Leder: Valgets lærdommer

Tirsdagens lederavklaring i SV varsler at en kvart århundrelang epoke i partiet ebber ut. Og at en ny vår kan komme for norsk partidemokrati.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Lederverv. «68-generasjonen får nå en begynnende avløsning i SV. Med 32 år gamle Erik Solheim vil partiet få den yngste partileder i Norge siden Oscar Torp ble valgt i 1923. Solheim vil kjempe for å gjøre partiet miljøgrønt og omsorgsmykt.»

Slik lød det i borgerlige Aftenposten i mars 1987, for ganske nøyaktig 25 år siden. Det var allerede da perspektiver over det at den unge og «moderne» Solheim skulle ta over som leder av SV. Den gang Den kalde krigen rådet, da «alle» tok for gitt at Berlinmuren skulle stå i 100 år til.

Det holdt hardt. Helt fram til de siste timer var det tvil om SV ville velge 32-åringen som leder den 4. april 1987. Det var ikke bare museumsvoktere og tidligere NKP-ere som da var skeptiske til Solheim. Hans åpenhet for ikke å si nei til alt fra Europa, og slikt som å bruke De Grønne i Vest-Tyskland som forbilde, gjorde at han ble kalt «SV-kjetter» i det offentlige ordskiftet.

Om halvannen måned har det gått et kvart århundre siden ledervalget av den nåværende miljø- og utviklingsministeren. Solheim var leder i hele ti år, før han gikk av i 1997. Inn kom en av hans likesinnede: Den udogmatiske Kristin Halvorsen, som tok partiet gjennom både Nato-bombing i 1999 og inn i regjeringsdeltagelse med den tidligere erkefienden Ap i 2005. Hun har ledet partiet med stø hånd i over halvannet tiår, inntil hun 10. mars klokka 18.30 overlater stafettpinnen til sin etterfølger på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm.

Tirsdag 14. februar offentliggjorde Heikki Holmås plutselig at han trakk seg som lederkandidat. Det skjedde på 100-årsdagen for Sigurd Evensmos fødsel. Holmås’ melding kom klokka 18.30 – akkurat da et filmklipp under Evensmo-arrangementet viste «SVs bestefar» sin begrunnelse for hvorfor han trakk seg fra Arbeiderpartiet i 1949.

Vannskillet

Med 34-årige Audun Lysbakken som ny partileder kan det ligge an til et nytt partihistorisk vannskille. Ikke bare fordi den nye SV-lederen kommer fra den andre siden av vannskillet, altså fra Bergen og ikke Oslo-regionen. Men også fordi hans bakgrunn er en noe annen enn den Solheim og Halvorsen har stått på.

Etter noen år i regjering og partiledelse har Lysbakken endret seg fra sine yngre års revolusjonære dager, slik han selv har bekjentgjort. Men hans sterkeste støttespillere, og hans største motstandere, har nok ikke forandret seg i samme grad. I den forstand vil Lysbakken ha en jobb å gjøre for å motvirke økte motsetninger mellom den såkalte høyre- og venstre-siden i partiet. For på første gang på et kvart århundre kan man si at den tradisjonelle venstrefløyen i SV nå vil få tilbake makten også over lederposisjonen i partiet.

Utad vil nok Lysbakken forsøke å kapre velgerne fra Ap mer enn fra Rødt. Men innad er det en jobb å gjøre for å skape ektefølt entusiasme også blant de påfallende mange Holmås-tilhengerne. Mange av disse flokket seg om Holmås med en gang Bård Vegar Solhjell trakk seg – noe som også kan forstås som en konsekvens av at tidlige målinger ga Lysbakken stor oppslutning. Men som i USA-valgkampene – grasrotas meninger kan svaie som aks i nordavind. Også partilederkamper kan gi overraskende utfall, når vi bare blir vant med slikt i Norge.

Sunnere kultur

For er det noe denne historisk åpne partiledervalgkampen har vist, så er det at norske politikere, partier og velgere er modne for økt demokrati.

Det gikk ikke slik skeptikerne spådde, at partimedlemmenes innflytelse og uravstemninger ville skade partiet. Tvert imot: Mulighetene for endelig å få lov til å si sin mening om det makttro nominasjonskomitéer vanligvis bestemmer i lukkede rom, medførte flere innmeldinger, økt entusiasme og mer kunnskap blant alle parter om hva den nye lederen står for.

Mens den dårlig skjulte Ap-maktkampen mellom Stoltenberg og Jagland for et tiår siden medførte sykehusinnleggelse, konflikt og valgnederlag – har Lysbakkens og Holmås’ ærlige tone beredt grunnen for en langt sunnere partikultur.

Selv om valgkampen ikke ble fullført, bør moralen for andre partier være klar: Både politikere og velgere er modne for økt modernisering og demokratisering i det 21. århundre. Det er ikke bare folkets skyld at partimedlemmer og valgdeltagelsen synker. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 17.02.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL