Leder: Utbredt demokrati

Det burde ikke overraske at demokratiet nå framstår som et folkekrav hos arabere. Historien har vist at folkestyre tidligere har oppstått både hos irakere, indere og indianere.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 11.03.2011

Myter. «Demokratiet er det fremste sivilisasjonen har fostret, og det er utvilsomt vestlig.»

Slik lyder konklusjonen til forleggeren og forfatteren Erik Lundesgaard, i innlegget «David Cameron har rett» – nylig publisert på det høyreorienterte tidsskriftet Minervas nettsider.

Han er ikke alene om denne verdensforståelsen. Snarere gjennomsyrer denne forestillingen om det unike, «vestlige demokratiet» hele utdanningsløpet i Norge – fra førskolegruppene i barnehagen via doktorgradsstudier og helt opp til professoratstillingene.

Det finnes også sterke internasjonale krefter som hevder det samme. Diktatorer og terrorgrupper verden over prediker at demokrati, folkestyre og ytringsfrihet bare er noe som tilhører «vestlige land».

Tross at land som Brasil, Mali og Sør-Korea alle har et styre som omtales som bedre eller jevngode med europeiske land som Ukraina, Moldova og Romania. (Bilde: Dilma Rousseff, Brasils folkevalgte president.)

Det er den tradisjonelle demokratiframstillingen som utfordres når arabere i land etter land går ut og krever det de fleste andre land i verden nå har: Folkestyre, ytringsfrihet, lov og rett.

Men araberne gjør det uten å ville kopiere amerikanere eller nordmenn flest. Slagordene går ut på

at de vil «klare det selv». Men kan de det, da, hvis demokratiet er «vestlig»?

I den forstand skjer kanskje den største revolusjonen her hjemme: Det er vi nordboere som står overfor en mental revolusjon – vårt demokratiønske er ikke så unikt som vi trodde. Og ved nærmere ettersyn er heller ikke vår demokratiske praksis helt slik vi ynder å tro.

Greske myter

På begynnelsen av 1940-tallet var det ikke ett fritt demokrati i fred i Europa. I etterkrigstiden fram til midten av 1970-tallet var sør-europeiske land som Spania, Portugal, Hellas (da ofte omtalt som «katolske» eller «ortodokse») underlagt mer eller mindre fascistiskwikimedia.org styre. Mens halve Europa, øst for Berlin, var underlagt kommunistisk styre fram til 1989.

Italias skjebne (under Berlusconi nå definert som et «ufullkomment demokrati», og bak afrikanske Kapp Verde og det «fullverdige demokratiet» Mauritius i Øst-Afrika) viser at et rettsstatsdemokrati ikke er noe som kan tas for gitt, men noe som må holdes i hevd hver dag.

Samtidig viser historien at myten om «det unike, greske demokratiet» står for fall. Ikke bare fordi dette demokratiet var et svært kortlivet eksperiment i Athen for 2500 år siden. Men også fordi det jo ikke var noe demokrati, i moderne forstand.

Det er anslått at bare omtrent ti prosent av innbyggerne hadde stemmerett. Kvinner hadde ingenting å si. Innvandrere som Aristoteles fikk ikke stemme. Mens det athenske systemet var basert på at en slavekaste tjente de herskende.

Verken Platon eller Aristoteles foretrakk dette demokratistyret. Mens vismannen Sokrates etter en demokratisk avgjørelse i år 399 f.v.t. ble tvunget til å drikke giftbegeret, for å ha brukt ytringsfriheten og for ikke å ha trodd på bystatens gudelære.

I korte trekk: Det klassisk, greske «demokratiet» får dagens Saudi-Arabia til å framstå i et godt lys.

Indias demokrati

Slik sett er det først de siste hundre år at vi har fått demokratiske forbilder vi kan vedkjenne oss fullt og helt. Samtidig er det viktig å merke seg de andre demokratiske forsøkene, som kan synes vel så gode som de greske.

Allerede fra rundt 2400 år før vår tidsregningwikimedia.org rapporteres det om et såkalt «proto-demokrati» hos sumererne i Mesopotamia, i dagens Irak.

Et råd av eldre skal her ha delt makten med en folkeforsamling (se Raul S. Maglapus’ Will of the People. Original Democracy in Non-Western Societies (1987) – les gratis her).

I India er det sikrere tegn: I Arrianus‘ bok Alexanders erobringer fra år 330 f.v.t. kommer det fram at det fantes en rekke «frie og uavhengige» indiske bystater, som i Hellas.

I byen Nysa, på grensen mellom dagens Pakistan og Afghanistan, styrte president Aculphic og et råd på 300.

På 300-tallet f.v.t. rapporterte Megasthenes, som var gresk ambassadør til Patna i Nord-India, fra kong Chandragupta Mauryas (340-298 f.v.) nye, samlede rike. Megasthenes skrev beundrende om dette landet hvor man avsto fra slaveri. Og han skrev:

«Til slutt, etter mange år hadde gått, innførte flesteparten av byene den demokratiske formen for regjering, selv om noen bevarte kongedømmet inntil Alexander invaderte.»

Og går vi til Chandraguptas rådgiver, indiske Kautilya, kan vi lese hans storslåtte verk Arthashastra, som betyr «vitenskapens rikdom». Dette verket på sanskrit er mange ganger lengre enn hans samtidige Aristoteles’ Politikken.

I Arthashastra drøfter Kautilya kvinnerettigheter og styreform, samt hvordan kongen måtte forplikte seg til ikke å undertrykke folket. Og det fortelles om hvordan ulike byråd med tredve medlemmer blir valgt. På toppen satt de som ble valgt inn i ulike «panchayater» (som betyr «styre av fem»).

Den dag i dag ser vi slike «panchayater» i India, noe som kan være verdens lengst bevarte demokratiske styreform på lokalt plan. I boka Nitisara (år 900), av Shukracharya, kommer det fram at «den offentlige opinionen er sterkere enn kongen».

Nitisara forteller om minst én kvinnelig politiker som ble valgt inn i byrådet. Det nevnes ellers ikke noe om at kvinner ikke hadde samme politiske rettigheter som menn. Denne indiske demokratitradisjonen var da også et forbilde for det moderne Indias demokrati da selvstendigheten inntraff i 1947.

USAs vedtak

I USA vedtok Representantenes hus den 27. november 2001 (punkt 19: «Expressing Sense of Congress… recognize accomplishments and contributions made by Native peoples…» Her er PDF-link), med akklamasjon:

«Regjeringen til de amerikanske urinnvånerne utviklet de grunnleggende prinsippene for ytringsfrihet og maktskille i regjeringen, og disse prinsippene er grunnlaget for regjeringen i USA i dag».

Årsaken? Nyere forskning viser at irokeserne i mange år før 1776 både hadde maktfordeling, kvinnelig styre og en konføderasjon. Dette (unntatt det med kvinner) ble en inspirasjon for Benjamin Franklin og de andre innvandrede grunnlovsfedrene, da de fra 1740-tallet jobbet for å bryte med Storbritannias monarkiske styreform. Franklin bosatte seg da også hos irokeserne og lærte fra dem.

I sum: Verden er sjelden slik vi er blitt opplært til å tro at den er. Det er lite som er «utvilsomt» med fortiden når vedtatte sannheter står for fall.

Så egypterne og tunisierne har mange historiske demokratiske tradisjoner å velge mellom – det være seg fra Irak, India, Hellas eller USA – når de nå skal igang med å bygge seg en folkestyrt framtid.

(Kilde: Mer informasjon om temaene i denne teksten finnes i Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds bok Blanke løgner, skitne sannheter (Cappelen, CUB-pocket 2005 – førsteutgave 2002.)

---
DEL