Leder: Selsomme saker

Denne uka har vist hvordan sel og befruktning sier mye om dagens Norge.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Som ved en tilfeldighet inntraff to sentrale norske hendelser på samme dag denne uka, nærmere bestemt tirsdag 5. mai:

På dagtid vedtok EU-parlamentet i Brüssel, med flertall på 550 mot 56, et forbud mot import av kommersielle selprodukter – med unntak for fangst fra urfolk. På kveldstid mottok forfatter og moralfilosof Nina Karin Monsen årets Fritt Ord-pris i Operaen i Oslo.

Sammenhengen? Begge hendelsene minner oss om noe vesentlig om ytringsfrihetens kår i Norge. Og om hva slags enorme endringsprosesser landet har gått gjennom de siste 20 årene.

Tirsdagens EU-vedtak setter en foreløpig sluttstrek for prosessen som startet med Roald Amundsen-eksperten og selfangstinspektøren Odd F. Lindbergs rapport fra turen om bord på skuta «MS Harmoni» våren 1988.

Den 33 sider lange rapporten er i seg selv en balansert og vitenskapelig gjennomgang av hvordan sel ble fanget og drept av norske fangstmenn. Tross alle myter: Lindberg var ikke imot fangsten som sådan: «Jeg går ut fra at den norske selfangsten i fortsettelsen kommer til å holde fram i uforminsket grad, og jeg vil ikke her ta stilling for eller imot,» skrev Lindberg. Og om avlivningsmetoden og regelverket har han «ingen kommentarer til disse, idet de vanskelig kan utformes bedre. De faktiske problemene omkring avlivingen er at forskriftene lett brytes».

Noen år senere endret Fiskeridepartementet reglene slik at de ble i overensstemmelse med Lindbergs råd, vel å merke uten at han ble kreditert for forbedringene. For det som isteden møtte Lindberg, var en hysterisk massereaksjon fra en såret nasjon. Én ting var at avisa Tromsø lagde et oppslag på en offisiell rapport som ble hemmeligstemplet av myndighetene. Verre ble det da NRK 5. februar 1989 viste klipp fra filmen fra Vestisen – Norges skjulte praksis var for mye å ­takle.

Politikerne fordømte Lindberg: Utenriksminister Thorvald Stoltenberg ringte ham opp og truet ham med ikke å gi filmen til CNN, mens statens advokater troppet opp i NRK-huset for å sikre at filmen ikke ble vist. Mediene drev heksejakt på Lindberg: Han ble hengt ut som «Sel-Judas» på VGs førsteside, mens redaktør Olav Versto i årevis har fortsatt sine spark til mannen som bare viste realitetene. Ikke rart at mobben malte hakekors på Lindbergs hus, slik at han og familien måtte flykte over grensa. Norske domstoler ga hans mange motstandere rett, Lindbergs bilder var «injurierende», han ble dømt. Også Høyesterett nektet ham og avisa Tromsø ytringsfrihet.

Først i mai 1999 fikk Lindberg medhold fra juristene, men da vel å merke fra Strasbourg-domstolen. Det var da også fra utlandet, fra svenske og britiske medier, at Lindberg fikk mest støtte. Norsk offentlighet sviktet ham da det gjaldt som mest. Den britiske forfatteren Stephen Mills kalte ham i 1990 «Nordens Rushdie». Mens nordmenn var ekstremt opptatt av Khomeinis fatwa, brydde få seg om forfølgelsen av Lindberg, som fikk sin bannbulle mot seg ni dager før Rushdie. Våren 1989 var det Erik Bye som fikk Fritt Ord-prisen. Den folkekjære NRK-stjernen kjempet en uselvisk kamp for andre, men våren 1989 var det nok andre enn Bye som mest kjempet for en ytringsfrihet som da ikke fantes i Norge.

Og nå, 20 år etterpå? Lindberg er ennå uglesett, forlagene vil ikke utgi bøker av eller om ham og hans skjebne. Mens Monsen tildeles Fritt Ord-prisen til sterke protester. Mye kan sies om både Monsens og priskritikernes retorikk rundt befruktning og homofili. Men om ikke annet viser også Monsen-debatten at bruken av det såkalte frie ord – som i Norge ennå vel å merke er innskrenket av en rekke lover, regler, sedvaner og moralsk-etiske grenser – synes å være en relativt ny og uvant øvelse her til lands.

De siste årene har ordskiftet gått mest ut på å vise at «de andre», usiviliserte, ikke vet hvor ytringsfrihetens grenser går. Denne vårens mange debatter viser at nordmenn og synsere flest heller ikke vet det. Det er stor uklarhet om hvem som bør kunne si hva, når og hvor, og på hvilken måte. Og det er kanskje like greit. Grensene endrer seg med samfunnet, og samfunnet med dem.

Men det er nok også i år, som i 1989, noen som nok trenger storsamfunnets støtte vel så mye som Fritt Ord-prisvinneren. Norgeskritikere, samfunnskritiske somaliske menn og politiske bin Laden-sympatisører er vel blant de som vanskelig kan komme til orde fritt uten massiv, forutinntatt fordømmelse. Ytringsdebatten er ikke slutt.

---
DEL