Leder: Skjebnevalget

Valget kan bli mer enn et være eller ikke-være for Kristin Halvorsen. Resultatet kan også avtvinge et nytt veivalg for SV som parti.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

Lokalvalg. Mandag 12. september blir det klart hvilke lokalpolitikere det norske folk ønsker skal sitte i landets 430 kommunestyrer og 18 fylkesting. Velgernes valg kan skape nye og interessante konstellasjoner på lokalplan.

For valgresultatet kan vise seg viktigere enn hvem som vinner makten i de enkelte kommuner og fylker. Målingene tyder på at det kan gi seg utslag i partienes arbeid også på riksplan. Og dermed kan lokalvalget også få konsekvenser for Norges politikk i verden – spesielt med tanke på den lange valgkampen fram mot 2013.

I mange kommunestyrer samarbeides det på tvers av farger og ideologier, i kontrast til de politiske fiendebildene som lett manes fram på Løvebakken og i riksmediene. Men nervetrådene har det med å gå også fra de lokale valgresultatene til hjertet av parti- og regjeringskontorene.

Sosialistisk Venstreparti er det partiet som i disse dager kjenner mest på nerveimpulsene fra grasrota. Ved lokalvalget i 2007 mistet partiet halvparten av velgerne fra rekordresultatet på 13 prosent i 2003. Denne halveringen ble satt i sammenheng med at SV i løpet av perioden var kommet i regjering for første gang i løpet av sin nå 50 år lange historie.

Av mindre partier som sitter i posisjon merket dermed SV fort at «regjeringsslitasje» var et reelt begrep. Kristin Halvorsens har ledet partiet siden 1997 og er med det dagens lengst sittende partileder. Partiet SV har aldri opplevd lavere oppslutning enn 4,4 prosent, som partiet fikk ved lokalvalget i 1979 – det første «gjenvalget» etter overgangen fra SF til SV fire år tidligere.

Men skal vi tro meningsmålingene den siste uka, kan årets resultat bli enda lavere. På knapt noen av de siste målingene har partiet vært over 4,4 prosent. Frykten for sperregrensen er reell.

For illevarslende er også den rekordlave oppslutningen ved denne ukas skolevalg, en nedgang på nesten seks prosent. Lederen i partiets ungdomsorganisasjon, Sosialistisk Ungdom, er bekymret: «SVs nedgang i skolevalgene er alvorlig og et signal om at vi nå vi mobilisere alt vi kan i innspurten av valget.»

Smertegrensen

Et ømtålig spørsmål blir hva smertegrensen er for Kristin Halvorsen som partileder, samt for SV som regjeringsparti. For det er ikke tvil om at overgangen fra opposisjonsparti til posisjonsparti har kostet. Regjeringsplassene fra 2005 vil koste partiet mange kommunestyreplasser i 2011.

Halvorsen gjør klokt i ikke å mane fram et magisk tall, som Ap-leder Thorbjørn Jagland ble forledet til i 1997 med sin famøse 36,9-grense. Halvorsen har dog grunn til å frykte en 3,69 prosents oppslutning – i det minste i mange kommuner hvor SV har ligget godt over sperregrensen tidligere. Heller ikke 3,9 prosent er godt nok. Venstre-leder Lars Sponheim gikk av på det resultatet i 2009, og klarer ikke Halvorsen å lede partiet til over sperregrensen på mandag – så vil det beste for partiet antagelig være å få til et lederbytte.

Halvorsen har gjort en viktig og uvurderlig jobb, men intet varer evig. Og det står sterke kandidater klare: Mens nestleder Audun Lysbakken var den klare favoritten for et par år siden, har Bård Vegar Solhjell som parlamentarisk leder nå bygget seg opp til å bli en reell utfordrer.

Det bør uansett resultat vurderes hvorvidt Halvorsen er den beste til å lede partiet inn mot stortingsvalgkampen 2013, noe som med fordel kunne avklares før sommeren 2012. Med Senterpartiets Ola Borten Moe på full fart vekk fra SVs miljøpolitikk, i kontrast til Åslaug Hagas og Halvorsens gode tone fra starten i 2004/2005, har partiet lite å tjene på å være låst til ett regjeringsalternativ – spesielt ikke når årets valg kan føre til ytterligere svekkelse innad i regjeringen.

Det kan for SV framover bli mange flere kameler, dromedarer og elefanter å svelge med et enda sterkere Ap og med en enda tydeligere og ærligere Moe. Da kan det trenges en partileder som står fritt til å tenke nytt med tanke på nye konstellasjoner.

Valget ved å bli sittende i en regjering som for øyeblikket frontes av en oljeentusiastisk «nybegynner-statsråd» fra Senterpartiet, samt en ditto erfaren fra Ap, bør begrunnes overfor velgerne. I dag er dette posisjonsvalget dessverre ikke like selvfølgelig for de som ikke sitter i regjeringskontorenes myke stoler.

Vingle-Venstre

Mens SV-lederskapet sliter i valginnspurten, går det på målingene bedre med Venstre i opposisjon. Mange velgere føler ofte seg enige i begge disse partienes politikk. Der de to partiene selv er ideologisk på kollisjonskurs, er det kort vei for velgerne å finne veien mellom de to.

Sponheims etterfølger Trine Skei Grande har fått Venstre tilbake på en mer velgervennlig vei. Utfordringen til Venstre er imidlertid å kommunisere til velgerne hvor de står i forhold til de andre partiene. Partiets nå ofte ubetingede støtte til Fremskrittspartiet i kommunepolitikken er med på å forvirre potensielle Venstre-velgere som misliker Frp.

Et parti som kan ende i avgjørende vippeposisjoner i landets kommunestyrer, er Miljøpartiet de Grønne (MDG). Flere meningsmålinger viser at de er inne i de tre største byene, samt en del mindre byer. Dette kan få konsekvenser for de tradisjonelle blokkene i norsk politikk.

MDG tar, som SV, et klart sponheimsk standpunkt mot Frp når de tydelig sier at det er «umulig for oss å samarbeid med Frp». MDG-suksessen er også et signal om at Venstres framgang ikke bare skyldes mangel på et tydelig Frp-oppgjør.

Det nye grønne element bryter opp i de gamle ideologiske, politiske strukturene. For grønnhet er en kjerneverdi både i deler av det borgerlige sentrum og på deler av venstresida av norsk politikk. Kan en grønn inntreden i norsk politikk bety at også gamle ideologiske grunnprinsipper og skillelinjer kan rokkes ved?

Kan en slik ny mulighet legge grunnlaget for at SV også kan finne seg andre alliansepartnere enn kun Nato- og oljevennene i Ap og Sp? Slik at partiet bedre kan finne seg sjæl? Og på den måten også gjenfinne flere av sine potensielle velgere?

Kommunepolitikken og lokalvalget 2011 kan i så fall bli mer banebrytende enn vi hadde trodd for bare noen måneder siden. Godt valg!

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL