Leder: Vår russiske rulett

Norge deltar i et uverdig spill for å tjene mest mulig penger på Putin-regimet. Slik krenkes Anna Politkovskajas minne og regimekritikernes kamp.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Onsdag denne uka skjedde noe som virket som en gledelig nyhet. Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad lovet at hun nå vil ta affære overfor den alvorlige situasjonen i Norges naboland, Russland, hvor norske næringsinteresser er sterkt involvert.

«I lys av den siste utvikling og sakens alvorlige karakter vil jeg ta opp saken med førstevisestatsminister Zubkov. Jeg skal sende ham et brev så fort som mulig… Jeg tok opp denne saken i Moskva i oktober. Nå når dette skjer, skal jeg ta opp saken på nytt», uttalte Brustad til Dagens It.

Det er som man nesten ikke kunne tro det. Vil norske myndigheter endelig ta opp den sterkt forverrede menneskerettighetssituasjonen i nabolandet, slik Amnesty og Helsingforskomiteen har bedt om lenge? Vil Brustad og Stoltenberg ta på alvor oppfordringene fra Russlands ledende regimekritiske skribenter? Lik den nå myrdede journalisten Anna Politkovskaja, som for tre år siden begynte å skrive spalter eksklusivt for dette magasinet, som den eneste publikasjonen utenfor Russland. Både hun og hennes spaltistetterfølger, den Vladmir-baserte journalisten Natalia Novozhilova, har tatt opp problemet med at norsk næringsliv i praksis bygger opp under det stadig sterkere Putin-regimet. Og det gjør den norske stat, representert eksempelvis med StatoilHydro, med sine ukritiske handelsavtaler, som inngås uten krav om menneskerettighetsforbedring.

Vil nå endelig førstevisestatsminister Zubkov, som Brustad skal møte i mai, få noen sannhetens ord om skandalen som ligger i at Politkovskajas drapsmenn fortsatt går fri? Vil han få høre om hvordan en rettsstat skal fungere etter at tre tiltalte ble frikjent 19. februar, etter en farseaktig etterforskning og rettssak. Som om noen lenger tror på russiske påtalemyndigheters offisielle forsikring om at de vil fortsette etterforskningen, når vi vet at Putin allerede rett etter Politkovskaja-drapet 7. oktober 2006 kom med sine foraktfulle uttalelser om at hun, den største Putin-kritikeren av dem alle, ikke hadde hatt noen betydning.

Kanskje den fortørnede og engasjerte Brustad da også tar opp det uholdbare i at den 25 år gamle Novaya Gazeta-journalisten Anastasia Baburova 19. januar ble skutt ned på åpen gate i Moskva. Uten at noen tror på noen oppklaring. Hvem tør vel vitne mot slike krefter i dagens Russland? Ved hennes side gikk Stanislav Markelov, tidligere advokat for Politkovskaja og regimekritiker Mikhail Beketov, som ble drept i november. Markelov ble også skutt i hodet. Han er også død.

Dødt virker nå også håpet om at dagens Russland uten press vil kunne vende tilbake til utviklingen etter Sovjetunionens fall på 90-tallet. Tidligere KGB-agent Putin har med lovendringer og nikkedukker, som statsminister Medvedev, sørget for at han kan beholde den reelle makten i landet i flere år framover. Derfor må det nå reaksjoner til. Norges kommersielt stilltiende aksept av drapene og krigene, inkludert desimeringen av Tsjetsjenias befolkning under Putins ledelse ved maktovertakelsen i 1999, bør stanses.

Fra ille til verre

Myndighetene og offentligheten har ikke tatt inn over seg hvilket regime vi her har med å gjøre. Ville man ellers ikke problematisert meldingene fra BarentsObeserver om at Putin-styrte Gazprom, etter et møte i Murmansk forrige uke, nå vil bruke, og være medeier i, havner i Kirkenes og Hammerfest under utvinningen av det kontroversielle Shtokman-feltet?

Russland ble i fjor rangert som verdens 144. verste land å være kritisk journalist i, av 171. I år kan rangeringen bli enda dårligere. Freedom House fastslo nylig at utviklingen blir stadig verre. Russland er nå definert som «ikke fritt», på grensen til diktatur. Det er like ille som på Gazastripen, og verre enn i krigssoner som Kashmir og deler av Somalia.

Det lå derfor et håp i Brustads brev. Slik kan hun kanskje gripe fatt i den hittil nærmest ukritiske Putin-støtten fra Norges kongehus, regjering og næringsliv. Det var under oppkjøringen til Beijing-OL mye snakk om menneskerettighetspress overfor Kina. Hvorvidt man i det hele tatt burde anerkjenne kommunistregimet som legitime representanter for Kina, er så sin sak. Men hvor blir det av diskusjonen overfor Russland? Da blir det fort taust, spesielt når man tar opp StatoilHydros nære samarbeid med Gazprom på Shtokman-feltet. Det er tydeligvis lettere å få til sterk tale overfor Burma eller Zimbabwe, hvor norske investeringer er ubetydelige, enn overfor en av Norges viktigste handelspartnere.

Vi så et håp i Brustads initiativ overfor Putin-regimet. Inntil hun forklarte hva som skulle stå der. For de gode nyhetene var virkelig for gode til å være sanne. Brustad griper nemlig ikke inn for å redde menneskeliv, men for å redde Telenors sjefer og aksjonærer.

Bakgrunnen er at en sibirsk domstol for en uke siden dømte Telenor til å betale 11,6 milliarder kroner til et mindre russisk selskap, i den langvarige striden rundt det store teleselskapet VimpelCom, som Telenor eier sammen med russiske Alfa. Brustad støtter Telenors påstander om at selskapet nå er i ferd med å bli «frastjålet» sine verdier i Russland. Tja. De som mest blir frarøvet noe av Telenors og StatoilHydros virksomhet, og fra ditto russiske selskaper som også vil kare til seg mest mulig lugubre penger, er nok den frie tenkende russer.

Kanskje får det være et håp at det kommer flere slike tap for norske statskontrollerte selskaper i Russland, slik at norske politikere snart får øynene opp for Putin-regimets sanne ansikt. Inntil videre får vi trøste oss med at det mandag denne uka ble kjent at frilansjournalist Zoya Svetova og i Novaya Gazeta-redaktør Roman Shleynov får årets pressefrihetspriser fra Fritt Ord.

Måtte de leve lenge nok til å kunne fortelle flere sannhetens ord til omverdenen, inkludert nabolandet Norge.

---
DEL