikk.»

AV SANDRA LILLEBØ

(…) «Sturla Haugsgjerd, researcher i Trygdekontoret, fulgte opp med «Møt oss på Hovseter hvis du tør, Dag», en melding som ble retweetet av Borchgrevink.

– Oppfattet du dette som en trussel, Herbjørnsrud?

– Nei. Dette handler ikke om meg, men om hvordan man skal oppføre seg i samfunnsdebatten. Etter 22. juli har vi snakket om mer demokrati, åpnere debatt og så videre, men når man ser hvordan enkelte kan uttale seg … selv kaller de nok dette en spøk. Men ikke alle ville se det på den måten.

– Men som redaktør må du tåle å få kritikk når folk er uenige med deg?

– Ja, absolutt. Men det bør vel da også gjelde Nore? Jeg tror nok Gyldendal rammes mer av å ha en redaktør som går ut på denne måten, enn hva jeg gjør. Så spørsmålet er ikke om jeg tåler det, men om Nore og forlaget hans tåler det. Haugsgjerd synes sikkert det er morsomt å sitte på NRK og twitre, men det oppmuntrer ikke akkurat folk som har lyst til å delta i samfunnsdebatten. Jeg har fått mailer og sms fra folk som synes dette er en betimelig debatt å ta, men som ikke tør. De vet hva som vil skje.

(…)

– Når man utgir en bok som dette, bør man også våge å ta debatten. Det underlige er at Borchgrevink/Nore ikke har svart på andres kritikk, og så kommer slikt som faller på sin egen urimelighet. Personlig synes jeg det er helt fint, men jeg er usikker på om Gyldendal her lever opp til den standarden de er vant til å ha (….)»

«Aslak Nore sender følgende kommentar til Klassekampen på e-post:

‘Twitringen om Herbjørnsruds kommentar ble gjort i affekt over det jeg oppfattet som urimelig og useriøs kritikk, basert på konspirasjoner og faktafeil. I ettertid ser jeg at jeg burde unngått polemikk av denne typen på sosiale medier. Som redaktør hilser jeg selvsagt kritikk av mine bøker velkommen, men jeg har ikke lyst til å gå i videre debatt med Herbjørnsrud.’»

*******

Oppdatering 04.12.2012:


Forfatter Aage Borchgrevink opplyser 04.12. til Ny Tids debattredaksjon at han ikke vil svare på Herbjørnsruds 10-punkters kritikk 27.11.2012.

*******

Oppdatering 05.12.2012:


Eskil Skjeldal, Vårt Land-anmelder og stipendiat i teologi ved Det teologiske Menighetsfakultet, med innlegg på trykk i Klassekampen 05.12.12:

«Hva er god kritikk, Nore?

Hva skjedde egentlig rett etter at redaktør i Ny Tid, Dag Herbjørnsrud, publiserte sin kritikk av flere konklusjoner i Storm Borchgrevinks bok, En norsk tragedie? Borchgrevinks redaktør, Aslak Nore, kalte artikkelen en «elendig konspiratorisk suppe», og et «desperat rop om oppmerksomhet fra et irrelevant og konkurstruet blad». Men hvorfor dette sinnet?

Jeg har selv kritisert bokens metoder og konklusjoner i min anmeldelse i Vårt Land («Sensasjonspreget om 22. juli»). Da fikk jeg saklige svar tilbake fra forfatteren, og vi førte en grei debatt i Dag og Tid. Vi var uenige, men forfatteren argumenterte uten følelser. Men da Herbjørnsrud mer eller mindre kritiserte Borchgrevink for noen av de samme konklusjonene, rant det over for redaktøren.

Dette er merkelig for en som står utenfor, for det er umulig å forstå hva som ligger til grunn for harmen. Er det en kamp om interne posisjoner i det tross alt lille miljøet av unge, intelligente og ambisiøse redaktører i Oslo sentrum? Er det reell uenighet om fortolkningen av viktigheten av Breiviks psyke? Var det det at Herbjørnsrud muligens ødela for det som lå an til en klar seier til Borchgrevinks bok i Bragepris-utdelingen? Var det ubearbeidede tap av ansikt i for meg ukjente slåsskamper på Litteraturhuset?

For meg som står utenfor, var det merkelig å observere omtrentlighetene og graden av usaklighet som raskt bredte seg på twitter. Kanskje særlig fordi forfatteren hadde vist seg som grundig og saklig i møte med mine innvendinger.

Det som er synd: Jeg tror at Gyldendal-redaktørens harme hemmer for den saklige debatten som alltid bør følge ambisiøse og velskrevne sakprosabøker som Borchgrevinks bok. Det er ikke bra. Kanskje finnes det kritikere som ikke gidder/tør å utsette seg for ubearbeidet grums fra Oslos redaktør-elite, og dermed er mer forsiktig i kritikk av bøkene? Jeg bryr meg ikke, men at kritikk av narrative grep, teori og metode i sakprosabøker trenger et solid og tillitsfullt fundament for alle parter, er hevet over enhver tvil. Dette fundamentet er essensielt for alle sakprosaforfattere og deres forlag.

Jeg mener det er greit at en redaktør blir forbanna på kritikk av en bok. Jeg mener også det skal være rom for humoristiske krangler, kanskje til og med på twitter. Men jeg mener ikke at det er greit å være utydelig på hva sakprosakritikk skal være, uten å spesifisere hva man mener.

Derfor synes jeg Nore bør inn på debattarenaen. Jeg synes Nore og Gyldendal burde signalisere tydelig hva slags kritikk de ikke ønsker seg, og hva som var galt med Herbjørnsruds opprinnelige tekst. Borchgrevink har nå svart Herbjørnsrud på en saklig måte, men forlaget/redaktør har ikke det. Nore holder fast på at Herbjørnsruds kritikk var urimelig og useriøs (Klassekampen 30. november). Så trakk han seg fra hele debatten, en debatt som også handler om det faglige grunnlaget for kritikk av sakprosa.

Jeg inviterer Nore og Gyldendal til å klargjøre deres standpunkter, på et generelt grunnlag. Det debattmiljøet Gyldendal-redaktøren skapte med sine twitter-utspill, fremmer ikke den frie kritikken og den tryggheten som god sakprosakritikk er avhengig av.

Eskil Skjeldal»


En versjon med mindre forskjeller sto på trykk i Klassekampen 05.12.12

*******

---
DEL