Leder: Vårt Shangri-la

Mens miljøvernministeren er på regnskogstur, sliter fortsatt land i sør med å gjøre godt igjen for utslippene i nord.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

Regnskog. Tirsdag 27. september gikk Indonesias folkevalgte president Susilo Bambang Yudhoyono på talerstolen i Shangri-la Hotel.

Anledningen er regnskogkonferansen i Jakarta, «Forest Indonesia – Alternative futures to meet demands for Food, Fibre, Fuel and REDD+». Og REDD står for «Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation», som altså handler om å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse.

Den første personen president Yudhoyono ønsker velkommen, er Norges miljø- og utviklingsminister, Erik Solheim. Solheims store prosjekt i sine fire år som miljøvernminister er regnskogprosjektet REDD+. Etter å ha erkjent at avskoging er årsaken til mellom 15-20 prosent av verdens samlede klimagassutslipp, mente en nyansatt Solheim i Miljøverndepartementet, med støtte fra norske miljøvernorganisasjoner, at penger til regnskogbevaring var en perfekt klimaløsning for olje-Norge.

Ideen skulle være like enkel som den skulle være genial: Man skal gi penger til de som kuttet ned skogen. Istedenfor ikke-bærekraftig tømmerdrift og rasering av skog skal man overføre store summer penger til skogbevaring. Pengene skal gis i etterkant, slik at man vet at hvert enkelt land faktisk har vernet skogen.

«Alle vet hvordan man ikke kutter ned et tre», sa Norges statsminister på klimakonferansen på Bali i Indonesia i 2007.

Det var etter å ha blitt overtalt om prosjektets enkelhet, av sin nye SV-miljøvernminister, at Ap-statsministeren kunne gå god for det. Siden har Jens Stoltenberg og Erik Solheim argumentert for prosjektets enkelhet og potensial. Det har blitt snakket mye om en såkalt «triple dividend strategy» – en vinn-vinn-vinn strategi – hvor begrensede klimagassutslipp, bevaring av biodiversitet og bærekraftig utvikling for regnskogbeboere alle er delmål i en felles strategi.

Fire regnskogsår

I år er det fire år siden regnskogen ble nummer prioritet én i norsk klima-, miljø- og utviklingspolitikk. På årets klimatoppmøtet i Durban (COP 17 i Sør-Afrika), fra 28. november til 9. desember, kommer nye biter til å falle på plass i verdenspolitikkens kamp mot klimaendringer.

Solheim har brukt mye av sin tid og Norges penger på å få skogbevaring inn i klimaavtalen. Denne uka besøker han regnskogen på den indonesiske øya Kalimantan (Borneo) (se intervju på side 15).

Men hva har egentlig skjedd i løpet av disse fire årene? Her strides de forskjellige aktørene. Norge har etablert prosjekter i Brasil, Guyana og Indonesia. I Indonesia har man fått igjennom et foreløpig moratorium på nye skogfellingsløyver. Det trådte i kraft i mai i år, og det knyttes bekymring til hvor effektfullt det er utformet. Flere miljøvernorganisasjoner påpekte mangler i tiltaket.

Det har også blitt overført over 150 millioner kroner til indonesiske myndigheter, en liten del av de omtrent seks milliardene som er lovet fra Norge til Indonesia. President Yudhoyono har flere ganger lovet en progressiv, klimavennlig regnskogpolitikk. Under konferansen erklærte han at han skulle «dedikere de tre siste årene av presidentperioden til å levere varige resultater som vil opprettholde og forbedre miljøet og skogene i Indonesia,» med henvisning til sine barnebarns framtid.

I motsetning til Stoltenberg vil altså ikke Yudhoyono utnytte alle naturressursene for økonomisk vinning, slik rike Norge gjør med sin olje. Og mens Norge i etterkrigstiden la elver i rør for å bygge opp sin industri, går Indonesia med på å forsinke sin økonomiske utvikling, om nødvendig, for å bidra til å redde lokale naturressurser og verdens klimaavtaler. Mens Stoltenberg har sluttet selv å snakke om månelandinger, gir Yudhoyono uttrykk for at han er på vei til Mars.

Mytehotellet

Likevel. Også Indonesias president må passes på. Skuffelsen blant NGOer var stor da det dagen før konferansen, på hotellet med det myteomspunnede navnet Shangri-la, ble kjent at hans skogdepartement åpner for å klassifisere palmeoljeplantasjer som skog. Dette er noe både Solheim og myndighetene i Indonesia tidligere har avvist. Forslaget skal være trukket tilbake, men eksempelet viser hvilken utfordrende oppgave det er å dytte norske klimakutt over på andre land.

Det er fortsatt uklart hva som blir inkludert og ikke-inkludert i de enkeltes land regnskogpolitikk. Det er også uklart hva de internasjonale klimaforhandlingene ender opp med i det gjelder regnskogspørsmålet. En viktig klimaaktør som Verdensbanken arbeider for at regnskogmilliardene skal inn i et kvotemarked. Verdensbanken jobber med klimasatsinger i over 130 land.

Andrew Steer er bankens spesialutsending når det gjelder klimasaker. På tirsdagens konferanse snakket han varmt om framtidens karbonmarkeder. Han mener det fire år fra nå vil finnes «svært robuste karbonmarkeder».

Og det er nettopp der Indonesia med sin regnskog kommer inn, skal vi tro Steer. Han mener at dersom man får gode nok metoder for overvåking av skogen, bedre styresett og mer forutsigbarhet, kan også Indonesia få en del av alle karbonmilliardene.

Vinn-vinn-vinn

Men som regnskogblogger Chris Lang skriver, så burde Steer også nevne hvordan Verdensbankens andre investeringer forringer regnskog og øker verdens samlede klimagassutslipp. På samme måte kunne Solheim ha nevnt at de norske regnskogsmilliardene kommer fra økt norsk olje- og gassutvinning.

Men dette er antagelig for mye forlangt av politikere og Verdensbank-byråkrater som skal få fram sitt budskap. Det positive som må anerkjennes, er at en slik konferanse med så mange mektige aktører og over ett tusen deltagere, finner sted i Jakarta. Det ville vært utenkelig for bare ti år siden. Og det er i seg selv et stort skritt i riktig retning for regnskogbevaring.

For Regnskogfondet, som har jobbet med problematikken siden den britiske artisten Sting engasjerte seg for verdens «ville» urskoger på 1980-tallet, er det en stor begivenhet å være vitne til at regnskog i løpet av få år er blitt et satsningsområde for verden politikere. Med påfølgende milliarder som sprøytes inn i gode og mindre gode tiltak.

Utfordringen er imidlertid at vi ikke må bli blendet av den store interessen. Vi må ikke bli fornøyd før vi har sett resultater. Og vi må innse hvor komplekse disse utfordringene er. De såkalte vinn-vinn-vinn-scenariene kan bare oppnås med også å fokusere på våre egne synder. Trusselen ligger i at man blir ensporet i klimakampen. Blikket til verdens politikere må være allestedsnærværende, ikke bare behagelig rettet mot regnskog i land langt unna oss selv.

Eller som Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, uttaler: «Vi støtter visjonen i regnskogsavtalen, men vi etterlyser edruelighet hos Solheim når det gjelder
 hvor vanskelig det er å få satt den i ut i live. Vi ønsker også at han iverksetter CO2-kutt her hjemme, og ikke bare setter sin lit til vanskelig gjennomførbare prestisjeprosjekter i
 utlandet.»

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 30.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL