Koalisjoner.
Juni 2014 har så langt vært koalisjonenes måned i det såkalte Midtøsten, eller Vest-Asia.
For første gang på 25 år snakker nå Iran og USA sammen på militærstrategisk plan. Deres uoffisielle samarbeid, som med droneovervåking inne i Irak, skyldes naturlig nok at de har fått en felles fiende:
De fremadrykkende og svarthettebekledde krigerne i Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL). Disse ISIL-krigerne som er så grusomme at selv Al-Qaida-nettverket har tatt avstand fra dem. Ikke rart at presteregimet i Teheran ønsker å samarbeide selv med «Det store Satan», som USA ble kalt inntil nylig. For etter å ha tatt Mosul og by etter by i nord, etter at Iraks soldater flykter fra slagmarken bare ved synet av ISIL-krigerne, truer de nå hovedstaden Bagdad.
Og den fryktede lederen Abu Bakr al-Baghdadi har da også et «nom de guerre», eller krigsnavn, oppkalt etter Iraks hovedstad. Faller Bagdad, som George W. Bush inntok med brask og bram i mars 2003, for litt over 11 år siden, vil det være et større prestisjetap og et langt verre militærtap enn Saigons fall 30. april 1975. FNLs inntog i Saigon sendte USA på flukt og det var det som i praksis avsluttet Vietnamkrigen.
Derfor er det nok strategisk klokt for USA-rpesident Barack Obama å prøve å alliere seg med presteregimet i Teheran. For sjiaenes åndelige lederskap, påståtte, frykter også de sunnimuslimsk ekstremistene i ISIL. Det er sjianes helligdommer og kontrollen over hele Irak som nå står på spill. Samtidig som de det handler om den århundrelange prestisjekampen mellom talspersonene for lederskapet innen sjia- og sunniislam.
Onsdag så vi varslene om en ny og om mulig enda mindre hellig allianse enn den mellom Iran og USA. For da meldte France24 at ISIL og den syriske fløyen av al-Qaida, Nusrafronten, slår seg sammen, skriver France 24. Ifølge den London-baserte eksilgruppen Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) så møttes de to gruppene onsdag, på grensen mellom Irak og Syria.
Dermed forenes krigen i Irak og Syria. Nusrafronten og ISIL kjemper henholdsvis mot Assad i Damaskus og Nouiri al-Maliki i Bagdad, begge tilhørende sjiaretninger.
For det lover ikke godt når statsminister Maliki onsdag svart på internasjonale oppfordringer om å inkludere sunnigrupper i regjeringen, slik både Obama og andre har bedt om, med å gå til angrep på sunniminoriteten.
Det er allerede en sekterisk borgerkrig pågang i Irak. Spørsmålet nå er hvor stor krigen skal bli, og hvorvidt vi klarer å holde fornuften og folk samlet.
Og det kan bli bruk for flere allianser, hellige som uhellige. Den paradoksale situasjon kan oppstå at de tradisjonelle erkefiendene Iran, Saudi-Arabia, Israel og USA kan slå seg sammen mot disse ekstreme grupperingene.
Om ikke annet er terrortrusselen og tiltakene et bevis på at stater samarbeider. Et større onde gjør at man ser bort fra de mindre. Aldri ikke så ille at det ikke er godt for noe. Det er litt stol-lek og litt «Ta den ring og la den vandre…» i Irak-regionen for tida.
Det er tross alt som oftest bedre med en koalisjon enn en kollisjon.
Ny Tid leder 27. juni 2014