Leder: Stemmer over grensene

Denne uka bringer Ny Tid en ny stemme til norsk offentlighet, Cubas ledende regimekritiker. Kampen for ytringsfrihet er grenseløs.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det startet høsten 2005. Da inviterte Ny Tid Kabul-bokhandleren Shah Muhammad Rais til å skrive en spalte om situasjonen i Afghanistan.

Siden den gang har vårt prosjekt med å bringe utfordrende røster inn i norsk offentlighet bare vokst. Vi har nå et dusin spaltister på fire kontinenter. Denne uka kan vi lansere en ny spaltist i «Uten grenser»-spalten (s. 29), som vil skrive for Ny Tids lesere: nemlig Cubas ledende opposisjonelle, Martha Beatríz Roque (64). Hun har vært definert som samvittighetsfange av Amnesty International.

Den økonomiutdannede regimekritikeren skriver om situasjonen på øya, nå 50 år etter at Fidel Castro tok makta. Dessverre sviktet Castro sine idealer og brøt løftene fra revolusjonens dager i 1959. Roque ble i 2003 dømt til 20 års fengsel for å ha krevd politiske reformer og sagt sin mening om Cubas menneskerettighetssituasjon. Hun ble løslatt året etter på grunn av alvorlige helseplager. Hun fortsetter sin kamp for det frie ord, til tross for at hun stadig blir trakassert. Ny Tids kontakt med Roque har allerede ført til reaksjoner mot våre samarbeidspartnere.

Roque inngår i vår stadig mer fyldige liste over truede skribenter, som skriver fra vår tids mest brennbare områder. Neste uke kan du i «Uten grenser»-spalten lese en eksklusiv rapport fra den Teheran-bosatte Parvin Ardalan, fjorårets Olof Palmepris-vinner. Ardalan ble i fjor nektet utreise fra Iran for å motta prisen i Stockholm. Felles for både Ardalan og Roque er at de ikke fritt kan reise ut og inn av sitt land.

Begge skriver også med fare for sin egen helse. Akkurat dét gjorde ikke minst Anna Politkovskaja (1958-2006), den fremste Vladimir Putin-kritikeren av dem alle. Helt fra Ny Tids magasinomlegging vinteren 2006 og fram til hun ble skutt i Moskva 7. oktober, bidro Politkovskaja flittig til «Uten grenser»-spalten. Ti maktkritiske artikler rakk hun før hun ble drept. Spaltene var viktige for henne. Ny Tid var den eneste utenlandske avisa hun skrev for. «Uten grenser»-spalten, som for øvrig støttes av Fritt Ord, videreføres til minne om Politkovskajas heroiske ytringsfrihetskamp.

Noen spør hva det er godt for? Noen artikler i lille Ny Tid, i lille Norge, kan vel ikke ha noen innflytelse i noen av verdens verste regimer? Utover det prinsipielle i at Ny Tid – hvori opptatt Orientering – skal fortsette å være en åpen råk for Norges og verdens truede stemmer, baserte på våre globale og radikale perspektiver, ligger det også et håp om å utgjøre en forskjell. Både Politkovskaja og den etterfølgende «stemmen fra Russland», Natalia Novozhilova, har fortalt om problemene regimekritikere får, på grunn av vesteuropeiske lands blinde støtte til ressursrike Putin.

Riktignok har norske myndigheter, medier eller selskaper i liten grad lyttet til nå. Men artiklene står der, også for ettertiden. Og i andre land, med et mer distansert forhold til bjørnen i øst, er interessen der. Når for eksempel italienske aviser har ønsket kommentarer fra Novozhilova, har hun kunnet vise til artiklene i Ny Tid, lagt ut på våre hjemmesider på russisk.

Heri ligger også en annen viktig funksjon med «Uten grenser»-spaltene. For flere av våre spaltister er det som små «energibomber» å få tilsendt de trykte tekstene. Det gir dem håp om at en annen verden er mulig, også for dem. Og spesielt inspirerende virker det på dem når deres tekster blir debattert i Norge.

I en tid med presset økonomi i norske medier blir slike røster utenfra stadig viktigere. Problemet er ikke hovedsakelig at norske medier skriver for lite om verden der ute, problemet er snarere hvordan verdensforholdene beskrives. Regelen er at man heller bruker norske journalister og perspektiver på hendelsene enn å bringe inn stemmer utenfra. Verst så vi dette praktisert under Gaza-krigen. Da lot ledende medier heller sine norske journalister stå på utsiden enn å spørre noen av de 500 profesjonelle, arabisktalende journalistene inne på Gazastripen. Andre bruker ennå korrespondentbrev og lignende tradisjonelle virkemidler for å gi «norske vinklinger» på hvordan «de lever der».

Som en kontrast presenterer vi hver uke «Uten grenser». Fordi solidariteten og ytringsfrihetskampen er, og bør være, grenseløs.

Ideologitributt

I forrige utgave skrev Ny Tid på lederplass om den nye stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar (CSR). Det liker ikke Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. Ikke bare avviser han likestillingsombudets radikale innspill om at også mediene bør konfronteres med sitt samfunnsansvar. I sin leder 8. april erklærer Braanen at avisa har bestemt seg, før debatten har startet, for ikke å ha noen tro på en etisk forbedring av dagens system (som går ut på «opprettholdelse og utvidelse (av) kapitalforholdet og den private profittmaksimeringen»).

Isteden vil Braanen vente på en idealtilstand hvor dagens system er «opphevet». En rørende vakker tanke. Men radikalt er det ikke, snarere konservativt: Argumentasjonen passer som hånd i hanske for de som ønsker at Norges uetiske handel skal fortsette som før. Norske arbeidsplasser bevares, mens nye forslag for global rettferdighet igjen skal bekjempes før debatten har startet.

---
DEL