LEDER: Vår utspekulerte regjering

Klima. Noen ganger blir det ekstra tydelig at Norge ikke er en klimavennlig stat. For paradoksalt nok: Etter ekstremværåret 2014 og etter en ekstremværpreget inngang på 2015, med orkanen «Nina» frisk i minne, styres landet vårt nå av tidenes mest ekstreme petroleumsvennlige politikere. Kort tid etter at vi ikke trodde det gikk an å bli […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Klima. Noen ganger blir det ekstra tydelig at Norge ikke er en klimavennlig stat. For paradoksalt nok: Etter ekstremværåret 2014 og etter en ekstremværpreget inngang på 2015, med orkanen «Nina» frisk i minne, styres landet vårt nå av tidenes mest ekstreme petroleumsvennlige politikere.

Kort tid etter at vi ikke trodde det gikk an å bli mer oljevennlig enn det Arbeiderpartiet klarte i regjering, for ikke å si olje-Ola Borten Moe (Sp), så svartner det til med nye konsesjoner over en lav sko. Men én forskjell er det: Der Jens Stoltenberg i det minste latet som om han var klimaorientert, og ble presset av regjeringspartner SV, er dagens regjering mer ærlige i sitt knefall for oljeindustrien og ekstremt uansvarlig oljeboring, eller ekstremt kimafiendtlig kulldrift på Svalbard for den saks skyld.

Noe spesielt konservativt og borgerlig dannet er det vel å merke ikke å ødelegge naturen på denne måten. Dagens regjerings-Høyre tenker tydeligvis verken på dagens barn eller deres bekymrede besteforeldre. Hva ville vel ikke C. J. Hambro sagt, for ikke å si Benkow eller Willoch?

Men kanskje er det bra med denne oljeærligheten som klimaminister Tine Sundtoft (H) og oljeminister Tord Lien (Frp) utviste denne uka? Der deres beslutninger, som i en perfekt beslutningsdans, åpnet for ny oljeutvinning i nordområdene. Først flyttet Sundtoft iskanten 60-70 kilometer lenger nord enn det den er i dag. Dermed utdefinerte den såkalte klimaministeren sårbare områder og åpnet muligheten for Lien, som like etter åpnet de samme områdene for en 23. konsesjonsrunde.

Og den enøyde ansvarsfraskrivelsen er total: «Havisen har trukket seg nordover de siste tiårene», forklarer Sundtoft til NRK. «Min jobb har vært å få en oppdatert versjon på hvor iskanten er nå basert på de siste tallene. Når det gjelder konsesjonsrunden må du stille det spørsmålet til olje- og energiministeren», forklarer Sundtoft.

Dermed er iskanten definert nord for «samtlige områder som er åpnet for olje- og gassvirksomhet i Barentshavet», skriver regjeringen på sine nettsider. Det er så oljeglatt sleipt at det ikke er til å tro.

Men hva med de klimavennlige samarbeidspartiene KrF og Venstre? Nei, de er nok også utdefinert. Slik det står på regjeringen.no: «Stortinget har tidligere sluttet seg til at det kan drives petroleumsvirksomhet i hele Barentshavet sørøst. I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre blir det samtidig fastslått at det ikke skal foregå petroleumsaktivitet ved iskanten.»

Utspekulertheten til regjeringen er dermed også total. Man unngår kravene fra sine støttespillere ved å flytte selve iskanten nordover.

Alt dette skjer samtidig som alvorlige klimanyheter blir hyppigere og hyppigere. 2014 var det varmeste året i moderne historie, altså siden målinger startet i 1880. 19 land i Europa målte sine varmeste år noensinne, mens ekstremvarme i Stillehavet skapte rekordstormer. Elver vil oftere flomme over, skoger oftere settes i brann og lyn og torden bli mer vanlig enn den hvite snøen på julaften. Klimaflyktninger fra lavtliggende øyer i Stillehavet er allerede en realitet. Og orkanter som «Nina», som kostet Norge en halv milliard kroner, vil ødelegge norske hus og hjem for enda flere milliardbeløp.

Samtidig forteller en ny forskningsrapport fra University College of London at mesteparten av verdens petroleumsressurser ikke kan utvinnes om vi ønsker å stoppe klimaendringene og nå togradersmålet. Norsk klimanettverk bruker disse eksemplene i en kronikk i Aftenposten denne uka. De mener man kan gå rettens vei for å skape klimarettferdighet: «Oljeutvinning i Arktis kan innebære en statlig krenkelse av egne borgeres grunnleggende rettigheter. Grunnloven gir folket legitimitet til et «konstitusjonelt opprør» når disse rettighetene brytes slik de brytes i dag.» Det vises til grunnlovens paragraf 112, som omtalt i Ny Tid sist uke.

Om dette konstitusjonelle opprøret kommer, gjenstår å se. Norske politikere, med regjeringen i spissen, har denne uka vist at opprøret ikke vil komme fra dem. Poeten Kathy Jetnil-Kijiner fra Marshalløyene ga følgende beskjed til FNs klimatoppmøte i 2014 om hva det vil si å være en ansvarlig klimapolitiker i dag: «Det betyr at karbonutslipp må stoppes innen min levetid. Det betyr å støtte de som blir berørt av de uunngåelige klimaendringene. Og det betyr å ta ansvar for de irreversible tapene og skadene av karbonutslipp.».

Høyre og Frps blåblå regjering har denne uken vist at de ikke er villig til å ta dette ansvaret. De har vist noe som kanskje er Norges ærlige ansikt, et oljedopavhengig tryne. Nå er det kun opp til opposisjonspartiene og velgerne å se om det finnes alternativer. Det trengs politikere som tør å vise ansvarlighet. Ikke bare for norsk økonomi og nordmenns framtid, men også for vår ønskede kosmopolitiske verden av i dag.

TTN, DH


---
DEL