Send din reaksjon til: debatt@nytid.no
dag@nytid.no, www.twitter.com/DagHerbjornsrud 
Mye er blitt sagt om det omfangsrike klimatoppmøtet i København fra 7. til 18. desember.
Og ikke uten grunn: Titusener av politikere, aktivister og mediefolk har vært samlet i den danske hovedstaden.
Men ett grunnleggende spørsmål melder seg i ettertid: Var møtet egentlig nødvendig? Og svaret på det er… Nei!
Fordi det er ikke København-møtet som kunne reddet verden fra global oppvarming i det 21. århundre. Det er ikke flotte løfter som kan hindre et klima mer ute av balanse. Det er ikke sirlige underskrifter på hvitt papir som kommer til å stanse at mer av isen på Arktis smelter. Det er ikke løfter om enorme utslippskutt og månelandinger innen 2050 som kommer til å stanse tørke og storm som rammer de fattigste.
Det eneste som hjelper, er handling. Nå. Ikke løfter om hva som kan skje i en disig framtid.
Og dessverre er det nettopp handling som mangler, best eksemplifisert med Jens Stoltenberg som absurd nok tar sitt eget jetfly til København, visstnok for å redde jorda fra klimaundergangen. Det er denne enorme avstanden mellom liv og lære, mellom den manglende egeninnsatsen og de alvorlige ord, som er med på å skape dagens klima-apati.
Dersom Norge bare hadde forstått innholdet i Brundtland-rapporten «Vår felles framtid» fra 1987, eller holdt løftene fra Kyoto-avtalen fra 1997, ville alt vært så meget bedre. Men isteden har CO2-utslippene i Norge bare fortsatt å øke, etter en bevisst og villet politikk fra stortingsflertallets side.
Nå vil man bore etter olje halvveis til Nordpolen. Mens Stoltenberg stolt forteller fredsprisvinner Barack Hussein Obama at det nå blir økte økonomiske muligheter i norsk farvann, siden nye skipsleier åpner seg i et isfritt polhav. Det er knapt til å tro.
Utslippene øker. Og Norge er på verdenstoppen i utslipp per innbygger når vår velstandsskaper, oljeutvinningen, tas med.
Og så for sikkerhets skyld skal Norge kjøpe seg ut av problemene, ved å handle klimakvoter med fattige land. Som om noen tror det hjelper på verdens klimautslipp. Nei, kvotehandelen er snarere vår tids avlatshandel.
Ønsker man å kutte utslippene i verden, om man er statsminister eller allmenn borger, så er det ett sted å starte: Med seg selv.
Hvorfor vente med at andre kutter 40 prosent i 2040, når du selv kan kutte 10 prosent i klimagassutslippene i 2010? Det er dette som er så bra med den nye «10:10-kampanjen», som Ny Tid i høst var første bedrift til å støtte (se 1010norge.no).
Vi går nå inn i et nytt år og tiår. Istedenfor å skylde på alle andre, kan man heller la det gå sport i å gå foran med et godt eksempel. Dersom alle kuttet 10 prosent i 2010, ville vi ikke trenge flere dyre og klimafiendtlige klimatoppmøter.
Det er nemlig dette klimasaken dreier seg: Konkret handling nå, ikke flere tomme løfter. ■
Hjelp Raftoprisvinneren
Onsdag ettermiddag fikk vi vite fra Raftostiftelsen at Ilgar Nasibov – mannen til årets Raftoprisvinner Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan – ble slått ned og sterkt skadet i hjemlandet. Det skjedde da han skulle informere om en korrupsjonssak på Nakhchivan State University.
Det var flere idrettsmenn, som studerer ved sportsfakultetet på universitetet, som aksjonerte mot Nasibov og hans kollega Vafadar Eyvazov. Begge to jobber for «Democracy and NGO Development Resource Center», som ledes av Malahat Nasibova. I et intervju med Ny Tid sa hun nylig ja til å bli ny «Uten grenser»-spaltist i magasinet. I likhet med Raftostiftelsen og Helsingforskomiteen fordømmer Ny Tid angrepet.
Vi forventer at Aserbajdsjans myndigheter rettsforfølger overgriperne, samt at norske myndigheter og deres statsselskap Statoil, som investerer tungt i regimet, bedre klargjør sin strategi for å bidra til at menneskerettighetene overholdes i landet. ■