Leder: Serbisk randsone

Både Norge og Serbia står på randen av EU. Er det derfor de strategiske båndene synes å bli sterkere og sterkere, tross mangelen på utlevering av Ratko Mladic?

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 29.10.2010: Serbisk. «De er jo serbere alle sammen,» uttalte den nylig avgåtte FN-fredsmekleren Thorvald Stoltenberg under et foredrag 31. mai 1995.

Halvannen måned senere gikk den serbiske generalen og massemorderen Ratko Mladic inn i Srebrenica. Mladic beviste til fulle at han ikke var enig med Stoltenberg. Omtrent 8000 bosniske gutter og menn ble massakrert i dagene fra og med 11. juli 1995. Nettopp fordi de ikke ble regnet som serbere, men som fiender, muslimer, alle sammen.

Det var Ny Tid-journalist Kjell-Arild Nilsen som tok opp den famøse Stoltenberg-uttalelsen, som falt under en tale hos Flyktningrådet. Han mente det nok godt, på sin måte. Men sitatet sier noe om det norske presisjonsnivået i en konflikt der hver formulering er storpolitikk og der alt kan og vil bli brukt mot deg.

I junidagene for 15 år siden gikk Sveriges tidligere statsminister, da nylig utnevnt EU-mekler i Bosnia, ut og forsvarte den tidligere norske utenriksministeren. Han forsvarte Stoltenberg ved å si at han ikke hadde sagt det Ny Tid skrev at han hadde sagt. Helt til lydbåndene med uttalelsen ble lagt fram.

Bildt vender tilbake

Halvannet decennium er nå gått. Fortida synes på mange måter å komme tilbake. Mandag 25. oktober tok EU nok et skritt for å åpne døra for Serbias medlemskap, ved at EUs utenriksminstre vedtok at EU-kommisjonen skal uttale seg om hvor godt forberedt Serbia er.

Og igjen er en viss Carl Bildt inne i bildet. Nå er han Sveriges utenriksminister, samt den fremste pådriveren for å la Serbia slippe inn i EU, vel å merke uten krav om at den folkemordtiltalte Mladic først blir pågrepet og utlevert av serbiske myndigheter. For ennå er general Mladic en fri mann, tross etterlysningen fra FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag.

Som New York Times viste i en lengre artikkel denne uka, har Mladic gode venner i Serbias befolkning, i politiet og hos myndighetene. Slik har han i flere år kunnet gå på fotballkamper og bo fredelig i noen blokker utenfor Beograd sentrum. Det kommer også fram at Nato-styrkene i begrenset grad har vært aktive for å få Mladic arrestert, til tross for at han står direkte ansvarlig for det verste massemordet i Europa etter Holocaust.

Det er slik ikke til å undres over at Osama bin Laden ennå er på frifot. Begge har formelt vært på flukt i over et tiår. Men når man ikke klarer å fange Mladic på åpen gate i Europas hjerte, hvordan kan man da regne med å pågripe bin Laden i Tora Bora-fjellene, i ugjestmildhetens grenserike mellom Afghanistan og Pakistan?

Formelt opprettholder ennå EU kravet om at general Mladic må arresteres og utleveres før Serbia kommer videre i forhandlingene. Men slike formalia virker som skuebrød mer enn som realpolitikk. Det er kun Nederland, enn så lenge, som står hardt på kravet om utlevering før ytterligere forhandlinger med Serbia. Nederlenderne – som ennå lider under Srebrenica-traumet etter at hollandske FN-soldater, underlagt en norsk oberst på norgesferie – lot i 1995 Mladic få fritt spillerom overfor sin yndlingsfiender.

Men som Bildt sier nå: «Man kan jo ikke være kjerringa mot strømmen på ubegrenset tid i det europeiske samarbeidet.»

Bildt henviser ikke til Serbia, men faktisk til Nederland. Som om det er noe galt i å lytte til krigsforbryterdomstolen i Haag, i Nederland.

Normalisering

Men også Norge vet å normalisere forholdet til Serbia. 19. oktober møtte utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), og så forsvarsminister Grete Faremo, Serbias forsvarsminister Dragan Sutanovic på et lite omtalt besøk i Oslo. Til NTB sier Støre at spørsmålet om Mladics arreestasjon er «essensielt».

Men i praksis er Norge en av de aller største donorene til Serbias forsvarssystem. Ifølge informasjon som legges ut av Serbias regjering etter norgesturen, diskuterte Sutanovic og Faremo «samarbeid med militærindustrien». Og: «Norge har gitt stor oppmerksomhet til militærsamarbeidet med Serbia, og de to landene har en intensjon om å utvide samarbeidet innen militært helsearbeid.»

Norge har gitt nærmere 40 millioner kroner til Serbias forsvarsdepartement. De to landene har samarbeidet tett med en FN-operasjon i Tsjad de senere år. Utenriksdepartementet sier da også: «Norge har gitt omfattende støtte til forsvarsreform i Serbia. Norge ser Serbia som en naturlig partner i Nato-sammenheng.»

Spørsmålet er om ikke også andre enn EU burde forventes å stille klare krav til et land som ikke utleverer krigsforbrytertiltalte? Det virker unektelig underlig at Norge ikke synes å stille krav til Mladic-utlevering før ytterligere innrømmelser og lukrative samarbeid gis et regime med et uavklart forhold til fortid og nåtid.

Alle serbere

Og hvorfor vier ikke Norge heller større oppmerksomhet til nabolandet Bosnia-Hercegovina? Det er unektelig et paradoks at det er overgriperen fra Balkan-krigen, fra 1992-95, som nå står igjen som krigsetterdønningenes vinner. Mens ofrene i Bosnia synes mye lengre unna et EU-medlemskap og en inkludering i det gode selskap ved eksklusive Norges-avtaler.

Men slik er nå krigens gang. Noen vinner både slaget, krigen og kampen om tilværelsen. Kanskje vi blir serbere en gang alle sammen, likevel.

---
DEL