Leder: Sju milliarder muligheter

Mens Norge den siste uka har vært bekymret over «hvor mange flere babyer vi kan tåle», ser FNs generalsekretær heller mulighetene. Han er ikke alene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Befolkningsvekst. Runde tall skaper journalistiske poenger. FNs befolkningsfond var smarte nok til å velge 31. oktober som datoen for når en symbolsk markering av at verdens befolkning, anslagsvis, runder en ny milliard.

Sju milliarder mennesker befolker nå planeten vår, sies det. I 2050 snakkes det om at tallet vil passer ni milliarder. Og så?

Norske medier og eksperter har de siste dagene grepet fatt i dette «nye tallet», som skal inn i vår alles bevissthet. Vinklingen er imidlertid påfallende lik, påfallende problematiserende og påfallende blottet for optimisme.

Det er som om den gamle menneskepessimisten Thomas Robert Malthus (1766-1834) går igjen i spaltene. Den britiske presten og demografen Malthus gikk nemlig imot sin tids noe mer rådende sivilisasjonsoptimisme. Han ble spesielt kjent for sin advarende pekefinger mot befolkningsveksten, som en trussel mot framskrittet.

Malthusianisme og ny-malthusianisme er blitt begreper i samfunnsforskningen. An Essay on the Principle of Population (1798) er i så måte et hovedverk. I dag kan denne retningen finnes igjen blant annet i enkelte deler av miljøbevegelsen, hvor overbefolkning blir sett som den viktigste årsaken til miljøødeleggelser og framtidig økologisk kollaps.

Tålegrense

Presten Malthus var en dommedagsprofet som synes å ha stått opp fra de døde i 2011. Babyer i forskjellige farger og fasonger har preget norske avisforsider denne uka. Morgenbladet ønsket de nye «milliardborgerne» velkommen, men spør også om «kloden tåler at vi er så mange – og at vi blir enda flere?»

Bistandsaktuelt, fagbladet til direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), kjører også på med en baby på coveret. De spør bekymret: «Men er det nok mat til oss alle?»

Så har vi Nationen: «Dårlige utsikter for Adnan», har den avisa som overskrift. Det er en direkte henvisning til Adnan Mević, født i Sarajevo 12. oktober 1999, som symbolmarkør for den sjette milliardpasseringen.

Det er imidlertid Dagsavisen som kanskje på mest ekstremt vis formidler det velfødde Norges store bekymring: «Hvor mange flere babyer tåler vi?», spør avisa på sin førsteside 31. oktober. Datoen er kanskje ikke helt tilfeldig valgt. Dette er jo Halloween-dagen.

Årets 31. oktober ble altså en markering av både kommersialisert død og nytt liv.

Dagsavisen har, som sin eneste kilde for oppslaget, intervjuet biologiprofessor Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen. Han er pessimistisk:

«Flere mennesker betyr større sultkatastrofer, mer konflikt og lidelse», sier Kryvi.

Det er et interessant menneskesyn som her gjenspeiles, det som ukritisk er blitt formidlet i pressen den siste uka: Mennesket som et problem, ikke som en løsning. Jo flere vi er, jo verre er det. Det er som vi har noen tusen Malthus-prester midt blant oss. Norske aviser siterer da også hans profetier direkte. Kryvi påstår: «Sulten skyldes overbefolkning.»

Mon det.

Betegnende og absurd nok avsluttes biolog-intervjuet slik:

«- Har du selv barn?

– Ja, men bare to.»

Mulighetene

Godt gjemt bort har selv enkelte norske aviser fått med seg en noe mer sentral kilde, nemlig uttalelsene til FNs generalsekretær Ban Ki-moon. For han sier det motsatte:

De sju milliardene mennesker er ikke sju milliarder problemer, men «sju milliarder muligheter». Med direkte henvisning til pessimistene og vår tids malthusianske tankegods uttalte Ban Ki-moon mandag: «Noen sier at plantene vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterke».

For det er mindre sult og fattigdom i verden nå med sju milliarder mennesker enn med én milliard mennesker da presten Malthus levde. Malthus tok feil. For mennesket er en ressurs, ikke et problem. Jo flere vi står sammen, jo bedre kan vi få det.

Generalsekretærens fokus virker da også klart. Det er den strukturelle urettferdigheten han vil til livs med FNs milliardmarkering:

«Vår verden er en verden av forferdelige selvmotsigelser: Det er rikelig med mat, men en milliard mennesker sulter. Luksuriøs livsstil for noen, men fattigdom for altfor mange andre. Enorme fremskritt innen medisin, mens mødre dør hver dag i barselseng. Mange barn dør hver dag på grunn av skittent drikkevann. Milliarder blir brukt på våpen til drepe folk, isteden for å holde dem trygge,» påpeker Ban Ki-moon.

Hvem fødes?

Perspektivet er avgjørende når vi omtaler befolkningsveksten. Det var ikke nok en «petroholiker-nordmann» som ble markert som nyfødt denne uka. Det ble isteden filippinske Danica May Camacho. Men Danica blir nok et mindre problem for jorda, klimaet og våre ressurser enn gjennomsnittsnordmannen av i dag.

Det er de rike landene i verden, med lav befolkningsvekst, som har de største fotavtrykkene. At befolkningsveksten virker «dramatisk» sett fra «karbonsyndernes» side, er ikke merkelig. Men majoritetens av jordas befolkning ser nok mest mulighetene i befolkningsveksten, slik at den brukes til noe bedre enn unødig pessimisme.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 04.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL