LEDER: Veien videre

Terror. De siste dagene har de Al-Qaida-inspirerteterroristene antagelig fått det slik som de vil ha det i Norge. Frontene blir sterkere, retorikken hardere, konflikten nærmere – fordi vi og våre folkevalgte selv har valgt det slik.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I et radiostudio på Marienlyst satt leder for Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, og kommer med følgende tydelige melding til Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg 19. februar 2015:

«Jeg har ett budskap til Per Sandberg. Du har prøvd å beklage, men nå er det nok og du må roe deg ned. Du må holde deg til fakta og delta i debatten uten å komme med uttalelser som du kom med i dag. Det at du ikke greier å komme med en ordentlig beklagelse heller, det skuffer meg dypt.»

Per Sandberg har da tidligere på dagen uttalt følgende:

«KrF har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker født og oppvokst i Norge lever i frykt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. KrF har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls unge mennesker som er født og oppvokst i Norge og reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner. Driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det KrF som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.»

Sandbergs kommentar kom i en debatt om det flerkulturelle samfunn og innvandring. Terroren i København 14. februar og Paris 7. januar har skjerpet tonen og frontene i denne debatten. Samtidig brukes drapene i Europa til egen politisk vinning på hjemmebane. Sandbergs angrep på Hareide må sees som et forsøk på å slå politisk mynt rundt et tema som er mye mer viktig enn Sandbergs ønske om å stoppe velgerflukten for et regjeringsparti som måles til under ti prosent i oppslutning.

Det er prisverdig at KrF, Hareide og Dagrunn Eriksen nå står opp mot Per Sandbergs og Frps hatretorikk. Men spørsmålet er hvorfor partiet i utgangspunktet orker å være garantist for Frp-regjeringen og Sandberg og andre kron-Frperes direkte politiske innflytelse. Håpet må være at denne prosessen kan være begynnelsen på en re-orientering for Kristelig Folkeparti.

Det er likevel grunn til å ta på alvor at frontene tilspisses i Norge og ellers i Europa. Det at islamofobe partier i Europa, eller partier som bruker islamofobisk retorikk for å vinne stemmer, vokser – det vet vi allerede. I land som Østerrike (Det østerrikske frihetsparti), Frankrike (Nasjonal Front), Nederland (Partiet for frihet), Tyskland (Tysklands nasjonaldemokratiske parti), Storbritannia (UKIP), Hellas (Gyllent Daggry), Sverige (Sverigedemokraterna) ser man at slike partier får stadig mer politisk og ikke minst retorisk makt. Deres ekstreme budskap vrir retorikken og debatten over i grumsete farvann som det kan være vanskelig å argumentere seg ut fra.

I tillegg har nettdebatter og rasistiske nettsteder vokst frem hvor hat mot minoriteter får vokse frem. Leder av Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, mener «rasismeparagrafen» i straffeloven bør brukes oftere. Han sier til NRK at det «finnes ytringer som ikke er så lett å imøtegå med andre ytringer».

Det er derfor viktig å koble sammen ytringer og handlinger. Drapene og volden skjer ikke av «ensomme ulver» som plutselig bestemmer seg for å skyte. Det er en eskalering av konflikten, hvor det stadig helles bensin på bålet. Resultatet ser vi blant annet i volden i København og Paris. Men også i Norges egen 22. juli-terror. I begge tilfeller var gjerningsmenene påvirket av samfunnsdebatten – de ble den ekstreme konsekvensen av en storpolitisk utvikling og diskusjon som har pågått i omtrent halvannet tiår.

Den 10. februar blir Deah Barakat (23), hans kone Yusor Abu-Salha (21), og hennes lillesøster Razan Abu-Salha (19), drept i Chapel Hill, North Carolina, USA. Drapsmannen, som meldte seg for politiet like etter drapet, var nabo av de drepte og omtales som en militant ateist. Debatten om drapene var motivert av hat mot muslimer eller ikke, går nå i USA.

Flere påpeker imidlertid ulikheten i mediedekningen når gjerningsmannen ikke er muslim. Professor i mediestudier ved University of North Alabama, Mohamad Elmasry, skriver hos Al-Jazeera at «når kristne, jøder og andre muslimer blir drept av muslimer blir islam sett på som å spille en viktig rolle. Når muslimer blir drept av kristne, jøder eller andre ikke-muslimer, blir den religiøse identiteten til de voldelige gjerningsmennene nedtonet eller ignorert».

For noen er veien fra ytringer til handlinger kort. Derfor blir hvordan vi snakker om terror og vold viktig. Huffington Post skriver om paradokset i etterkant av Chapel Hill-skytingen og velger å sitere offerets far, psykiateren Mohammad Abu-Salha: «Mediene har bombardert amerikanske borgere med islamsk, islamsk, islamsk terror og gjør at folk blir redde for oss, begynner å hate oss, og vil ha oss ut.»

Og det er i USA. I Europa er det nok enda verre. Derfor er det utrolig viktig å ikke slå politisk mynt på forferdelige, meningsløse terrorhandlinger, slik alle var enige om i dagene etter 22. juli. I begynnelsen av mars arrangeres Saladindagene her i Norge. Saladin (1137/38-93) var hærføreren som valgte å ikke ta hevn, han som åpnet Jerusalem for alle troende.

Gå på Saladindagene, Sandberg og meningsfeller. Tenk over at ytringer ikke bare er ytringer. Og at forsoning og inkludering kan være en bedre resept mot ytterligere ekstremisme.

TTN

---
DEL