LEDER: Sluttsumspillet

Kalde tider. De siste ukene har Den kalde krigen kastet sine skygger over både politikk, krig og mentalitet i Europa.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Inntil onsdag kunne det virke som som om Russland og dets lakeier i Ukraina, de ekstreme pro-russerne, var på i full gang med sine planer for å destabilisere og ta over havnebyene Mariupol i øst og Odessa i vest. Drapene på de drøye 40 pro-russerne i en fagforeningsbygning i Odessa kunne brukes for å nøre opp under nye aksjoner: Som invasjoner eller «sikkerhetsoppdrag» av anonyme, grønne menn med geværer.

Slik ville Vladimir Putin i praksis kunne sikre seg hele Svartehavskysten sør for Ukraina. Kiev-regjeringen ville nærmest bli innelåst, med havtilgang på Putins nåde. Veien fra Odessa til Tiraspol, hovedstaden i Moldovias utbryterrepublikk Transnistria, er kort. Bare drøye fem-seks mil. Med kontroll over Krimhalvøya og Odessa ville de russisktalende utbryterne i Transnistria være sikret forsyningslinjer. Og Putins drømmer fra april om «Nye Russland», med putinsk kontroll fra Moskva gjennom Ukrainas kyst og hele veien til Moldova, kunne bli virkeliggjort.

Så onsdag kom en ny vending: Putin sa i møte med OSSE-representanter at han ville trekke tilbake hærstyrkene fra grensa til Ukraina. Samt at han ville utsette 11. mai-avstemningen om økt regionalt selvstyre i Øst-Ukraina. Samt at han kunne «godkjenne» et presidentvalg i Ukraina 25. mai.

Er så Den kalde krigen allerede over? Har tøværet slått til for fullt, før isen fikk feste seg?

Det er nok en forhastet konklusjon, trass i at separatistene i Øst-Ukraina sier de ble forvirret og ikke visste hva de skulle tro og mene etter Putin-beskjeden. For de siste ukers politikk er ikke tilfeldig, men del av av en mer langvarig tendens innen strategisk plan og politikk. Kina, som verdens største kjøpkraftøkonomi, virker nok for Putin mer attraktiv som samarbeidspartner enn USA, som er et synkende skip.

Allerede fredag 9. mai kan de nasjonale følelser spilles høyt igjen: Da feires nemlig «Seiersdagen», dagen (Moskva-tid) da Nazi-Tyskland kapitulerte overfor Sovjetunionen. Det blir nok en spesiell feiring i Ukraina. Alt kan og vil bli brukt mot ukrainere på den ene eller andre side.

I denne avisa har vi prøvd å følges avisas linje om å søke et «tredje standpunkt» eller en «tredje vei» også i denne konflikten: Vi har altså både kritisert Putins maktsyke og økende maktønsker og samtidig kunne kritisert Barack Obamas begrensede evne til å de-eskalere konflikter.

Denne linjen liker ikke så mange: Doktor Bjørn Nistad mener avisa burde boikottes fordi vi trekker fram kritikk av Putins strategi. Og Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen og på den andre siden av skyttergraven i forhold til Nistad, kritiserer Ny Tid for å være for kritisk til EUs rolle – altså noen, som Norge, som passivt lot den midlertidige regjeringen minske russiske rettigheterer i Telenor.

Slik kan det gå, når Ny Tid er kritisk til alle parter som driver spill og psykologisk krigføring. Like fullt får Grindheim seg til å skrive at avisa mener det er «bedre med en invasjon fra nabolandet Russland» enn støtte fra Vest-Europa. Slik går det når man blir så enøyd, som Nistad og Grindheim hver seg, når de for enhver pris skal forsvare «sin» part – altså Putin/Russland eller Merkel/EU.

Felles for de to er at mens Nistad kjører på med sin Putin-hyllest, klarer ikke Grindheim å være kritisk distansert til sin egen union.

Det at Ny Tid er kritisk til myndighetsutøvelsen i både Moskva og Kiev, og dermed i EU/Norge/USA – når de fyrer hverandre unødig opp, er ikke noe vi vil stanse med selv om Grindheim og Nistad ønsker det. Den manglende kritikken fra EU/Norge mot Kiev-regjeringens vedtak mot russisk minoritetsspråk, og mot dens problematiske voldsbruk mot pro-russere i Øst-Ukraina, er noe som ikke bare svekker vår alles troverdighet. Det er også slikt som Putin-tilhengere har kunnet bruke som «bevis» for å få støtte til sin slaviske sak, for så å søke opptak i Russland.

Om ikke annet var Europaråd-generalsekretær Thorbjørn Jagland tidlig ute i februar og advarte mot hvordan det kunne gå hvis man ikke sikret minoritetsrusserne stemmer eller innflytelse i parlamentet – noe som Kiev-regjeringen ennå ikke har fått godt nok til. Men andre enn Jagland burde også kunne talt russernes sak. Da kunne muligens mye av de siste ukers dødelige handlinger vært unngått.

Men det er ennå ikke for sent. Tøværet kan vi lage selv.

---
DEL