Leder: Til høyre for venstre

(Trykket 21.07.11:) Ved inngangen til valgkampen kurtiseres Frp av både Ap og Venstre. Den politiske posisjoneringen har begynt.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 22.07.2011

Tidligere. Det var en gang to menn som dro på fisketur ved Finse. Iført fjellutstyr satte de to politikerne innover Hardangervidda, med pressen velvillig invitert med ved oppstarten.

Det begynner å bli lenge siden nå, sommeren 2008, da Ap-leder og statsminister Jens Stoltenberg fisket sammen med daværende Venstre-leder Lars Sponheim. Men så var det da ikke bare småfisk de var på jakt etter. Begge fisket etter et mulig, framtidig regjeringssamarbeid, kunne Sponheim avsløre etter valget høsten 2009, da han gikk på et sviende valgnederlag etter å ha tatt tydelig avstand fra Frp.

«Heller Jens enn Jensen,» lød Sponheims slagord. Han snakket om en «avgrunn mellom det Venstre og Frp står for». Både i klimapolitikken, asylpolitikken og kulturpolitikken synes da også de to partiene å stå på hver sin fløy.

Men Venstre-retorikken er ikke like tydelig etter Sponheims avgang. Det er ikke lenger noen fisketurer mellom Ap- og Venstre-lederen etter at Trine Skei Grande overtok som ny partileder i fjor vår. Partiet har framstått mindre søkende mot de rødgrønne. Partiets nåværende nummer to, Venstre-nestleder Ola Elvestuen, har da også vært med på å holde Frp-politikere ved makta i hovedstaden det siste tiåret, samtidig som han vel å merke også har avslått å sitte i byråd sammen med dem.

Et umake par?

I stadig flere større kommuner inngår nå Venstre og Frp et samarbeid. Mest synlig har det vært i Tromsø, der Venstre, Frp og Høyre i sommer har fått til en felles politisk plattform. I utgangspunktet ikke så overraskende, i lokalpolitikken kan jo så mangt skje – og de klassiske politiske motsetningene og ideologiene viskes lettere vekk i møtet med kommunepolitikkens hverdagsutfordringer.

Men som Dagbladet påpekte 7. juli: «Et mer umake par enn Venstre og Frp skal man lete lenge etter, men livet i skyggenes dal gjør tydeligvis blind. Høyredreiningen har ikke gitt Venstre flere velgere. De vet vel ikke hvilket Venstre de skal stemme på.»

Også i Ap lyder det nye toner i forhold til 2007, da daværende partisekretær Martin Kolberg ba lokallagene om ikke å samarbeide med Frp etter valget. Til VG tirsdag denne uka sa nåværende partisekretær Raymond Johansen at han ikke lenger ønsker å oppfordre til noe slikt.

Spørsmålet er hvordan høstens lokalvalg – med valgkampstrategiene og valgresultatene – vil påvirke de ulike regjeringskonstellasjonene foran stortingsvalget i 2013. For nå har de rikspolitiske posisjoneringene startet, som i en langdryg, politisk utgave av Tour de France. Posisjoneringen gjelder ikke bare foran kommunevalget 12. september, men også til den lange valgkampen fram mot 2013. Da skal Stoltenberg II-regjeringen forsøke kunststykket med å vinne et tredje valg på rad.

Og dét blir vanskelig i et land som flyter over av melk, olje og honning. For jo bedre folk har det, jo mer misfornøyde har de det med å bli.

Sp-kronprinsens strategi

Med det siste årets målinger i mente er mulighetene store for at de rødgrønne mister flertallet. Da kan Fremskrittspartiet kommer inn i regjeringskontorene for første gang – og da eventuelt med støtte fra Venstre eller KrF på vippen. I en slik situasjon blir spørsmålet hvordan et parti som Venstre vil stille seg til Frps krav om regjeringsmakt.

Det at Venstre er «borgerlig» og tilhørende den såkalte høyresiden er ikke hugget i stein – i det minste ikke hvis man ser på hva Frp står for av ny-definering av «borgerlig politikk». I 1985 ble daværende Venstre-leder Odd Einar Dørum og Ap-leder Gro Harlem Brundtland avbildet sammen. «Ekteskap» endte det mislykkede stuntet ikke med – men politikk er ennå det muliges kunst.

Et opprinnelig borgerlig parti som Senterpartiet har da også vist at de har evnet å hoppe fra den ene siden til den andre. Det var da også dette trekket Sp-leder Åslaug Haga utførte da hun foran valget i 2005 ble med på det rødgrønne prosjektet med Ap og SV.

Senterpartiets nye kronprins Ola Borten Moe virker mindre trofast til dette rødgrønne samarbeidet. Det skulle ikke forbause om han ville foretrekke Høyre og KrF foran valget i 2013 – alt avhengig av hva målingene viser. Og i en sådan stund blir det ekstra avgjørende hvordan et parti som Venstre stiller seg.

En 3. politisk løsning

For hovedproblemet er ikke Frp som parti, men det at andre partier synes å ville kopiere deres retorikk og politikk som del av sine strategiske mottrekk. Og dét blir sjelden en suksess for andre enn Frp. For Frp synes å tjene på den tradisjonelle motsetningen mellom høyre- og venstresiden. Et slikt populistisk parti kan jo bruke den retorikk som måtte passe til enhver tid.

Et mottrekk mot Frp kunne være å oppheve de klassiske motsetningene og åpne for økt politisk idédugnad. De fire småpartiene Venstre, KrF, Sp og SV har i mange kjernesaker mer til felles enn de har med storpartiene Høyre, Frp og Ap. Det kunne vært spennende å sett en nærmere ideologisk drøfting disse fire småpartiene imellom, selv om et slikt mulig regjeringsalternativ synes urealistisk med dagens politiske situasjon.

Om ikke annet kunne slike nye konstellasjonstanker være med på å vise flere utganger fra et stadig trangere politisk rom – der den store, hvite elefanten synes å være et stadig mer maktorientert Frp.

---
DEL