Leder: Tilbakeslaget

Etter store, offentlige støttemarkeringer kommer motreaksjonen. Pendler har det med å svinge tilbake.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Markering. Backlash. Tilbakeslaget.

Dét heter den amerikanske feministen og forfatteren Susan Faludis bok fra 1991, en klassiker allerede. Det er kampen mot de feministiske seirene fra 1970-tallet den prisbelønte forfatteren der tar for seg.

Med Reagan- og Thatcher-periodens 80-tallspolitikk friskt i minne var Faludis budskap lett forståelig: Tilbakeslaget minner oss om at ingen seire gjelder for evig. Verdier må forsvares hver dag. Tidligere slag kan vende tilbake – i ny ham, javel. Men like fullt: Vunnede kamper kan fort snus til tapte slag.

Det er mulig at Faludis argumentasjon var litt mye preget av sin tid – undertittelen var da også The Undeclared War Against American Women. Allerede året etter feide Bill og Hillary Clinton inn i Det hvite hus. På 90-tallet samlet mange av motkreftene seg, nettopp som en motreaksjon mot 80-tallets eksesser.

Men mye i Faludis bok står seg ennå. Hennes budskap har overføringsverdi – ikke bare fra amerikanske til andre feministiske kamper i Europa, Afrika og Asia. Men også til andre samfunnsområder, til andre tider – til flere av de samfunnsdebatter som preger vår tid.

Kraft=motkraft

For heller ikke våre seire nå vil vare evig – uten en aktiv, bevisst og villet kamp for å sikre det vi har oppnådd. For det som er seire for noen, er tilbakeslag for andre. Derav de mange idékamper og stridstemaer i vår tid, på åndsbrytningens arene.

Det er som det ligger noe naturlig i denne bevegelsen mellom slag og tilbakeslag. Jo lengre pendelen svinger til den ene siden, jo sterkere vil den kunne komme tilbake på den andre siden. Eller som fysikeren Isaac Newton formulerte det i sin 2. gravitasjonslov for drøye 300 år siden: «Kraft er lik motkraft.»

Det er slike tegn i tiden det kan være verdt å være obs på også i disse dager. Også selv om det kun er gått én måned siden det ufattelige, 22. juli i Norge, det som markeres med en nasjonal minnedag søndag 21. august. For selv ikke de mest selvfølgelige og vedtatte sannheter eies evig.

Nyhetssaken på side 8-9 i ukas utgave av Ny Tid (sitert via NTB i Adresseavisa her) minner oss om at behovet for årvåkenhet ennå er tilstede. En rekke høyreekstreme grupper opplever nemlig nå økt tilstrømning. For bare fire uker siden virket et slikt scenario muligens utenkelig, den gang mer kjærlighet og demokrati var mantraet.

Men all kritikken og oppmerksomheten de siste ukene har også gitt også økt flomlys, økt oppmerksomhet på de ekstreme tanker. Derav spres hatets budskap – slik jo nettopp den siktede 32-åringen hadde som mål.

Dette er ikke et argument for ikke å skrive om ekstreme temaer – for det gjør også vi. Men det er et argument for at vi heller ikke nå bør ta noen seire for gitt. Pendelen kan slå tilbake.

Folks reaksjoner og fortolkninger er ofte vidt forskjellige. Det viktige framover blir da ikke bare hvordan vi har det, men hvordan vi tar det.

Skippertaket

For vi har sett det tidligere: Etter Benjamin Hermansen-drapet i januar 2001 gikk titusener ut i gatene, så kom 11. september noen måneder senere – og alle mangfoldsfyndordene var glemt. Vi så det i Ali Farah-saken høsten 2007, da tusener protesterte for Sofienbergpark-offeret: Så gikk det noen måneder, nye påstander ble fremmet, og så var sympatipendelen plutselig svingt over til den andre siden.

Og vi så noe lignende i Maria Amelie-saken da hun ble arrestert 12. januar i år: Tusener ut i gatene i noen dager. Massiv mediedekning. Da hun ble tvangsutsendt et par uker senere, viste målinger at mange nå hadde «blitt lei» saken. Som om ikke også Amelies kamp ikke også var en kamp for så mange andre enn henne selv.

Så hva er det vi egentlig «blir lei» av? Oss selv? Det er som om vi kollektivt reagerer på for mye sympati – slik at de enslige kritikeres ord langsomt tvitrer på seg vinger og samler seg til en stadig sterkere flokk i flukt.

Det er dette vi tidligere har kalt «skippertakhumanismen» – disse plutselige, eruptive utbrudd av felles sympati, sinne og støtteerklæringer i noen hastige dager. De store symbolmarkeringene. Med De Store Ordene.

Og så, med ett, er hverdagen der. Rosene visner. De vante konflikter vender tilbake. Det store Fellesskapet finner et lite hjørneskap å gjemme seg i. Men for alle del: Klar til neste symbolfulle rosetog. Da skal det igjen komme ut av skapet. Slik at fellesskapet kan ta sitt vante skippertak.

Renselsen

Det er som det ligger en renselse i disse kollektive støttemarkeringene. Jo mer vi samles og enes, jo lettere blir det å fortsette som før etterpå. Kanskje det ville vært bedre for folk flest uten: Heller mange små hverdagstog, hver dag, enn ett stort jevnlig med de tusener av mennesker og de store politikere tilstede?

Samtidig synes selve renselsen, katarsis som Aristoteles kalte det i sin analyse av den greske tragediediktning, å være et allmennmenneskelig behov. Kanskje det derfor ikke trenger være enten-eller, men heller både-og? I tilfelle har vi alle en jobb å gjøre, selv om det virker utopisk: De mange små hverdagstog, der vi daglig sprer de symbolverdier vi i festtalene sier at vi står for.

Dette er ikke bare en utfordring til politikere etter søndagens minnemarkering og fram til etter valgdagen 12. september. Det er en utfordring for oss alle. For hverdagen starter allerede 21. august. På en søndag.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 19.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL