LEDER: Svensk riksdag

Gjennom nesten hele 2000-tallet har politi og politikere spilt på velgeres frykt for angvrep, helt fram til at norsk politi nå er blitt akuttbevæpnet. Men det er grunn til frykt for det fremmede, nemlig Sverigedemokratenes økende makt i øst.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Onsdag 3. desember skjedde det som nå synes uunngåelig i Sverige: Sosialdemokratenes statsminister Stefan Löfven lyste ut nyvalg etter at hans rødgrønne budsjett ble nedstemt i Riksdagen.

Noe annet var ikke å vente, ettersom høstens valg ga et helt klart borgerlig flertall – da vel å merke med de såkalte Sverigedemokratene (SD) definerte som borgerlige og høyreorienterte. Akkurat dét er en diskutabel merkelapp, all den stund slike populistiske, fremmedfiendtlige og ekstremnasjonalistiske partier kan være vanskelige å kategorisere. I det ene øyeblikk er de liberalister og åpne for frihandel, men sterkt mot innvandring, for så i det neste å være de statssosialister som ikke kan få nok av hvordan staten skal hjelpe de eldre, vel å merke helst de som spiser svinekjøtt. Den konservative og borgerlige Alliansen har da også avstått fra å samarbeide med nettopp SD – etter at avgåtte Fredrik Reinfeldt var forbilledlig klar før valget på dette. Dette gjorde at Löfven kunne overta makten, selv med et mindretall bak seg i parlamentet.

De svenske konservative og borgerlige har enn så lenge stått opp imot SD, som har en nazistisk forhistorie. Så kan det sies at Jimmie Åkesson, nå sykmeldt, og de andre har ryddet opp partigrumset og partigrunnlaget. Dette er ikke ulikt det som Siv Jensen gjorde med Fremskrittspartiet, et parti som også er grunnlagt på et rasistisk utgangspunkt, da Anders Lange hadde mer eller mindre åpent forhold til det brutale apartheidregimet i Sør-Afrika – det uavklarte er hvor mye Frp tjente på samhandlingen med på rasistregimet.

Men slik er jo glemt, slik også SDs historie blir glemt – det viktigste er vel hvor man vil. Og det føler mange velgere at de vet, innerst inne et, selv om Åkesson og Jensen ikke sier det i klartekst. Det trenger de ikke. Det holder å se på hva justisminister Anders Anundsen tilfeldigvis glemmer i ett helt år. Nemlig det å videreformidle beskjeden fra KrF-Venstre-forliket om at asylbarna ikke skulle prioriteres å sendes ut. Men nå er det for sent, for barna som har fått sine liv ødelagt. Slik går det med Frp og SD ved makten, i regjering eller i parlamentet. De endrer sitt land. Det skal de ha. De er den fremmedkulturelle minoriteten som sniklamifiserer og døser ned den solidariske bevissthet i de skandinaviske, sosialdemokratiske velferdssamfunn.

Nå går det mot nyvalg i Sverige, i mars. Høyreorienterte her i Norge fryder seg over at SD kan få økt definisjonsmakt, muligens også mer enn 20 prosent i det kommende valget. For det kan komme til å handle om innvandring. Dette er i praksis ikke noe mange kan glede seg over.

Det er nok å kritisere Löfven for her også – det var uvanlig naivt å tro at Alliansen skulle gå med på hans budsjett, uten at de fremmet sitt eget. Men hovedproblemet er først og fremst valgresultatet fra september, det som ga SD en vippeposisjon og avgjørende makt over det svenske demokratiet.

Hva skal man så gjøre? Skal de borgerlige i Sverige prøve å samarbeide med høyrepopulistene, slik Høyre har gjort i Norge? Eller skal man fortsette å stå opp for de århundrelange svenske verdiene, mot dette norskesuget og denne danskebølgen av vulgærpopulistisk politikk, slik den oppsto i Danmark-Norge i 1972-73?

Uansett strategi så virker det feil – disse åndelige populistinnvandrere ser ut som å ende opp i regjering uansett, på sikt. Det er ikke konstruktivt å være redd, men det er det man kan føle når man nå leser om utviklingen i land som Sverige, Ungarn, Hellas, Russland. Og det mest skremmende er at livet går så normalt videre. Butikkene er åpne, bussene går i tide, folk smiler og lever som før i alle disse land – også når Russland kupper Krim og utplasserer våpen der og til vi ser hvordan Putin og Le Pen forener krefter. Vi er likegyldige helt til vi forstår. Det virker uforståelig til vi skjønner alt. Da er det som regel for sent.

Torsdag førte sverigedemokraten Björn Söder klubben i Riksdagen. Han var talsmann.

Dermed måtte både sosialdemokrater og miljøpolitikere ære Söder, en av de mest avskydde populistpolitikerne, ved å si ved hver uttalelse: «Herr talsmann.» Og: «Takk, herr talsmann.» Hvem hadde trodd det for et halvt år siden, at ydmykelsen skulle komme så langt?

Når det ikke finnes noen svar, er det forfatterne man kan lese, selv om også de blir svar skyldige. Eller som Karl Ove Knausgård skriver i «Hjemme. Borte», om ånden fra 1930-tallet:

«En ting er sikkert: kommer noe slikt tilbake, kommer det ikke tilbake i samme form. Det vil komme som noe vi ikke kjenner, og ikke vil kunne forutse. Derfor er samtiden alltid uskyldig, det er alltid noe naivt og uvitende over dem…. Nasjonalstaten bryter sammen, det skjer langsomt, men det er det som skjer. Hva åpner det for? Hvilken verden vil vi leve i om tyve år fra nå?»

Leder i Ny Tid 5. desember 2014

---

DEL