Leder: Vårt medieproblem

Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.

(NB! Oppdatert 23.12.11. med tilsvar.)

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

(Tilleggsinfo lagt inn i nettutgaven av 1.-leder, red.anm. NB! Tilsvar fra Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund, lagt til under teksten. Sist oppdatert: 23.12.11.)

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Påstander. Så er vi igang igjen. Med de tabloide og salgbare «oss vs dem»-vinklingene i mediene. Det som i praksis står i kontrast til «de norske verdiene» og «det nye norske vi». Men så er det jo også gått over to måneder siden terroren 22. juli.

27. september kunne så Aftenposten Aften trå til med førstesiden «Se, en sporty pakistaner». Det overraskende var ikke selve forsiden, som ligner de stereotype framstillinger norske presse har framvist av «de andre» gjennom flere tiår. Ei heller var det overraskende at også denne dekningen var basert på vridd faktaframstilling – da halvparten av deltagerne var taxisjåfører og studien kun skulle ta for seg de som ikke var aktive (se kronikk i ukas Ny Tid, av Mina Adampour).

Nei, det nye var reaksjonen. Andre medier lagde faktisk kritiske artikler på det tendensiøse oppslaget.

Riktignok forsvarte redaktør Kjersti Løken Stavrum så selve saken på tradisjonelt medievis – ved å insinuere at det er kritikerne som ikke leser, eller forstår, godt nok (kommentaren «Sosial irettesettelse» 28.09.). Men i post-Utøya-klimaet har tydeligvis flere avslørt dette som nok et eksempel på en ideologisk vinklet forside, der selektive påstander brukes for å skape inntrykk av kunstige forskjeller mellom «oss og de andre».

Denne gangen virker forsiden å ha skadet Aftenposten, og medienes troverdighet, mer enn det såret følelsene til pakistansk-norske kvinner.

Antropologenes utfordring

Men norske mediers problem stikker dypere enn denne forsiden, som mest synes å være et symptom på et grunnleggende samfunnssyn. Noe av dette kommer fram i oktoberutgaven av tidsskriftet Anthropology Today, der post. doc. Sindre Bangstad bidrar med «The Morality Police Are Coming! Muslims in Norway’s Media Discourses». Mens Thomas Hylland Eriksen analyserer mediedekningen opp mot Utøya-dekningen.

Hvis norsk presse hadde våget å ta denne debatten med antropologene, om sin egen rolle før terrorangrepet, kunne det bli interessant. Isteden prioriterer Norsk Redaktørforening å diskutere mindre prinsipielle temaer på sitt årsmøte 20.-21. oktober. Og da heller med seg selv.

De eksterne studiene åpenbarer hvordan mye av de siste års debattkultur i Norge ligner på den i Danmark – dette er da også de to land som begge har vært i fremste rekke i Europa med å bygge opp høyrepopulistiske partier de siste fire tiår. Hyppige innslag av fremmedgjøring synes å være et fellestrekk både innen politikken og journalistikken.

I mangfoldsdemokratier som USA og India synes slike Aften-forsider være vanskelig å forestille seg i en abonnementsavis. Det samme i mer nærliggende Sverige. Det er nok ikke tilfeldig at det var nettopp i Danmark og Norge at den famøse karikaturstriden blusset opp.

For det er naivt å tro at de gjentatte «fryktoppslagene», som med NRKs nylige sharia-debatt etter en vinklet reportasje fra Storbritannia, oppstår helt tilfeldig. Også de synes å springe ut av visst jordsmonn, noe som blir ekstra tydelig nå etter «den innfødte terroren».

Isme-problemet

Etter 22. juli har norske medier vært flinke til å fokusere på problemet med de anonyme nettdebattantene. Eller påpeke hvor ofte bloggerne Fjordman og Hans Rustad er sitert av siktede.

Men det er vel så problematisk hvordan konspirasjonsteoriene, som den om «Eurabia», gradvis har sneket seg inn i norske redaksjoner. [NB! Neste setning ble medio des. presisert ifht. papirutgaven, red. anm.] I mars 2007 ble det i Ny Tid påpekt hvordan selv Aftenpostens Knut Olav Åmås hadde latt seg forføre av Bruce Bawers retorikk.

Klassekampens Bjørgulv Braanen har åpent prioritert tidvis ukritiske artikler med en IQ-teoretiker og selverklært «rasist» som Ole Jørgen Anfindsen, slik Antirasistisk Senter påpekte før terroren.

Og så sent som to uker før 22. juli skrev sentrale norske redaktører, som VGs Torry Pedersen og Aftenpostens Harald Stanghelle, om en «kamp mot ekstremisme» som tydeligvis sto mot «kommunisme, nazisme og islamisme». Følsomt nok var det nettopp denne sammenstillingen, av disse tre -ismene, som den siktede hadde som et sentralt hatobjekt.

Ord og begreper er vanskelige. Og norske redaktører mener det vel godt. Vi har nok alle et felles mål om å stå opp for ytringsfrihet og mot totalitære samfunn. Samtidig bør vi ha et felles ansvar for å ytre oss slik at vi ikke fordummer offentligheten. For ord smitter – inn i politikken, inn i akademia, inn i de tusen hjem. Og sammenstillingen av nazisme med en uklar religionsdefinisjon tjener i liten grad fornuften og opplysningsidealene.

I tillegg har vi de mange utspillene fra Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold.

Så sent som 21. juni skrev han i Adresseavisen:

«Når det på få år skjer en nærmest eksplosiv utvikling i antijødiske holdninger, er det naturligvis ikke uten sammenheng med at halvparten av elevene i osloskolene er muslimer, med bakgrunn i anti-israelske og antisemittiske miljøer.»

(NB! Ny Tid tar ikke ansvar for innhold på eksterne sider, her inkl. nettdebatten. Note for nettversjon: Bl.a. påstanden om Mukhtars uttalelse i 2004 samsvarer ikke med TV 2-debattens kontekst, der Siv Jensen rett før hadde sagt det samme etter tilsvarende spørsmål fra programleder, red.anm.)

Ingen i pressen har korrigert påstandene. Men generalsekretæren har altså ikke belegg for anklagene. Den Perduco-rapporten han refererer til, viser snarere det motsatte om barna: «Muslimer har også et godt inntrykk av kristendom både når det gjelder toleranse og kvinnesyn, mens kristne i liten grad har et godt inntrykk av islam når det gjelder toleranse og kvinnesyn,» står det.

Og nei, muslimske barn skiller seg i undersøkelsen ikke ut når det gjelder negativt syn på jøder sammenlignet med kristne eller buddhistiske barns syn på andre religioner. Det påvises heller ingen «eksplosiv» økning i antijødiske holdninger.

(Note til nettversjonen: Det gis heller ikke i Perduco-undersøkelsen noe belegg for at de 36 spurte barna med jødisk bakgrunn – av totalt 160 i hele Norge – går spesielt mye på flerkulturelle skoler i Groruddalen. Det nevnes/undersøkes heller ikke om de 33 prosent (12 stk),som har blitt mobbet for jødisk bakgrunn, er blitt det hyppigere av noen med buddhistisk/muslimsk enn med kristen bakgrunn, red. anm.).

Og hvis man tenker seg om, så tror vel ingen at «halvparten av elevene i osloskolene er muslimer»…

(Note til nettversjonen: Skolebarns religionstilhørighet statistikkføres ikke i Norge. Info: 20 % av barna i Osloskole-undersøkelsen defineres til å ha muslimsk bakgrunn, red. anm.).

Frykter pressen

Og slik kunne vi vel fortsette inn i evigheten med å korrigere våre pressekolleger. Det ville bli et Sisyfos-arbeid av dimensjoner. For vi trenger flere for å vokte vokterne.

Problemet er den frykten som nå preger pressekritikere på disse tabubelagte feltene. De siste ukene har vi fått flere oppmuntringer om å lage nye saker på medienes vinklede verdensframstilling. Men ellers stødige debattanter skriver rett ut til oss at de ikke «tør» bidra, av frykt for egen sosial status i offentligheten.

De har nemlig sett de sterke personangrep som pressekritikerne utsettes for. Slik eksempelvis høgskolelektor Nazneen Khan-Østrem ble utsatt for av lederskribentene etter Samtiden-artikkelen i fjor, eller de angrep Ny Tids journalister mottok da de siterte kritikk mot Klassekampen i august.

Alle våger skjelle ut fælinger som Mulla Krekar, men få våger å tale makten i presse-Norge midt imot. De vil heller tipse anonymt. Og da har ytringsfriheten trangere kår enn den burde ha i Norge. Men det er det få som vet, siden ingen våger å ta debatten.

Underleder:

Anna P. til minne

I dag, 7. oktober 2011, er det fem år siden den modige journalisten og forfatteren Anna Politkovskaja (1958-2006) ble drept utenfor sitt hjem i Moskva. Vladimir Putins fødselsdag ble hennes dødsdag.

Ennå er ikke de skyldige dømt. Vi minnes med takknemlighet Politkovskajas spaltebidrag til Ny Tid gjennom ni måneder i 2006.

Måtte hennes livsverk en dag bidra til å endre Russland slik hun ønsket.

DH

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

TILSVAR:

Publisert på nett 17.10.2011: Per Edgar Kokkvold:

Ny Tids medieproblem

Norge har et «medieproblem», mener Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud: – Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring, skriver han på lederplass 7. oktober.


Det er bra at pressefolk setter et kritisk søkelys på hverandre. Det trenger vi mer av. I hvert fall så lenge de som kritiseres, ikke blir tillagt meninger de ikke har, hvilket Herbjørnsrud har gjort – dersom vi skal tro redaktørene. Og det skal vi nok, for når det gjelder egne meninger, er det mer nærliggende å tro på dem som har dem enn på han som tolker dem.


I lederartikkelen kritiserer Herbjørnsrud samtidig NRK Dagsrevyen for å ha laget en «vinklet» reportasje om sharia-domstolene i Storbritannia. «Vinklet»? Kan det være slik at for Ny Tids redaktør er kritiske reportasjer faglig sterke, nyttige og nødvendige bare i den grad han selv liker innholdet i dem?


Undertegnede er også trukket inn i kritikken, fordi jeg i en artikkel har omtalt en Perduco-rapport om rasistiske og antisemittiske holdninger på tre alderstrinn i osloskolene, en rapport som jeg har hevdet viser en nærmest eksplosiv økning i antijødiske holdninger. Herbjørnsrud klager over at ingen i pressen har korrigert mine påstander, og beskylder meg indirekte for å ha diktet opp tallene.


Ny Tid-redaktøren skriver at han kunne fortsette inn i evigheten å korrigere sine pressekolleger, men at det «ville bli et Sisyfos-arbeid av dimensjoner», endeløst og fåfengt.


Det er i hvert fall intet Sisyfos-arbeid å korrigere Ny Tids redaktør. Tallene jeg har gjengitt fra undersøkelsen, er disse: Men 3,5 prosent av samtlige elever opplever negative hendelser minst to-tre ganger månedlig på grunn av sin religiøse bakgrunn, er det tilsvarende tallet for jødiske barn 33,3 prosent. Blant muslimer er det 5,3 prosent som føler seg mobbet, for øvrig en omtrent like stor prosentandel som hos svenske elever. Herbjørnsrud kan finne tallene på side 42 i rapporten.


Anne-Britt Gran, fagansvarlig for rapporten, sa til Vårt Land da undersøkelsen ble offentliggjort, at det er oppsiktsvekkende at utviklingen har gått fra null til utbredt antisemittisme i ungdomsskolene i Oslo på kort tid: «Det er ikke mange år siden det var uaktuelt å bruke jøde som skjellsord. Nå sier halvparten at de kjenner til at dette forekommer. Det er trist og helt uakseptabelt», sier hun til avisen.


Men Herbjørnsrud tviler kanskje også på Vårt Land, hvis ansvarlige redaktør for øvrig er styreleder i Ny Tids tidligere morselskap?


Byrådsleder Stian Berger Røsland har sagt at resultatet av Perduco-undersøkelsen er nedslående, utålelig og hjerteskjærende. Også Islamsk Råd Norge uttrykte, etter noe betenkningstid, en viss bekymring over antisemittismen som kommer fram i tallene. Tall som Ny Tids redaktør i beste fall velger å se bort fra.


Men vi er sikkert enige om at det i det minste er oppløftende at elevene ikke merker tilsvarende islamofobi.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund

***********

Svar publisert kun på nett 30.11.11: Dag Herbjørnsrud.

Kokkvolds faktaproblemer

Han er modig, Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbunds generalsekretær. Det skal han ha.

For det kreves mot å debattere eget ansvar for å spre usannheter til det norske folk, og det om vår tids mest brennende spørsmål.

Det mest strategiske kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år. Spesielt med tanke på at norsk presses generalsekretær selv omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest, en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden.

Men istedenfor økt ydmykhet etter 22. juli, eller et ønske om å korrigere faktiske feil, fortsetter Kokkvold (svar 17.10., se over) å fremme nye anklager og insinuasjoner. Nå også mot Ny Tid. Men tegn i tiden kan tilsi at vi muligens har et lite tidsvindu nå, etter «den etnisk norske terroren», hvor det også er mulig å få til et ordskifte om de mektige politikeres og mediers påstander og verdensbilder. Og ikke kun den vanlige, forutsigbare og utbredte debatten om de ulike minoritetsgruppenes feil. Derfor det oven- og nedenstående.

Og for å ta det helt kort, kjære generalsekretær: Det er bare dette ene spørsmål du i første omgang trenger besvare (og som du behendig unngår i ditt svar over, som tar for seg det meste annet):

Du er altså ennå av den oppfatning at 50 prosent av Osloskolens elever er muslimer? (se nedenfor) Og at alle disse norske barn med muslimsk bakgrunn, per se, er fra «anti-israelske og antisemittiske» hjem? Og at disse muslimene altså ikke bare skal ta over i Norges hovedstad, de har faktisk allerede gjort det i barneskolen?

Dette er en faktaframstilling som i tilfelle går utenpå mye av fantasiene hos mange Eurabia-konspiratorikere – de har jo dette «scenarioet» som sin store frykt, som noe de ønsker å motarbeide, med ulike midler.

Kokkvold, du skrev altså blant annet følgende 21. juni 2011, i en meget populær og godt lest spalte i Adresseavisen – på papir og nett:

«Når det på få år skjer en nærmest eksplosiv utvikling i antijødiske holdninger, er det naturligvis ikke uten sammenheng med at halvparten av elevene i osloskolene er muslimer, med bakgrunn i anti-israelske og antisemittiske miljøer.»

Vi kan ha en viss forståelse for at også pressegeneralsekretæren i juni 2011 var preget av de siste års opphissede «islamdebatt», der du har stått i fremste rekke (men nei, du er ikke den eneste i pressen som er blitt truet eller har fått drapstrusler de senere år). Og vi kan forstå at du kan ha vært påvirket etter nye medieoppslag om at noen håndfull unge muslimer på åpen gate ville si sin mening om en Cappelen Damm-bok – slik teksten retorisk spiller på. Og vi kan forstå at selv en ellers så oppegående generalsekretær før 22. juli kan ha latt seg forføre av de mange konspiratoriske «faktaframstillinger» som spesielt da preget ordskiftet.

20 vs. 50 prosent

Men det uforståelige inntreffer hvis en norsk pressemann også høsten 2011, etter korreksjon, ennå lever i en slik villfarelse om elevsammensetningen i den norske skole. (Faktaopplysning: Anslagsvis 20 prosent, ikke 50, av barna i Osloskolen oppgis i Perducos forskningsrapport å ha muslimsk bakgrunn.)

Hvis slike påstander, om at halvparten av hovedstadens elever nå er blitt «antijødiske muslimbarn», får leve på nett og blir spredt videre – ja, så er det rimelig å anta at faren for framtidig skade på en rekke norske barn kan øke. Det er ikke en mulig økt fare for landets første skolemassakre Oslo trenger nå.

Derfor utfordrer jeg deg til å rette opp de faktiske feil, generalsekretær. For det står i punkt 4.13 i den Vær Varsom-plakaten som Norsk Presseforbund har vedtatt: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.» Eller gjelder ikke dette for generalsekretæren?

(Og nei, det er ingen ellers ingen korreksjon av Kokkvolds faktapåstander å spore i det fyldige kommentarfeltet under hans kommentarspalte. Det øverste innlegget lyder symptomatisk nok slik:

«KULE KOKKVOLD. Innsendt av Oslo Sentrum, 23.06.2011 13:55:05.

Heia Per Edgar, herlig for etniske nordmenn og jøder, sikkert også hinduer m.fl., å lese dette ‘spot-on’-innlegget. Islam er en pest! Nå sender endelig Danmark hjem alle de kriminelle jævlene, det må Norge også gjøre, før det er for seint.»)

Kanskje Ny Tid er noe vel gammeldags og faktaorienterte. Men vi stiller altså såpass krav til vår generalsekretær, dersom han ønsker å uttale seg på våre vegne, at han vet forskjellen på tallene «20» og «50», også i prosent.

Vi har ennå et håp om at Kokkvold er modig nok til å rette opp sine feil, eller til eventuelt også å beklage dem. Så lenge det ikke skjer, kan inntrykket øke av at han er mer opptatt av å sette fram ekstreme påstander enn å fremme sannferdige faktaframstillinger. Det ville vært greit å vite om generalsekretæren nå er blitt en aktør med en agenda, eller en nøytral observatør som taler på vegne av mangfoldet innen det norske presselandskapet.


Og jo, selvfølgelig, Kokkvold: Du kan for vår del også framover få skrive og mene hva du vil. Men når du signerer disse kritiserte utspillene dine med «Generalsekretær i Norsk Presseforbund» – selve Forbundet for alle Norges journalister, redaktører, riks- og lokalaviser, fagpresse og mediebedrifter – så gir du inntrykk av å uttale deg på vegne av norsk presse, hvori inkludert Ny Tid. Og da forbeholder i det minste vi oss retten til å protestere.

Det er muligens kun Ny Tid, hvori inkludert Orientering, som også nå taler dine utspill offentlig midt imot. Men det kan jo være at det også finnes andre som ikke stiller seg bak generalsekretærens utspill – eller at ikke alle ville sagt «ja» til en slik bruk av det nøytrale Presseforbundets navn. Vi kan da heller ikke se at andre generalsekretærer i Presseforbundets 101-årige historie har brukt sin tittel til å fronte sine meninger i brennaktuelle saker på en slik måte.

Det ville nok ikke skadet norske mediers omdømme og troverdighet dersom Presseforbundet økte kvalitetskravene til hva som ble sagt og skrevet i dets navn. For det vi ser nå, er at ikke kun medie- og samfunnsforskere rister på hodet over utspillene og påstandene. Også stortingspolitikere trekker nå fram generalsekretærens utsagn som eksempel på hvor mye ekstremt som ble «comme il faut» å påstå før 22/7.

De punktvise svar

Her svarer vi forsøksvis punktvis, kronologisk og kortfattet på påstandene i generalsekretærens svarinnlegg av 17.10.11 (se over). Siden jeg ikke lenger regner med noe (seriøst) svar fra Kokkvold, bruker vi litt nettplass på dette:

1. Kokkvolds påstår i sitt innlegg 17.10.: « så lenge de som kritiseres, ikke blir tillagt meninger de ikke har, hvilket Herbjørnsrud har gjort – dersom vi skal tro redaktørene. Og det skal vi nok, for når det gjelder egne meninger, er det mer nærliggende å tro på dem som har dem enn på han som tolker dem.»

Svar: Dette virker som en noe utrolig formulering fra en generalsekretær i norsk presse: At man per definisjon skal tro mer på selvforsvaret til de maktpersoner som kritiseres enn det pressen frambringer av fakta. Hvis dette skulle bli en mal, kan nok gravende presse her i landet nedlegges, for ikke å si at enhver kritikk av andres uttalelser blir bortkastet. I tillegg ville det ramme ikke minst Kokkvold selv, som jo også i den nevnte tekst, publisert 31 dager før Utøya-angrepet, bruker mye plass på å kritisere minoritetspersoners påståtte uttalelser til mediene, enda de selv protesterer mot gjengivelsen.

Men kanskje dette betyr at Kokkvold nå mener vi skal tro mer på Islamsk Råd enn på han selv? Siden vi jo ifølge logikken må si at «det er mer nærliggende å tro på de muslimske talspersoner som har meningene, enn på han i Presseforbundet som tolker dem»?

Kokkvold har ikke belegg for påstanden om at undertegnede har tillagt noen meninger de ikke har. Det er (se over) lenket direkte til sakene som omhandler de nevnte pressefolkene, så leserne kan dømme selv. (Det omtalte problem (07.10.) med at ledende pressefolk omtaler Al-Qaida-sympatisører som «islamister», for så å sammenstille sistnevnte ideologi med nazisme, er ikke blitt noe mindre nå som islamister vinner valgene i Nord-Afrika. Og nå som islamisten Tawakkol Karman tildeles Nobels Fredspris 2011. I sin nye bok Det mørke nettet bruker gravejournalist Øyvind Strømmen klokt og bevisst betegnelsen «salafijihadister» på det som her benevnes Al-Qaida-sympatisører.

De nevnte redaktører har fått full anledning til å svare, i tilfelle det skulle være noe feil ved Ny Tids framstilling som de kan påpeke, og det er det vel da ikke. Kokkvold refererer muligens til en kortfattet twitter-melding fra Aftenpostens Kjersti Løken Stavrum, hennes debattinnlegg ble dog trukket tilbake.


Hvis Ny Tid skulle argumentere på samme twitternivå som generalsekretæren, ville vi vel ha sitert Presseforbundets egen organisasjonssekretær og etikkekspert, Ingrid Nergården Jortveit. Hennes twitter-melding om Ny Tid-lederen i oktober lød slik: «Uenig eller ei. I hvertfall leseverdig for alle som er opptatt av media & samfunnet.»

2. Kokkvold polemiserer også mot at Ny Tid 7.10. nevnte «de gjentatte ‘fryktoppslagene’, som med NRKs nylige sharia-debatt…».

Kokkvold spør så, muligens som utnevnt verge for NRK: «Vinklet?» Og ja, generalsekretær, «vinklet». Et av de mer positive ord vi kunne finne. Spesielt hvis man leser Antirasistisk Senters faglige kritikk.

Vi mistenker dog at heller ikke Kokkvold fester for mye lit til slike «naive antirasister», så la oss sitere NRKs hovedkilde selv: Selveste Tor Langbach. Han er direktør i Domstoladministrasjonen – «den administrative overbygningen for landets domstoler og jordskifteretter», inkludert Høyesterett.

Den 10. oktober skrev en oppgitt og fortvilet domstoldirektør, under samme «Signert»-vignett i Adresseavisen som Kokkvold bidrar:

«For to uker siden hadde jeg den interessante opplevelse å bli intervjuet av NRK1 om de engelske shariarådene… Kreativ klipping, hvoretter bare tre-fire setninger kom med på Dagsrevyen, klarte å gi det inntrykk at jeg ønsker å innføre sharia-domstoler i Norge. En slik tanke har jeg jo aldri hatt, bevare meg vel. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og ga et innblikk i en sump av merkelige meninger, konspirasjonsteorier og nye skjellsord. Jeg trodde jeg hadde et rikt ordforråd, men ord som «überdhimmi» og «misogyne halalrotte» var nye for meg.»

Skriver en rystet Langbach. Men en slik presseopplevelse fra den dømmende makt bryr vel ikke dagens pressegeneralsekretær seg noe om? Adresseavisens politiske redaktør, Siri Wahl-Olsen, viste på sin side både mot og vett da hun i Adresseavisen 12.10., fem dager før Kokkvolds innlegg til Ny Tid, påpekte:

Langbach «ble aktivt misforstått og feiltolket av de mest politisk korrekte i landet… [L]andets mest skinnhellige mediehus, NRK, hadde kryssklippet intervjuet på det heftigste… NRK fikk absolutt en sak som slo. Men den slo på feil premisser. Debatten som fulgte etterpå, var ren skyggeboksing. Alle slo mot Langbach, men ingen hadde tatt seg bryet med å sjekke hva han virkelig hadde sagt.»

Kanskje Kokkvold i det minste kunne ta seg bryet med å lese hva som står den i den avis han selv skriver for? Hans mange insinuasjoner mot Ny Tid skyldes muligens at han ikke vet at avisa to ganger har trykket de Muhammed-karikaturene han har vært så opptatt av. Ny Tid har også tatt opp hvordan jødene og Holocaust utelates i nye norske skolebøker. Så rettet Ny Tid søkelyset mot hvordan Stortingets nye vedtak om at den jødiske minoriteten heller ikke nå skulle få rett til å lage sin koshermat i Norge. Ny Tid gikk på lederplass til angrep på Islamsk Råd for deres behandling av homospørsmålet, og avisa har de siste årene gitt prioritet til kvinnelige, opposisjonelle røster i land som Egypt, Cuba, Russland og Iran, noe som også London-baserte OpenDemocracy.net vet å bruke.

Vi skulle gjerne sett den samfunnsengasjerte Kokkvold aktiv med oss i alle disse sakene, men registrerer at han isteden prioriterer andre kampsaker i norsk offentlighet.

Vi regner ikke med at Kokkvold beklager den absurde insinuasjonen om at undertegnede «i beste fall velger å se bort fra» fra det alvorlige problem at jødiske barn hetses i Osloskolen. Men det er i det minste vovet av generalsekretæren å skrive: «Kan det være slik at for Ny Tids redaktør er kritiske reportasjer faglig sterke, nyttige og nødvendige bare i den grad han selv liker innholdet i dem?»

Kokkvold: Spørsmålet ditt sier nok mer om deg enn om Ny Tid. Vi er vant med usaklig kritikk. Men du kunne nok bekymre deg mer over at det nok er langt flere som har følgende infame spørsmål:

«Kan det være slik at for Norsk Presseforbunds generalsekretær er kritiske reportasjer faglig sterke, nyttige og nødvendige bare i den grad han selv liker innholdet i dem?»

3. Generalsekretær Kokkvold påstår så i sin tekst, over, at han holder på med å «korrigere Ny Tids redaktør».

Han framviser intet argument som gir ham dekning for å skrive dette. Snarere påstår Kokkvold igjen at det vært «en nærmest eksplosiv økning» i antijødiske holdninger de siste årene. For det første er det altså ikke slik at rapporten påviser noen «eksplosiv økning» – eller eventuelt nedgang i fordommer – blant annet av den enkle grunn at Perduco-rapporten er den første i Norge som har undersøkt temaet.

Hvis generalsekretæren leser boka Jødehat (2005), vil han se at jødefordommer har gjennomsyret norsk historie fra middelalderen, via Grunnlovens paragraf 2 av 17. mai 1814 og til mellomkrigstiden og norsk politis deportering av jøder til døden i nazileirene under krigen. Og så har vi etterkrigstidens problematiske jødeoppgjør i Norge. Eller mener Kokkvold at dagens muslimske oslobarn har skylden for alt dette også? Spørsmålet er ikke bare retorisk. Det viser seg nemlig i Perduco-undersøkelsen at bare en liten andel av dagens elever vet at Grunnloven av 1814 stengte jøder ute fra riket.

Den publiserte Perduco-rapporten påviser ikke at muslimske barn er overrepresentert i den mobbingen som hele 12 av 36 jødiske elevene har opplevd. Rapportens framviste holdninger hos norske minoritetsbarn synes å være innenfor det «normale». Og med tanke på hva norske majoritetsbarn i samme undersøkelse framviser av fordommer – er det svært tendensiøst av generalsekretæren kun å fortsette sin utskjelling av en enkelt gruppe norske barn.

Kokkvolds tekster og retorikk her spiller på utbredte forestillinger om at det er «muslimenes skyld» dersom «jøde» brukes som skjellsord, eller dersom det framvises antisemittiske holdninger i dagens Norge. For å få til dette, hjelper det med de tre tidligere siterte konspirasjonslignende påstandene: Muslimene utgjør (allerede) mer enn 50 prosent av elevene. De muslimske foreldrene, og dermed barna, er antisemittiske «alle sammen». Og de antisemittiske holdningene i Norge er (derfor) blitt dramatisk verre «etter at muslimene kom».

Men ser vi på assosiasjonene som eksempelvis «rasisme»-begrepet gir hos de spurte barna i Perduco-undersøkelsen, burde Kokkvold nok bekymre seg for mer enn kun muslimske minoritetsbarn. For det som de «etnisk norske barna» får assosiasjon til når de hører «rasisme»-ordet, er ikke «jøder», men:

«Hudfarge + Etnisk bakgrunn +Religion +Besteforeldre-generasjon.»

Dette i kontrast til barna med innvandrerbakgrunn, som fikk følgende assosiasjonernår de hører «rasisme»-ordet:

«2. verdenskrig + Jøde, Neger, Rase +Forskjellsbehandling +Utbredt.»

Hvis Kokkvold skulle få et nytt interesseområde, så kommer det i rapporten for øvrig fram at «6 av 10… mener det ikke er rasistisk å nekte muslimer å bygge moskeer i norske byer». Og det kan jo flertallet ha rett i, språklig sett, muligens – men svaret åpner opp for interessante perspektiver for årene som kommer, spesielt med tanke på tiden etter 22. juli.

Vi kunne snart trenge en debatt som også tok opp annet enn kun hvilke problemer «de og de» minoritetsgrupper har, slik at vi også kunne få til et ordskifte om de felles utfordringer de fleste grupper i det norske samfunn har. Det er nok ennå plass til Kokkvold også i den debatten.

4. Til slutt i Kokkvolds svar kommer det fram at han ikke baserte sin 21. juni-artikkel på resultatene i Perduco-rapporten likevel.

Isteden leste han tydeligvis en rapportgjengivelse i en nyhetssak i Vårt Land, kommer det fram. Han siterer så Perducos fagansvarlig Anne-Britt Gran, som i artikkelen blir sitert på at bruken av «jøde» som skjellsord er et fenomen som «har gått fra null til femti prosent».

Og Kokkvold skriver: «Men Herbjørnsrud tviler kanskje også på Vårt Land…?»

Og ja, kunnskap og tvil burde nok være mer styrende i pressefaget enn ukritisk tro. Eller er budskapet fra generalsekretæren at man ikke lenger bør tvile på medienes framstilling? Skal vi legge fra oss vår kritiske sans hver gang vi leser artikler Kokkvold liker? Det å korrigere ett punkt i en nyhetsartikkel er nok ikke den største utfordringen, men javel: Hva tror du skjedde da vi sendte en mail til Gran i Perduco om denne påståtte dramatiske økningen i antisemittisme?

Jo, Gran svarer skriftlig slik: «Har aldri sagt det har gått fra 0 til 50 prosent, men ser at journalisten legger det i min munn» (og ja, den setningen er godkjent publisert av Gran her i Ny Tid, og det har vi også skriftlig, red.anm.).

Kokkvold burde vite at klippede utdrag fra kilder i norske medier lett kan medføre feil – jamfør de siterte opplevelser direktør Langbach hadde med med NRK, selv kort tid etter Utøya-angrepene. Så skal generalsekretæren debattere faglige rapporter, bør han bruke den ekstra tiden det tar å lese og forstå dem – istedenfor kun å bedrive avskrift av selektive utdrag fra vinklede nyhetsartikler. Og igjen: Bakgrunnen for denne ordvekslingen ligger i at Kokkvold tydeligvis nekter å korrigere usanne opplysninger om at muslimske barn er i flertall i Osloskolen. Pressens generalsekretær gir inntrykk av at han bevisst ikke ønsker å skjelne mellom 20 og 50 prosent. Og det tror jeg ingen av oss er tjent med.

Ikke-debatt

I utgangspunktet ville Ny Tid ikke bruke plass og tid på denne debatten, selv om dette kun legges på nett. Men vi ser at VG nå bruker førstesider på hva en bokanmelder skal ha skrevet om en NRK-kjendis i en Klassekampen-omtale. Mens Aftenposten bruker lederplassen til å kritisere en pubertal twitter-melding fra en fersk forfatter mot en av deres egne ansatte.

Det vi ser her, er hvordan den nasjonale pressen absolutt kan gi støtende eller problematiske uttalelser full mediedekning, gitt at hetsen rammer «deres egne» – inkludert de veletablerte som kan svare for seg. Men Oslos skolebarn kan vanskelig svare på Kokkvolds angrep mot dem i ulike kanaler. Derfor denne teksten.

Det er likevel med forundring vi ser at kritikken møtes med en slik uvilje til å debattere egne uttalelser. Det er nemlig ikke kun Ny Tid som blir utsatt for ikke-svar eller nye motangrep som ovenfor. Etter stortingspolitiker Snorre Valens VG-kronikk 25.11. gikk Kokkvold ut og sa at den var «direkte uanstendig». Istedenfor at Kokkvold tar debatten om egne påstander, kommer han igjen med politiske uttalelser som man skulle tro gikk noe utover mandatet til pressens generalsekretær.

Og da Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes i fjor trykket høyskolelektor Nazneen Khan-Østrems lengre gjennomgang av pressetalsmannens mange omstridte uttalelser, skrev han at teksten var «uakademisk og uhederlig». Og han påsto at forfatteren og han var «dypt uenige både om trusselen fra islamske terrorister og om ytringsfrihet i praksis. Jeg lefler ikke med totalitære bevegelser. Men det gjør hun» (Ny Tid 10.09.2010).

Dette handler også om norsk presses troverdighet, også i etterkant av 22. juli og de 77 tapte menneskeliv. Og den troverdigheten øker neppe av at pressens fremste ytringsfrihetsforkjemper stempler sine kritikere som «totalitære».

Men også liberale politikere kan tydeligvis være et problem for Kokkvold. Én måned før 22. juli-terroren avsluttet han sin spalte med et retorisk angrep på det minste partiet på Stortinget, opposisjonspartiet Venstre. Slik omtalte han en formulering fra det liberale partiets leder:

«’Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke’, skrev Venstres leder Trine Skei Grande i en kronikk nylig. Ikke? Ikke i det hele tatt? Ikke engang et aldri så lite problem?»

Hva sier du nå, etter terroren, Kokkvold? At islamofobi ikke var et problem? Ikke? Ikke i det hele tatt? Ikke engang et aldri så lite problem?

Kokkvold har også andre enn Venstre han raljerer med. Det er vel ingen annen pressegeneralsekretær i Vest-Europa som ber talsmenn for ulike trossamfunn å gå av. Men det gjør Kokkvold, som også i sommer igjen blandet seg inn i hvem Islamsk Råd i Norge bør ha ansatt:

«Muslimsk Råd Norge (IRN) er fellesorganisasjonen for 41 islamske trossamfunn og organisasjoner. Hvis disse organisasjonene ikke makter å holde seg med talsmenn som utvetydig står opp for ytringsfrihet og mot alle former for rasisme – også den som rammer jøder – har de i virkeligheten bare seg selv å takke dersom integreringen går skeis, forholdet mellom folkegrupper forverres, og det i stedet for et vellykket flerkulturelt samfunn, utvikles parallellsamfunn av mennesker og kulturer som har svært lite til felles.»

Legg merke til den indirekte trusselen om skyldfordeling her: Det er altså kun muslimene som har skylden dersom det i Norge blir økte konflikter, rasisme og det «går skeis» (som ved et Utøya-angrep?) – fordi de ikke har «de riktige» talsmenn. Jeg vil anbefale Kokkvold å melde seg inn i Venstre eller i Islamsk Råd dersom han ønsker å fjerne deres talspersoner. Inntil videre kan vi jo se hvordan det ville se ut hvis man bruker Kokkvolds ord på han selv:

«Norsk Presseforbund (NP) er et fellesråd for 14 medieorganisasjoner. Hvis disse organisasjonene ikke makter å holde seg med en generalsekretær som utvetydig står opp for ytringsfrihet og mot alle former for rasisme – også den som rammer muslimer – har de i virkeligheten bare seg selv å takke dersom integreringen går skeis, forholdet mellom folkegrupper forverres, og det i stedet for et vellykket flerkulturelt samfunn, utvikles parallellsamfunn av mennesker og kulturer som har svært lite til felles.»

65-årige Kokkvold har vært generalsekretær i Presseforbundet siden 1996, i 15 år. Det kan bli tunge år framover dersom generalsekretæren velger å se bort fra de faktiske forhold.

DAG HERBJØRNSRUD, ANSVARLIG REDAKTØR I NY TID

**********

Svar publisert på nett 03.12.2011 (sendt Ny Tid 01.12.11):

AV PER EDGAR KOKKVOLD

Jeg beklager

Dag Herbjørnsrud avkrever meg svar. Det er særlig ett – egentlig bare ett – spørsmål han i denne omgang vil ha svar på, og det skal han naturligvis få:

Jeg beklager dypt at jeg opererte med tallet 50 og ikke med det korrekte tallet, 20, når det gjaldt muslimske elever i tre klassetrinn som var gjenstand for den aktuelle undersøkelsen.

Jeg tok tallet fra en avisartikkel om rapporten, men burde naturligvis ha skjønt at tallet ikke
kunne være riktig. Jeg beklager den urett jeg dermed har gjort mot den muslimske minoriteten.

Jeg registrerer samtidig at Perduco-rapportens fagansvarlige, Anne-Britt Gran, nå sier at Vårt Lands journalist har lagt noen ord i hennes munn, og at hun ikke uttrykkelige har sagt at utviklingen har gått fra null til femti når det gjelder anti-jødiske holdninger. Men hun står, etter det jeg forstår, fortsatt inne for det som er gjengitt med sitattegn:

«Det er ikke mange år siden det var uaktuelt å bruke jøde som skjellsord. Nå sier halvparten at de kjenner til at dette forekommer. Det er trist og helt uakseptabelt.»

Så regner jeg fortsatt med at vi begge, både Herbjørnsrud og jeg, i det minste kan glede oss
over at muslimske skoleelever ikke synes å ha så mange negative opplevelser.

For øvrig vil jeg gi Ny Tid honnør for bladets engasjement i kampen mot alle former for
rasisme.

Til slutt: Herbjørnsrud skriver at [den terrorsiktede] omtaler meg «i meget positive
ordelag» i sitt beryktede manifest, «en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden».

Etter hva jeg har kunnet bringe på det rene, har [han] to ganger omtalt meg offentlig. Det er riktig at jeg – i likhet med Winston Churchill, John Stuart Mill og en rekke andre og mer tvilsomme personasjer – er omtalt i det forvrøvlede «manifestet». Om meg står det bare at jeg fortjener honnør for min prinsipielle motstand mot sensur. Det kan jeg leve med.

Også én gang på document.no har han omtalt meg, 31.10.2009, hvor han skriver at individer som meg i virkeligheten er de farligste av alle, fordi vi kan bidra til å sekularisere de visuelle aspektene ved islam, mens det han kaller den demografiske krigføringen får fortsette i det stille:

«Moderate multikulturalister som Kokkvold kan dermed vise seg å være enda mer destruktive for Europa enn de mer ekstreme multikulturalister».

Det kan jeg også leve med.

PER EDGAR KOKKVOLD, generalsekretær i Norsk Presseforbund

[NB! Navnet på den terrorsiktede er her redigert bort fra innsendt tekst – dette bl.a. iht. til begrunnelse oppgitt i Ny Tids første artikkel etter 22.07.11, publisert 25.07.11:

«Ny Tid oppgir nå ikke navn, bl.a. fordi personen kun er siktet og for ikke å bidra til siktedes uttenkte mediestrategi og PR-plan, red. anm.» Red. anm. 04.12.11.]

***********

Svar publisert på nett 20.12.2011:

AV DAG HERBJØRNSRUD

Solstad, ikke Kokkvold

Med tittelen «Jeg beklager» på forrige innlegg (se over, svar 03.12.11), skulle man tro Per Edgar Kokkvold ville vie seg til å fremme en mer faktabasert og mindre mytepreget debatt.

Vi ville i det minste kunne få mer reelle debatter hvis vi nå kan bli enige om at muslimske barn (ennå) ikke har tatt over hele Osloskolen.

For da Presseforbundets generalsekretær skrev at han beklaget «den urett [han] dermed har gjort mot den muslimske minoriteten», skulle man nesten tro at han var blitt en smule ydmyk (til tross for at han tydeligvis ennå står for at disse barna er fra «antisemittiske miljøer» alle sammen).

Men når vi ser at han tre uker senere ennå ikke har korrigert faktafeilene i sin 21. juli-kommentar på Adresseavisens nettsider, og kun beklager i Ny Tid, kan man lure på oppriktigheten i formuleringene (slik en del av hans mange tilhengere i den «kompakte majoritet» har gjort).

Og når det så i et portrettintervju med Kokkvold, i Klassekampen 17. desember, igjen polemiseres mot hans ene pressekritiker, nå ved hjelp av uriktige gjengivelser, må vi dessverre korrigere han igjen.

Det står nemlig i det hyllende intervjuet, som vi forutsetter at generalsekretæren har fått forhåndslese på vanlig vis, at Ny Tids redaktør har «anklaget» han «for å spre løgn om Norges muslimer».

Dette er selvfølgelig en usann påstand: Vi ble vel med Kokkvolds innlegg 03.12. enige om at han skrev usant på dette ene punkt jeg i første omgang avkrevde svar – om å skjønne forskjellen på 20 og 50 prosent muslimske barn.

Like fullt skjevframstilles Kokkvold-kritikken nå på velkjent vis. Men altså: Vi har ikke anklagd generalsekretæren for å lyve – kun for å spre (uforvarende) usannheter. Vi regner med at han vet forskjellen på å lyve og skrive feil?

I portrettintervjuet med generalsekretæren påstås det så at undertegnede «går langt i å antyde at [terroristens] hyllest gjør at man ikke kan ta Kokkvold alvorlig». Virkelig, Kokkvold? Hva slags dekning har du for å inngi deg på en polemikk – med påfølgende setning «Alle forstår at jeg ikke kan styre hva som står der…» – basert på en slik gjengivelse av min tekst? (Inntil annet eventuelt opplyses, regner vi med at du har gått god for intervjuteksten som din polemikk inngår i). Enhver kan ovenfor lese at det kun i én faktabasert setning er påpekt, det relativt velkjente, at pressetalsmannen «omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest».

Jeg tar selvfølgelig Kokkvold alvorlig – faktisk dødsens alvorlig. Det er derfor undertegnede i mars 2007 omtalte sentrale faktaopplysninger i karikatursaken, de som generalsekretæren selv unnlater å bringe til torgs.

Og det var fordi jeg tok Kokkvold alvorlig at jeg i september 2010 argumenterte for viktigheten av at noen kunne få komme med kritikk også av ham (det var ikke så mange som da forsvarte også ytringsfriheten til generalsekretærkritikeren).

I forrige innlegg begynner så Kokkvold å sitere fra den terrorsiktede: «Om meg står det bare at jeg fortjener honnør for min prinsipielle motstand mot sensur,» skriver han om manifestteksten.

Og generalsekretæren påstår så avslutningsvis at 32-åringen «skriver at individer som meg i virkeligheten er de farligste av alle…».

Nåvel. Siden Kokkvold også i andre medier ynder å framstille det slik – og siden vi må regne med at også den samtidige norske antiterrorhistorien vil skrives av de som har de beste pressevennene – vil vi her gjøre et unntak, følge Kokkvold på galeien og sitere den famøse teksten. Og på originalspråket står det:

«Mr. Solstad [….] is not unique. By the time these words are written, many Norwegian observers and intellectuals have criticised ‘free speech fundamentalists’ in the major media. Is there no opposition to these views? Fortunately, there is. Per Edgar Kokkvold, Secretary-General of the Norwegian Press Association, deserves credit for his principled opposition to censorship (which earned him several death threats).»

Og den Solstad som her omtales, er altså den norske forfatteren Dag Solstad. Konteksten er polemikken som Solstad her utsettes for – den mot hans hyppig kritiserte essay «Om ytringsfriheten», i Samtiden nr 2/2008. Det var her Solstad våget å skrive:

«Jeg må tilstå at jeg føler meg ytterst ufri, ja åndelig kneblet, når jeg befinner meg ute i det offentlige rom nå, og observerer hvordan man i hysteriske ordelag er villig til å slå vakt om ytringsfriheten og verne våre umistelige verdier».

Og: «For bare å se på Kokkvold & co er en trussel mot ens egen forstand.»

Og slikt er jo forståelig nok ubehagelig å lese. Men i den siktedes tekst er det altså nettopp Solstad og hans essay som kritiseres. Vår tids betydeligste norske forfatter er blant de, for å bruke Kokkvolds ord om seg selv, «individer som i virkeligheten er de farligste av dem alle». (Det blir jo heller ikke her nevnt at Solstad nærmest kun fikk unison kritikk for sitt Kokkvold-kritiske essay.)

Før Kokkvold fremmer nye påstander om den terrorsiktedes skriverier, kunne han kanskje lese seg opp på sin Wergeland. Da kunne han parafrasere en ytringsfrihetsforkjemper med oppriktig ydmykhet:

«Æren ikke min, men min sterkeste kritikers.»

Det er Solstad som kritiseres, ikke Kokkvold.

DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør i Ny Tid

******

Svar publisert på nett 23.12.2011:

AV PER EDGAR KOKKVOLD

To sitater

I en pågående debatt i Ny Tid skrev redaktør Dag Herbjørnsrud 30. november 2011 at det mest strategiske kanskje kunne være å overse min kritikk, «spesielt med tanke på at norsk presses generalsekretær selv omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest, en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden».

Den 3. desember publiserer bladet et svar fra meg, der jeg viser til det eneste som står om meg i 32-åringens manifest; at jeg «fortjener honnør for sin prinsipielle motstand mot sensur (som har kostet ham flere dødstrusler)».

I svaret gjør jeg Ny Tids nettlesere oppmerksom på at så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, har [den terrorsiktede] også omtalt meg på nettstedet document.no. Her skriver han følgende, 31.10.2009: «Hvis vi jobber for å ‘midlertidig sekularisere’ Islam i Europa, ved å støtte individer som Kokkvold, vil det være det samme som skyte oss selv. Det eneste som vil bli sekularisert er de ‘visuelle aspektene’ ved Islam mens de destruktive sidene – den demografiske krigføringen får fortsette i det stille. Denne krigføringen blir akseptert så lenge ikke det ‘visuelle’ er en faktor. Moderate multikulturalister som Kokkvold kan dermed vise seg å være enda mer destruktive for Europa enn de mer ekstreme multikulturaliser.»

Det dreier seg altså om to omtaler, én fra 32-åringens såkalte manifest, og én fra document.no. Den 20. desember trekker Herbjørnsrud plutselig inn et portrettintervju i Klassekampen 17. desember. I dette portrettintervjuet siterer Klassekampen fra side 518 i manifestet, der jeg altså får honnør for min «prinsipielle motstand mot sensur». Og så skriver journalisten, for egen regning:

«Blant dem som har vært opptatt av sitatet er Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsrud. Han har anklaget Kokkvold for å spre løgn om Norges muslimer, og han går langt i å antyde at [siktedes] hyllest gjør at man ikke kan ta Kokkvold alvorlig».

Altså: Det er ikke jeg som sier dette. Det er Klassekampen som skriver det. Herbjørnsrud forutsetter at jeg «har fått forhåndslese (portrettintervjuet) på vanlig vis», og går god for teksten. Naturligvis har jeg ikke «forhåndslest» portrettintervjuet. Man forhåndsleser ikke portrettintervjuer. Selv ber jeg ikke engang om sitatsjekk på egne uttalelser. Jeg stoler på journalister, og bare sjelden angrer jeg på det. Jeg kan heller ikke se at avisen feilinformerer når det gjelder hva Herbjørnsrud har sagt om [siktede] og meg.

«Solstad, ikke Kokkvold», skriver Herbjørnsrud, som mener det er Dag Solstad som i [32-åringens] øyne er den farlige. Ja, gjerne for meg. Jeg har i denne omgang ikke sagt ett ord om Solstad. Jeg har sitert [den siktede] – og sitert ham korrekt.

AV PER EDGAR KOKKVOLD, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

************

Kort replikk fra Dag Herbjørnsrud, 23.12.2011:

Denne ordvekslingen går mot slutten. Av nødvendighet. Det vil etter jul bli publisert et avsluttende svar til generalsekretæren.

Her kun kort dementi av Kokkvolds innledende påstand, i siste innlegg, om at undertegnede den 30.11. skrev at «det mest strategiske kanskje kunne være å overse min [Kokkvolds] kritikk…»

Det som sto var selvfølgelig noe helt annet: «For det kreves mot å debattere eget ansvar for å spre usannheter til det norske folk, og det om vår tids mest brennende spørsmål. Det mest strategiske [for Kokkvold] kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år.»

Det var selvfølgelig ikke Kokkvolds kritikk (hvilken? av hvem?) som eventuelt kunne overses. Snarere ble det påpekt at det mest strategiske for Kokkvold kunne være å overse den konkrete kritikk (fra bl.a. Solstad, Valen mfl.) rettet mot generalsekretærens politiserte utspill de senere år. Og hypotesen om at Kokkvold kjenner til denne strategien, er vel ikke blitt svekket etter dette siste innlegget.

Det skal ikke utelukkes at min ene setning av 30.11. kunne vært noe mer presis, men vil man først misforstå og avspore debatten – så vil man alltid finne anledninger til det.

Ordvekslingen til nå anses som en bekreftelse på de problemstillinger reist i Ny Tids leder 7. oktober 2011.

Inntil videre ønsker vi generalsekretæren og Ny Tids lesere god jul og et godt nytt år.

DAG HERBJØRNSRUD, ansvarlig redaktør i Ny Tid

****



---
DEL