Leder: Trang balansegang

Seks år er gått siden Anna Politkovskaja ble drept. Utenriksminister Espen Barth Eide bør benytte sjansen til å tale Putin midt imot.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud



Tiltale. Søndag 7. oktober vil Vladimir Putin fylle 60 år.

Russlands mektige president de siste fem måneder, og statsminister fra 2008 til i 7. mai i år, vil naturlig nok feire dagen. I snart 13 år har Putin holdt på makten i verdens største land, i geografisk utstrekning.

Men det er også noe annet som inntreffer søndag: Da er det nemlig nøyaktig seks år år siden hans fremste kritiker ble skutt og drept utenfor leiligheten i Moskva: Journalist, kommentator og forfatter Anna Politkovskaja (1958–2006) ble nemlig myrdet på Putins fødselsdag. Tilfeldig? Neppe, mener mange.

Søndag kan Putin for første gang feire en rund bursdag på Politkovskajas dødsdag. 60 år siden siden Putins fødsel, 6 år siden hans kritikers død. Mon tro hvordan han vil prøve å ydmyke hennes minne denne gangen.Anna_Politkovskaya

Selv hadde vi i Ny Tid den ære å ha jevnlig kontakt med Politkovskaja fra februar 2006. Hun skrev da eksklusive rapporter fra Putins Russland. Ny Tid, hvori opptatt Orientering, var den eneste avisa utenfor Russland hvor hun skrev. Ja, til tider den eneste avisa hvor hun ga uttrykk for at hun kunne skrive helt fritt og ærlig. For selv i uavhengige Novaja Gazeta var det ikke alt av hennes tekster som passet inn. Ikke fordi de ikke våget, men kanskje fordi en del av hennes budskap mot slutten passet bedre for verden enn for russiske lesere. Også Politkovskaja ble til slutt for stor for sitt hjemland.

De siste ord

Vi hadde kontakt med henne rett etter at hun hadde kommet hjem fra Beslan i september 2006, i forbindelse med årsdagen for skoleterroren der. Og hun avsluttet sin siste Ny Tid-tekst slik, etter et brutalt overfall i St. Petersburg, tre uker før hun selv ble myrdet:

«Tiden gikk, og guttene ble sterkere. Og så kom tiden da det ble for liten plass for dem i Tsjetsjenia. Det som hendte i Sankt-Petersburg er starten på en tsjetsjenisering av hele Russland. Den totale mangelen på reaksjon fra myndighetene på den voldelige overtakelsen av kjøttvarefabrikken 15. september er et håndslag, det er et tegn på at dette kommer til å være tillatt også i fremtiden. «Freden» de prøvde å opprette i Tsjetsjenia løpet av de siste to årene, har spredt seg utover Tsjetsjenias grenser.»

Skrev altså Politkovskaja. Og så ble hun selv rammet av det mange mener er «den tsjetsjenske freden»: De mistenkte bakmenn bak hennes død, den Putin-allierte makten i Grosjny. Ingen er ennå dømt for mordet.

Fikk hun så rett? Har tsjetsjeniseringen spredt seg mer? Rettssakene mot Pussy Riot er én ting. Noe annet er alle de andre angrep mot de som våger å tenke og tale uavhengig. I april ble hennes kollega Elena Milashina – også Ny Tid-spaltist – overfalt på åpen gate. Hun overlevde, men havnet på sykehus. USAs utenriksdepartement har reagert, men ikke Norge – Russlands naboland og nære oljeallierte i nord.

Espen Barth Eide (Ap) har nå overtatt som ny utenriksminister. Det er å håpe at han nå kan tale tydeligere for de sivile og mot det autoritære Putin-regimet. Vi trenger ikke mer naive avtaler om fred i vår tid – det er noen som trenger tydelig tale og hjelp nå.

Georgia-valget

For utviklingen i Russland sier også noe om utviklingen i andre land i regionen. Diktaturet i Hviterussland er en ting. Den skandaløse fengslingen av tidligere statsminister Julia Tymosjenko i Ukraina en annen:

Sju år i fengsel! For en legitim avtale? Muligens blir det verre. Hun får ikke besøk som hun har krav på. Eide, hvor er du?

Samtidig er det positive trekk i regionen. I Georgia erkjente den autoritære presidenten Mikhail Saakasjvili tirsdag valgnederlaget. Fredelig maktskifte etter valg er det beste. Samtidig er det verdt å merke seg at Georgias valgvinner Bidzina Ivanisjvili nå har lovet økt samarbeid med Putin-regimet. I Tyrkia så vi denne uka at statsminister Recip Erdogan, som har styrt siden våren 2003, antyder en rollebytteløsning som kan minne om den i Russland i 2008. Reuters skriver at han vil «endre styresettet slik at Tyrkia får en president med samme makt som den franske. Det ansees som en dårlig skjult hemmelighet at Erdogan selv ønsker seg presidentjobben. Ifølge reglene i hans parti kan han nemlig ikke søke gjenvalg som statsminister ved neste valg, i 2015.»

Maktkonkurransen

Selv om utviklingen er oppsiktsvekkende positiv i land som Burma og med Farc i Colombia, er det grunn til å være på vakt andre steder også. Søndag er det valg i Venezuela. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier president Hugo Chávez at han er klar til å styre «i flere år til», i det minste til 2019.

Chavez har gjort mye bra for de fattige, oljepengene har kommet godt med, og hans popularitet er ikke ubegrunnet. Men samtidig viser Chavez et foruroligende samarbeid med noen av verdens verste regimer. Nå har han sittet siden valget i desember 1998, selv lenger enn Putin. Hvem vil sitte lengst?

Det er nok ikke flere eller mer autoritære statsledere vi trenger nå, men flere som er ydmyke: De som viser at de ikke setter fattigfolk, folk flest eller dissidenter under seg selv. Måtte norsk UD også bli tydeligere i sin tale om hva de der ønsker. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL