Leder: Spillet om det svarte gull

Den siste uka har vi sett hvordan oljelobbyen setter sitt preg på de med makt i Norge.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Som Ny Tids hovedsak forrige uke viste, møtes miljøvernere og oljeskeptikere i Norge av en intens motkampanje fra mektige oljeselskaper når det gjelder de omstridte utvinningsplanene i Vesterålen og Lofoten.

Oljeindustriens Landsforening (OLF) har flere millioner kroner til disposisjon fra sine oppdragsgivere – som ironisk nok blant andre er statseide StatoilHydro. Mens motkreftene i dagens Norge synes mer å måtte belage seg på ektefølt engasjement og sunn fornuft. Akkurat nå synes slaget tapt, tross samlet motstand fra alle ungdomspartiene unntatt FpU. Norge ligger an til å forbli en oljenasjon, og en global klimasynder, også i årene som kommer. Tirsdag kom den omstridte rapporten fra Econ Pöyry, som jobber for oljeindustrien. Og rapporten argumenterte selvfølgelig på en slik måte at den tjente OLF, samtidig som den burde øker skepsisen til den såkalte frie – altså sponsede – forskningen i Norge.

Hovedproblemet er imidlertid ikke oljeindustrien. Det er både naturlig og en ærlig sak at den vil kjempe for å bevare sin forurensede og destruktive virksomhet så lenge som mulig. Noe som på sikt vil gjøre at dagens unge i Norge vil komme enda dårligere ut etter at den allerede utskjelte oljealderen er forbi, slik at landet står i fare for å bli et kunnskapsmessig u-land når det svarte gull ikke lenger er å spore på havets bunn.

Heller ikke partier som Høyre og Frp er problemet. De er i det minste åpne og ærlige på sin oljestøtte. Da er det verre med den påståtte «ørnen blant partiene», Arbeiderpartiet. Ved å utsette beslutningen om å oljeboring i Lofoten til 2010, altså etter høstens valg, spiller regjeringspartiet ikke bare ballen over til oljeindustrien. Det er også slik at Jens Stoltenberg som partileder dermed snyter det norske folk for å kunne ta en viktig avgjørelse foran valget i september: Det blir et gjettespill hvorvidt Ap vil gå for eller imot ny oljeboring i nord. Spesielt når vi ser hvor lett Stoltenberg skifter mening og begrunnelse i andre saker, som i den famøse hijabdebatten.

Det er tydeligvis de populistiske strømninger man følger, istedenfor å følge sin egen politiske overbevisning. Istedenfor å lede har Stoltenberg blitt ledet. I farten har han muligens også forledet. Slik har Norge de siste ukene tatt en ny og alvorlig dreining mot populismens makt. Det virker som det er hyppigheten og størrelsen på VG-oppslagene, og antallet rasende nettdebattanter, som avgjør hva Norges statsminister mener i betente saker. Og det gjør bekymringen desto større foran den viktige oljeboringsavgjørelsen.

Dette, ikke hvorvidt et par politikvinner dekker håret med et tørkle, er den viktige debatten i vår tid. Og desto mer skremmende er det da at Ap vil utsette en slik avgjørelse til etter valget. Det er i oljesaken, ikke i hijabdebatten, det virkelig burde komme et ramaskrik fra mediene og det norske folk, med et folkekrav om en grunnleggende debatt også i landets største parti om hva Norge skal leve av i det 21. århundre.

Men oljeindustrien har mektige venner. Altså i landets største avis. Onsdag skrev VGs redaktør Olav Versto, under tittelen «Start boring»: «Når det gjelder oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen, er jeg ikke i tvil; sett borekronene i havbunnen så snart som mulig.»

Selv ikke tvil åpnes det for her. Men ironisk nok, eller typisk nok, har man helt andre idealer og krav når det gjelder utlandets forhold til vårt globale klima og verdens felles naturressurser. På samme side i VG onsdag skriver Versto-kollega Svein A. Røhne nemlig om USAs nye miljøpolitikk. Og da er det plutselig bra at Barack Obama ikke er en oljetilhenger som vil bore så snart som mulig: «Kul kis i Det hvite hus» hylles der for at «nye milliarder skal revolusjonere amerikansk helsestell, undervisningssektoren og klimasatsingen».

Slik viser dobbeltmoralen seg: Man både krever og forventer at Obama rydder opp i verden, uten at man kobler dette til det å rydde opp i eget hus. Det kan vanskelig bli endring og bedre tider i Norge før landets største partier og medier tar inn over seg den nye tid vi nå står overfor.

---
DEL