Leder: Veien til ikke-vold

Gaddafis fall gir ny energi til Den arabiske våren. Kanskje vi kan få Den arabiske høsten: Mer demokrati, mer ikke-vold?

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Løsning. Det kom bardust på mange av oss: Den militære suksessen til Libyas opprørssoldater.

Innrykkingen i Tripoli 22. august kom plutselig – etter over seks måneder med tilnærmet borgerkrig. Samtidig var motstanden fra Muammar Al-Gaddafis styrker påfallende fraværende mandag.

69-åringens nesten 42 år ved makten var plutselig verdiløs. Selv unge gutter begynte å traske rundt i Tripolis gater på jakt etter den rømte diktatoren. Håpet var dusøren for å fange Gaddafi – død eller levende. For ingen er så svak i fare som en brutal tyrann på flukt fra sitt eget folk.

Det er visse likheter nå med de vestlige makters innrykkingen til Bagdad i mars 2003, uten sammenligning forøvrig. Også da falt regimet og diktatorens hovedstad påfallende fort. Men det som viste seg i ettertid, var at den reelle kampen ikke sto i disse første krigsdagene, men i ukene, månedene og årene som skulle komme. Det ble en dyrekjøpt militær seier. Freden kom ikke med gevær.

Når det er sagt, er det god grunn til langt mer optimisme for Tripoli og Libya nå enn for Bagdad og Irak for åtte år siden. Både arabiske land og Nato-landene har, om ikke annet, valgt en langt mer skjult støtte til diktatorens hjemlige hovedfiender enn i 2003. Libyere flest kan nok med rette føle at det er «deres seier». Samtidig vet mange av dem også å takke for støtten fra europeiske og amerikanske land – ikke så ulikt det kosovoalbanerne gjør etter Nato-aksjonen i 1999. Få steder i Europa er USA og Bill Clinton mer populær enn i Pristina og Kosovo. Takknemlighet over landegrensene, uansett om det er velbegrunnet eller ikke, er sjelden et problem.

Blod på tann

Samtidig er det også slik at Nato-medlemmene, inkludert Norge direkte eller indirekte, synes å ha brutt, eller gått langt utover, FN-resolusjonen av 17. mars i år. Også FN-resolusjoner går det politikk i. Papiret fra FN var ikke stort nok til å skjule den mer eller mindre åpenlyse støtten til den militære motstandsbevegelsen.

Det skal sies at Ny Tid på disse sider siden februar har vært kritiske til, og motstandere av, den militære løsning som Norge og deres allierte valgte overfor Libya. Andre veier burde vært prøvd mer – med tanke på de fredelige og nærmest forbilledlige demonstrasjonene i Tunisia og Egypt. Samtidig er det forståelig at flere parter i februar fikk «blod på tann», etter Ben Alis og Hosni Mubaraks fall. Den arabiske våren har nemlig en interessant effekt på tvers av landegrensene – både på demokratiforkjempere og på diktatorer.

Det begynner å bli lenge siden forrige «maktseier», over seks måneder er gått siden Mubaraks avgang – og verken skadede Saleh i Jemen eller anti-demokratiske krefter i Egypt har gitt opp kampen om makten.

Derfor trengte både arabiske land og verden for øvrig denne seieren mot Gaddafi, tross det bekymringsverdige i både den voldsorienterte metoden og den noe uklare fraksjonen bak seieren. Tiden vil vise i hvilken grad Nato-landene her eventuelt har kjempet med Al-Qaida-krefter, mot den sekulære blasfemikeren Gaddafi. Dét ville vært et paradoks. Men ikke større enn mange andre av de vi ser i vår tid.

Maktesløse i Syria

Nå kan det etter mandagens hendelser ved første øyekast se ut til å ha gått «rimelig bra», tross de muligens over 10.000 tapte menneskeliv på begge sider. Men det er interessant å merke seg at man selv i Nato-kretser ikke ser på Gaddafis fall som et bevis på at militære løsninger er de beste. De seks månedene med krigføring frister nok ikke til gjentagelse for Nato-landene, verken i Syria, Bahrain eller Jemen.

Problemet med situasjonen i disse landene er snarere hvor hjelpeløse omverdenen må stå å se på nedslaktingen av fredsaktivister og demokratihelter. Selv Norges Fredsråd kunne i forrige ukes Ny Tid ikke gi noen klare, aktive råd til hvilke midler som best kan brukes overfor Bashar Al-Assads regime.

Aldri har vi vært så mektige, men likevel har vi aldri vært så maktesløse som når vi nå må se bilder av små barn som tortureres til døde av syriske Assad-agenter.

Håpet, tross alt, med den voldsorienterte nedkjempelsen av Gaddafi – er konsekvensen for de som nå står for tur. For nå kan ideen om frihet, likhet og søsterskap igjen bukte seg videre over sanddynene, via de tusen og én arabiske gater og smug, inn i de tusen hjem og hytter, og slik gi åndsnæring til enkeltindividenes spirende lille tanke om at en annen verden og hverdag er mulig.

Og håpet er at diktatorene nå ser at selv Gaddafis brutale voldsmetode ikke fører fram. Da er en Mubarak-lignende rettssak heller å foretrekke. For ikke å si en Ben Ali-flukt til Saudi-Arabia. Der ligger håpet: At Assad og de gjenværende tyrannene slår følge med Ben Ali og Saleh til Riyadh. La den byen bli diktatorenes fristed, deres lille friby – så vet vi hvor vi har dem så lenge.

Libya som Norge


For vi har fått en ny sjanse, en ny vår, nå. Det er som Mark Levine, professor ved Universitetet i California og gjesteforeleser ved Lund-universitetet i Sverige, påpekte i en kommentar på Al-Jazeeras nettsider mandag:

«Med Gaddafi-dikaturets fall har året med De arabiske revolusjoner fått en ny, total omveltning: Ikke bare for folk i regionen som søker systematiske og grunnleggende politiske endringer – men for geopolitikken på et globalt nivå.»

Og professor Levine har et «norsk håp» for Libya:

«Hvis Libyas rikdommer blir passet skikkelig, noe Gaddafi ikke gjorde, tross hans «sosialistiske» pretensjoner – er det mulig at landet kan følge en sti lignende den valgt i Norge, et land som har en befolkning ikke så mye mindre enn Libyas, og hvis oljeproduksjon og overskudd er ganske likt.»

De fleste vil nok si at amerikanske Levine er noe optimistisk her. Men på den annen side: 2011 har vist oss at det meste er mulig. Det har skjedd mer overraskende ting i år enn at libyere skulle vise seg å bli sosialdemokratiske nordmenn.

For kanskje det heller er vi som er gode oljesjeiker. Og denne uka er vi alle libyere.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL