Leder: Skjult krig, snikende sannhet

Det tok sin tid. 10 år. Men så begynner sannheten om Norges krigsbidrag å piple fram.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Krig. Den 7. oktober var det 10 år siden vestmaktene, med mandat fra FNs Sikkerhetsråd, inntok Kabul og Afghanistan.

De var på jakt etter Osama bin Laden (1958-2011). Eller på søken etter demokratiet. Eller på sporet av kvinnefrigjøring. Alt avhengig av hvem man spurte, og når man stilte spørsmålet.

I desember 2011 er det ett tiår siden også Norge ble militært involvert. Etter et enstemmig vedtak i Stortinget.

Lenge har det vært vanskelig å få klart svar på hva norske militære har bidratt med, i det som etterhvert ble en Nato-operasjon. Da Ny Tids Afghanistan-korrespondent sommeren 2009 intervjuet lokalpolitikere som fortalte at de hadde mistet familiemedlemmer i en region hvor Norge hadde det militære ansvaret, og der Norge ble anklaget for å stå bak bombemålutpeking, var forsvarsmyndighetenes fornektelse av enhver deltagelse sterk.

Men nå begynner det offisielle hemmeligholdet gradvis å slå sprekker. Emil Johansen (27) er fenrik i Hæren, og han jobbet i Telemark bataljon fra 2006 til 2011. Nylig utga han boka Brødre i blodet. I krig for Norge (Kagge Forlag). Her skildres en helt annen Afghanistan-hverdag enn den fredsbevarende, humanitære og nærmest feministiske søndagsturen norske politikere ga inntrykk av at de hadde blitt med på.

Barnesoldater

Johansen forteller for eksempel uforvarende at det offisielle Norge bruker barnesoldater i sin kamp mot Taliban:

«De er ikke profesjonelle, men vi er takknemlige for alle som vil være med å bidra. Vi trenger hver mann eller gutt vi kan få med oss. Noen av disse politimennene er helt ned i 14-15-årsalderen. Det begynner å skumre.»

Noen vil kanskje si at noe er galt, eller feilprioritert, når slikt skjer. Men boka gir også et godt innblikk i den demoniseringen soldatene, som det norske folk har sendt ut i krigen, blir utsatt for. «Valhall»-oppslagene og krigsforbryteranklagene, framsatt 17. januar 2010, opplever Johansen slik:

«Hvordan skal mine krigsbrødre og jeg fortsette å gjøre disse ofrene når vi blir framstilt som dette? Hvordan skal jeg klare å gå med hodet hevet når det finnes mennesker som tror jeg er et barbarisk dyr som liker å drepe?»

Lurte nordmenn

Noe av fordømmelsen kan nok bunne i at norsk offentlighet ble forledet fra å få vite hvilken krig landet deltok i. Statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) sendte jo ikke ut soldater i krig, kun personell til en «fredsbevarende operasjon». Er det rart mediene ble overrasket over at norske soldater hadde på seg hjelm og ropte vikingslagord?

I en TV 2-dokumentar nå i november forteller Knut Vollebæk, tidligere USA-ambassadør, hvordan han i 2003 fikk stoppet president George W. Bush fra å sende ut en pressemelding og innkalle til en pressekonferanse. For USA ville hylle Norge for en vellykket bombing i sør-Afghanistan – visstnok det første norske bombetokt siden andre verdenskrig.

Vollebæk forteller historien på en retorisk og hoverende måte: Om hvor naive amerikanerne og Bush var, som ikke forsto at en slik offentliggjøring ville skape en politisk skandale i Norge. Amerikanerne måtte vel forstå at en krigsskeptisk norsk befolkning ville rase dersom det under Irak-invasjonens tidlige dager kom fram at Norge var Bushs beste krigsvenn?

En krigsdyd

Men historien viser snarere at det var Vollebæk og Bondevik som var de uærlige, for ikke å si naive. Istedenfor å være åpne på hva norske styrker bidro med, bedrev de et hemmelighold som i praksis også økte sjokket over, og fordømmelsen av, uttalelsene og handlingene til Johansens kolleger i Afghanistan noen år senere.

Verken volden der ute eller moraliseringen her hjemme burde imidlertid overraske oss. Begge deler er et resultat av politiske beslutninger, som så hemmeligholdes.

Og hvorfor har regjeringssjefene Bondevik og Jens Stoltenberg valgt en slik strategi? For et svar på det spørsmålet, anbefaler vi ukas kronikk i Ny Tid, skrevet av statsviter Hamzah Rajpoot. Hans studie viser nemlig hvor viktig det er for Norge å delta i Natos kriger etter Den kalde kalde krigens slutt. I det minste dersom det lille rike landets posisjon skal bestå.

Norske statsråder kan vise seg å ha et langt mindre handlingsrom enn velgerne liker å tenke på. Det kan kanskje også kalles «en krigsdyd av nødvendighet». ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 25.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL