LEDER: Ulv, ulv, ropes det

Eskalering. Sentrale deler av norske myndighetene får spre anonyme trusler til offentligheten, samtidig som det varsles ny norsk krigføring. Det er på tide med økt innsyn.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 18. september ble det klart at Norge igjen er i ferd med å gå inn i en ny krig, nå i Irak – mot terrororganisasjonen ISIS, som er så bestialske at selv Al-Qaida tar avstand fra dem. I første omgang skal Norge sende fem stabsoffiserer til USA for å bidra til planleggingen av den videre militære operasjonen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) påpekte at det ennå er uklart hva mer som vil komme – men det er naturlig å vente seg økt militær støtte. Det er bare tre år siden Norge ble «best i bombeklassen» da Nato bombet Gaddafi fra makten i Libya i 2011. Den nye blåblå regjeringen vil nok ikke la seg be to ganger for å overgå den Ap-ledete regjeringen i USA- og Nato-støtte, spesielt ikke med tanke på at den avgåtte Ap-statsministeren tar over som ny generalsekretær i Nato om et par uker.

SV ble under torsdagens møte i den utvidede utenrikskomiteen eneste parti som gikk mot at Norge skal bidra til militære operasjoner i Irak. Miljøpartiet De Grønne har vært skuffende fraværende i saken. Partiet trenger å flagge standpunkt, kanskje spesielt i slike utenrikspolitiske saker. SV var også de eneste som foreslo at militærstøtten bør behandles i et åpent Storting, slik at alle får innsyn i debatten. Dette bør flere slutte seg til.

For det bør bli slutt på den tid der Norge går til krig etter at noen sender sms til hverandre. Spesielt når vi ser hvordan et stadig større andel på Stortinget nå i ettertid uttaler seg kritisk om krigene i Afghanistan (fra 2001), Irak (fra 2003) og Libya (fra 2011). Dette til tross for at alle tidligere, da vedtak ble fattet, var enige og tro «til Dovre faller» om at disse krigene var til det beste for verden og Norge. Konsensus er farlig, i det minste er det mer skadelig enn en åpen debatt.

Det ser vi ikke minst i hvordan enkelte hos PST, E-tjenesten, politiet og/eller Regjeringen nå bruker terrortrusselen der ute i verden for å fremme en egen agenda her hjemme. I det minste må vi fortolke det slik når disse offentlige tjenester nekter å si noe som helst om de påståtte terrorplanene mot norske borgere – som det ble slått alarm om 24. juli – samtidig som anonyme kilder igjen og igjen sprer de grusomste påstander til offentligheten. Bare noen timer før det ble klart at Norge ruster til krig mot ISIS i Irak, ble det torsdag lansert følgende scenario på statskanalen NRK:

«Torsdag 24. juli varslet regjeringen at Norge sto overfor en terrortrussel. PST og regjeringen var svært lite konkret på hva trusselen gikk ut på. Nå sier flere kilder til NRK at myndighetene fryktet, basert på informasjon de hadde, at ekstremister planla å ta seg inn i huset til en tilfeldig familie. Der skulle de drepe beboerne. Flere kilder sier til NRK at de skulle bruke kniver. Alt skulle filmes og legges ut på internett.»

Slik er NRK og mediene med på å spre alvorlig frykt i befolkningen, bare tre uker etter VG meldte at trusselen var knivstikking på åpen gate, mens NRK nå også opplyser dørklokkeringing var en mulighet. Spørsmålet er hvorvidt man går terroristenes ærend ved ukritisk å spre slike påståtte scenarier. Det vet vi ikke, fordi informasjon holdes tilbake – av ukjent grunn.

Også i Australia ble slike anklager offentlig rett før krigserklæringen mot ISIS skulle komme, der onsdag. Men fordelen med Australias framgangsmåte, er at myndighetene er åpne på prosessene. De pågriper og tiltaler de nevnte personene som skal ha fått beskjeden om å gå til aksjon. Da kan man forholde seg til fakta i saken. Så kan domstolen se på saken med noe mer uhildet blikk.

I Norge er det derimot skremmende taust fra offentlig hold. Inkludert fra justisminister Anders Anundsen (Frp), som nekter å la det bli en uavhengig gransking – selv hvis oppnevnt fra Stortinget – av den varslede trusselen 24. juli. Slik gir Anundsen inntrykk av at han har noe å skjule. Istedenfor å la statstjenestemenn spre anonyme skrekkscenarier gjennom norske massemedier, som altfor ofte ukritisk gjengir ulike voldshypoteser uten kritiske spørsmål, burde Anundsen, PST og E-tjenesten nå komme på banen og gi informasjon om truslene – slik man blant annet gjør i Australia og USA. Er ikke de to landene forbilder gode nok for dagens regjering?

Før vi dras nærmere inn i krigens sentrifugalkraft, trenger vi å vite mer om hvilke krefter vi har med å gjøre.

---
DEL