Leder: Vår rettsstat trues

Norge er ikke lenger et land hvor det er likhet for loven.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Du bør ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Arnulf Øverlands ord er dessverre igjen aktuelle. Et fundament i det norske demokratiet angripes. Det skjer gjennom overgrep mot minoriteter, ikke mot majoriteten. Men det gjør ikke problemet mindre. Behandlingen av minoritetene er lakmustesten på en rettsstats legitimitet.

Et ferskt eksempel på hvor dypt vi har sunket, er behandlingen av en somalisknorsk familie i Hordaland. 26. juni ble foreldrene varetektsfengslet i tre uker, barna tatt av barnevernet. Politiet påsto at to av døtrene var omskåret i Norge siste fire år. Fagundersøkelsen viste at det ikke var grunnlag for anklagene, foreldrene var uskyldige. De ble satt i varetekt i fire dager – som om det var fare for bevisforspillelse…

Vel så skremmende: Politiet vil fortsette med slik framferd overfor afrikanske familier. «Vi mener saken er blitt håndtert på en ryddig og god måte,» konkluderer politiadvokat Per Johan Askevold.

Vi bør ikke bli overrasket over forskjellsbehandlende praksis, som Hansen-familier ikke trenger frykte. Eroderingen av rettsstaten Norge har pågått siden terrorangrepet 11. september 2001. Somalisknorske menn ble kjapt pågrepet under mye mediestøy, anklaget for terrorisme via hawalasystemet, inntil saken rant ut i sanden. I fjor arresterte PST tre menn for å ha gitt penger til somaliske Al-Shabbaab. De skulle ha støttet terror, selv om Al-Shabbaab ikke sto på noen terrorliste. I dagens Norge blir folk, spesielt de med somalisk og muslimsk bakgrunn, fengslet for forbrytelser de ikke kunne vite at de hadde begått.

Enn så lenge fungerer systemet delvis, siden domstolene frifinner selv somaliere for grunnløse anklager fra politiet og tabloidmediene. Men det blir verre. Ikke bare for enslige asylsøkerbarn mellom 15 og 18 år, som statsråder i valgkampmodus nå lanserer nye tiltak mot – siden noen barn er likere og hvitere enn andre.

Fra 2010 varsler regjeringen at det «skal gjennomføres undersøkelse av barn fra alle land der minst 30 prosent utsettes for kjønnslemlestelse». Barna skal undersøkes når de er fem, ti og 15 år.

Myndighetenes utsilingsforslag er så hårreisende at det er vanskelig å tro. Det er som om 30-tallets norske tater- og jødepolitikk gjenopplives. Som Kvinneklikkens overlege Sverre Sand påpekte i Aftenposten 2. juli: «Omskjæring er ingen folkesykdom i Norge.» Ennå skal det ikke være dokumentert at noen har omskåret barna sine etter bosetting i Norge. Forbudet synes å bli forstått. Holdninger endrer seg, uten overfokuset på et minoritetsproblem hos en minoritet.

Selv om alle somaliske jenter i Norge ble omskåret ti ganger hver, er problemet mindre omfattende enn incestovergrepene mot unge, hvite jenter i de tusen majoritetshjem. Men sexovergrepene blant 95 prosent av befolkningen er det ingen debatt om. Det er mer behagelig å drive heksekampanjer mot minoriteter.

Skal afrikanske jentebarn undersøkes for overgrep, bør alle andre barn også undersøkes. Dét ville vært en god idé. Men det gjennomføres ikke, fordi det vil innebære likhet for loven. Og det er det ikke lenger i Norge. ■

---
DEL