Leder: Skuffende uklarhet

Det er forunderlig at Audun Lysbakken ikke har klart å gi klare svar. Alle er tjent med at det ryddes opp innen SV velger han som partileder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Vanskelig. Det har vært en helvetesuke for likestillingsminister Audun Lysbakken. Mandag ble han politianmeldt. Tirsdag åpnet en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité på Stortinget sak mot statsråden, med påfølgende åpen høring. Og onsdag kom det fram at Lysbakken skal ha nektet å gi innsyn i departementets SMS-er i den famøse Selvforsvarssaken.

Det skulle vært en helt annen uke for den påtroppende SV-lederen, som skal applauderes inn på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 10.-11 mars. Egentlig skulle han mandag ha vært med på åpningen av den 56. sesjonen av FNs kvinnekommisjon (CSW) i New York. Siden Norge leder Nordisk Råd i 2012, skulle Lysbakken fram til torsdag også ha ledet nordiske møter om likestilling i arbeidslivet, vold mot kvinner, lesbiskes rettigheter og om mannsrollen.

Men Lysbakken avlyste. Isteden var Norge representert ved UDs statssekretær Ingrid Fiskaa (SV), mens Danmark sendte sin nye mannlige likestillingsminister, indiskfødte Manu Sareen, fra Det Radikale Venstre. Sareen talte på vegne av hele EU, siden Danmark har formannskapet.

Det er lett å mene at Lysbakken-saken er mediedrevet, igjen. Men dette handler om noe mer enn 154.000 kroner til et selvforsvarskurs i SU-regi, eller om 346.000 kroner til et samarbeidsprosjekt mellom LLH og sør-trønderske myndigheter. Det som står på spill, er både Lysbakkens karriere, SVs politiske veivalg og hele det rødgrønne regjeringsprosjektet. Behandlingen av saken kan ha noe å si for tilliten til norske politikere.

Det forunderlige, nærmeste mystiske, er at Lysbakken ennå ikke har klart å rydde opp i saken. Dagbladet brakte den første artikkelen 25. januar. Det som vi da trodde var en bagatell, har vokst seg større og verre. Etter de offisielle svar til Stortinget, 9. og 22. februar, har det kommet fram nye detaljer fra mediene. Det er ikke lenger selve tildelingen som skaper det største problemet, men hemmeligholdet og statsrådens uklare informasjon til parlamentet, velgerne og offentligheten.

Det fester seg et inntrykk utad av at Lysbakken drives fra skanse til skanse istedenfor at han går opp på barrikadene. Nå er det på tide å hente fram den revolusjonære gløden.

Kvinneprøven

Mange SV-ere mener at Lysbakken vil komme styrket ut av saken. For klarer han seg gjennom denne stormen, så er han en tøff kar som klarer et tak for partiet også. Kan han løfte seg ut av dette, kan han løfte et helt parti.

Og det kan jo stemme. Dette er manndoms-, likestillings- og kvinneprøven. Men måtte han gjør det på denne måten, da? For det er ikke bare han som settes på prøve: Det er hele partiet, alle sympatisørene og alle som assosieres med SV og SF-bevegelsen som nå kan bli rammet av anklagene. Dette handler om alles troverdighet.

Det er bestemt og bestilt at et ekstraordinært landsmøte skal åpnes på storslagne Thon Hotel Arena på Lillestrøm 10. mars. Da skal ny leder etter 15 år med Kristin Halvorsen velges. Og 11. mars klokka 13 skal Lysbakken, den eneste partilederkandidaten, holde sin landsmøtetale.

Slike taler fra den nye lederen har som funksjon å skape samling og begistreing – tenne ny glød etter en avtroppende partileder. Som da Trine Skei Grande i 2010 tok over etter omstridte Lars Sponheim, han som hadde frontet partiet siden 1993 – også før han ble partileder. Eller som da unge Knut Arild Hareide i fjor ble et friskt pust som ny KrF-leder, etter den noe mer konservative Dagfinn Høybråten.

En slik lykkelig omstendighet ser det ikke ut som Audun Lysbakken kommer til å få om åtte dager. Ikke bare fordi Halvorsen er en langt mer populær partileder enn de fleste andre. Men Lysbakken vil også, slik det nå ser ut, møte en kraftigere oppoverbakke fra første dag enn noen annen ny partileder i moderne politisk historie.

I slike tider henger anklagene løst. Spesielt fra opposisjonen, som gyver løs med tydelig egeninteresse. Og fra ulveflokken i mediene, som værer statsrådsblod og jager i flokk. Klassekampens Bjørgulv Braanen skrev 28. februar at Lysbakkens tildelinger «må karakteriseres som politisk nepotisme. Nepotisme betyr å favorisere slektninger – i dette tilfellet politiske venner – og på den måten sette kjennskap foran kompetanse….»

Men det er altfor tidlig å konkludere slik, å klebe merkelapper i pannen på folkevalgte før fakta er belyst. Det er derfor vi har komiteer og åpne høringer. For å få vite hva som har skjedd, danne et helhetsbilde, før dommer felles. Til nå har vi bare fått bruddstykker av sannheten.

Lærdommene

For er det noe vi har lært fra tidligere saker, så er det at Lysbakken ikke bør trekke seg nå, slik mange utenfor Regjeringen tar til orde for. Sakene til de sparkede fra Stoltenbergs Soria Moria I-regjering minner oss om dette:

Manuela Ramin Osmundsen (Ap), en av Lysbakkens forgjengere, måtte avtre 14. februar 2008 – etter fem dagers mediekjør rundt en juridisk kurant ombudsutnevnelse. Mens Sp-leder Åslaug Haga, en hovedarkitekt bak det rødgrønne samarbeidet, måtte gå av 19. juni samme år – etter oppstuss rundt en privat brygge og ektemannens stabbur. Begge ministeravgangene framstår i ettertid som underlige, for ikke å si unødige: Stoltenberg kunne i begge tilfeller ha stått opp for sine statsråder, og ridd stormen av med fakta.

Det er nettopp fakta man nå trenger for å bli ferdig med Lysbakken-saken. Inntil det kommer, må man ikke ta seg nær av beskyldninger som nepotisme – da verken Stoltenberg eller SV vil være tjent med en «nepot» i sin midte. Men partiet er heller ikke tjent med utspill fra slike som tidligere SV-politiker Stein Ørnhøi, som bagatelliserer saken og kun gir mediene og opposisjonen skylden (side 14-15).

Stoltenberg holder nå sin hånd over minister Lysbakken. I utgangspunktet skal han sitte trygt. Lysbakken er jo mann. Det er relativt flere profilerte kvinnelige politikere som presses fra maktens tinde etter tilsvarende mediestormer.

Likevel værer flere også nå statsrådsblod, ikke minst etter statsrådens mediehåndtering – den som gir enkelte inntrykk av forsøk på hemmelighold. Også derfor er det så viktig å holde stø kurs gjennom blodtåka. For rapportene i ettertid har vist at den oppildnede statsrådsjakten ofte kan gjøre at man går glipp av andre perspektiver – det som kan frikjenne de kritiserte.

Bergstø som syndebukk

Noe av det verste ved saken, er hvordan statssekretær Kirsti Bergstø er blitt gjort til kvinnelig syndebukk.

Dette skjedde etter at utvalgte dokumenter ble lagt fram av departementet 22. februar. Om det er grunnlag for anklagene, gjenstår å se. «Jeg kommer ikke til å skyve medarbeidere foran meg i denne saken. Ansvaret er mitt. Punktum,» sa Lysbakken til NTB. Det er å håpe at disse ord også følges opp i praksis.

Hvorfor kan ikke bare Lysbakken opplyse når han fikk vite om tildelingene, og hvilken rolle han hadde? Slik slipper vi denne evige usikkerheten. Det er de manglende svar som gjør at viktigere spørsmål, og FNs kvinnekonferanse, nå er kommet i skyggen.

Det ville vært det beste hvis saken var ryddet opp i og avklart før ny partileder velges 10. mars. Ideelt sett burde en ny SV-leder avstå innvelgelse når man har slike anklager og uklarheter hengende over seg. Det er et risikabelt spill, spesielt overfor offentligheten og velgerne, å velge ny partileder på et ekstraordinært landsmøte hvis de ekstraordinære forhold ikke er bedret.

Her er det bare å rydde opp. Vi vil komme videre nå. ■

Deler av denne teksten ble brukt i kommentaren «En mulig umulighet», som ble lagt ut på www.nytid.no mandag 27. februar.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 02.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL