Leder: Tid for våpenboikott

Den siste ukas krigføring har vist det umoralske
i at Norge fortsetter å handle våpen med Israel.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det gråtes i disse dager mange krokodilletårer for befolkningen på Gazastripen. Store deler av verden har latt seg provosere og engasjere av det voldsomme angrepet Israel har stått bak.

Men krigen er ikke overraskende. Den er et resultat av den grunnleggende statsstrukturen og urettferdigheten som ligger til grunn helt fra Israels opprettelse i 1948.

I et slikt perspektiv blir det ikke så avgjørende hvem som har mest skyld for krigsutbruddet 27. desember. Både Gaza-regjeringen og Jerusalem-regjeringen er viklet inn i en sirkulær grensedramatikk det synes nærmest umulig for dem å komme seg ut av. Det er da også nettopp denne mer enn halvt århundre lange kampen om hvor grensene går og skal gå, og hvordan man skal beskytte seg selv og «sine egne», som er problemet.

Derfor er det lite sannsynlig med en varig fred i Gaza by eller i Israel så lenge den evinnelige troen på en to-statsløsning har så stor makt over sinnene. Det er selve grensedragningen mellom israelere og palestinere som er kunstig og problematisk, ikke muligheten for at man kan leve i ett land. Det er en én-statsløsning, i forlengelse av Einstein, Bubers og Gandhis ideer, som nå synes som den best farbare veien framover. Den relativt nye, sionistiske ideen om to folk, to land, synes å ha fått svekket sin legitimitet ytterligere med de siste ukers brutale krigføring.

En én-statsløsning er vel å merke en radikal og krevende idé nå i 2009, selv om den støttes av ledende israelske og palestinske tenkere, 60 år etter statens opprettelse. Etter tiår med argumentasjon for at en tostatsløsning er det eneste riktige, er ideen om én sekulær stat for både arabere, jøder og andre trosretninger vanskelig å samle omfattende støtte til. Slikt vil nok ta mange år. Kanskje blir det ikke i vår levetid, men dersom dagens utvikling fortsetter, synes det som et tidsspørsmål før et mer fredelig alternativ vil åpenbare seg som det beste for alle.

Inntil den tid er det lettere å kreve akutte og overflatiske løsninger, som en stopp i bombingen og rakettutskytningene – nå. Og de verste krigshandlingene vil nok snart ebbe ut, før Barack Obama tar over presidentmakten 20. januar, før Knesset-valget i 10. februar. Men den grunnleggende konfliktårsaken vil ennå være der. Vi løser ikke urettferdigheten for okkuperte eller fordrevne palestinere bare ved å stanse bombene over Gaza.

Inntil videre, mens vi lever med ufullstendige og midlertidige løsninger, handler det om å minske skadene – for israelere og palestinere, for verdenssamfunnet. Den religiøst baserte Hamas-bevegelsen, med sine allierte, synes ikke å være veien til en bedre løsning. Ei heller dagens sionistiske regjering, ledet av Kadimas Tzipi Livni.

Våpenboikott

I et slikt perspektiv er det positivt at finansminister Kristin Halvorsen har bedt etikkrådet for oljefondet om å granske norske investeringer i Israel. Flere av selskapene Norge har plassert penger i, har virksomhet i Israel eller de palestinske områdene. Men som det kommer fram i dagens Ny Tid, er det langt verre investeringer den norske stat støtter. Både gjennom kjøp av forsvarsmateriell fra Israel, som klasevåpendeler, og gjennom deler til de Israel-bestilte Joint Strike Fighter-flyene, som dagens regjering har valgt å gå inn for.

Det er positivt at SVs nestleder Audun Lysbakken denne uka konkluderer slik overfor TV 2: «Det vi nå ser er en høyteknologisk militærmaskin, som angriper en vergeløs befolkning i Gaza. Det er mulig fordi vestlige land forsyner Israel med disse våpnene. Vi mener at Israel nå burde vært utsatt for en ­internasjonal våpenboikott. Og vi ønsker at Norge skal jobbe for en slik internasjonal boikott.»

Men her handler det nok mest om å overbevise egne regjeringsmedlemmer, da først og fremst Arbeiderpartiet. Det synes som den største bøygen. Men det er åpenbart at en norsk våpenboikott av et krigførende land som Israel nå er nødvendig.

Det sies ofte at Israel spesialbehandles med den særegne kritikken landet utsettes for. Mulig det, men så er da også landets tilblivelse, utvidelse og behandling av egne innbyggere særdeles spesielt. I Ny Tid prøver vi å bekjempe diktaturene i Iran og Saudi-Arabia, oljeland som Norge dessverre fortsetter å samarbeide ukritisk med. Men selv ikke disse regimene bomber uskyldige kvinner og barn slik som Israel nå gjør.

Det sies ofte i Norge at kritikken av Israel er antisemittisk. Men det er nok vel så mye en slik påstand som er problematisk. Eller som det het da Independent Jewish Voices Canada, med Naoimi Klein i spissen, ble enige om følgende prinsipp i mai: «Kampen mot anti-semittisme er avgjørende, og den blir undergravd når protester mot den israelske regjeringens politikk automatisk blir stemplet som antisemittisk.»

Det er ikke antisemittisk å være antisionistisk. Det er ikke rasisme å være mot kolonialisme.

Mens vi venter på en mer presis og grunnleggende Israel-debatt også i Norge, får vi håpe at året vil fortsette bedre enn det startet.

---
DEL