Leder: Systemfeilene

Det er slående likhetstrekk mellom hvordan kritikere behandles innen dop-, tippe- og bygdemiljøene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Slående. For en uke siden var det utenkelig at Lance Armstrong-saken skulle medføre størst endringer i Norge.

Men det har allerede skjedd. Tirsdag. Da Norges proffsyklist Steffen Kjærgaard, inntil nylig også sportssjef i Norges Cykleforbund, avslørte at han var dopet både før og under samarbeidet med sykkelhelten Armstrong.

Noe av det verste har vært den konsekvente løgnen, eller mangelen på ydmykhet: Gang på gang har toppidrettslederne benektet dop i norsk idrett. Det er ikke enkeltpersoners feil som er det verste, men systemfeilene.

For når det så også kommer fram at Kjærgaards sykkelsjef-forgjenger plukket han ut til VM i 2002, selv om han visste at Kjærgaard var dopet, så vitner det om at man i Norge har lukket øynene for den brutale virkeligheten. I land som Frankrike, Tyskland og USA har politiet gått til aksjoner mot doping, fordi det er ulovlig der. I Norge er imidlertid doping både lovlig og tillatt. Utrolig nok.

Først onsdag ettermiddag, 24. oktober, ble det kjent at Norges Idrettsforbund og president Børre Rognlien ønsker å kriminalisere erverver, besittelse og bruk av dopingmidler. Det var ikke et sekund for tidlig. Naivismen har vært påtagelig, samt skadelig. For dopbrukere blir skadet, mens rene utøvere blir skadelidende.

Reddet av USA

Intet bra bør sies om juksemakeren Armstrong, som lot seg hylle som Tour de France-vinner på falsk grunnlag. Men hovedproblemet var at han tydeligvis hadde mange rundt seg. Dop er generelt en systemfeil, mer enn en individuell feil.

Og om ikke annet fungerte antidopingarbeidet i USA. Det har det ikke gjort i Norge. Derfor bør norsk idrett takke amerikanske dopingjegere for at sannheten nå også kommer fram her hjemme.

Og nå kommer gamle helter til sin rett igjen. Som den tidligere norske proffsyklisten Bo André Namtvedt, fra Askøy utenfor Bergen, som var anonym da han for 16 år siden fortalte Dagsavisen om utbredt dopbruk i sykkelsporten. Først nå vil noen tro ham.

Sigmund Loland, professor og rektor ved Norges idrettshøgskole, er kritisk til æreskodeksen om å holde kjeft blant ryttere:

«Det er en konsekvent løgnkultur her som er uutholdelig å følge med på. Hva blir det neste? Her er det en systematisert dopingkultur som bygger på mafiaprinsippet «omerta», den hellige ed om å holde kjeft. Det er trist å bivåne, men det er godt at det kommer opp,» uttalte Loland til NTB.

Tippeskandalen

Det er nettopp denne stille enigheten som generelt er det verste. Vi ser noe av det samme i kampfiksingssaken innen tippingen: Før sa man at kampfiksing bare skjedde steder som i Øst-Europa. Men nå er en stor-kommisjonær i Oslo siktet, det samme er spillere i norsk 2. divisjon. Igjen var det systemet som feilet. Man trodde det ikke, før det var for sent.

Og noe lignende ser vi i flere overgrepssaker i bygdene, eller i byene for den saks skyld: Det er systemet, flertallet, som ved hjelp av unnlatelser og mistenkeliggjøring av varslere er med på å gjøre de moralske eller juridiske brudd mulig.
Eller som dikteren Bertolt Brecht ville sagt det: Alle kaller den strie elven vill, men ingen ser problemet med elvebredden – som snevrer den inn. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL