Leder: Se til India

Den siste uka har vi fått en indisk demokratioppvisning. Norge og Europa: Se og lær.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Vi har nylig opplevd et historisk valg i India. Samme dag som hele Europa var opptatt av å stemme under Eurovision Song Contest, 16. mai, ble stemmene fra det indiske valget offentliggjort.

715 millioner stemmer ble avgitt, noe som gjorde den månedslange prosessen til verdenshistoriens største og mest omfattende demokratiske valg. India har da også over 1,1 milliarder mennesker – mer enn det dobbelte av EU.

Og mens de færreste europeere gidder stemme under denne ukas valg til EU-parlamentet, gikk inderne igjen mann av huse for å styrke demokratiet ved å velge sitt 15. Lok Sabha («Folkets Hus», parlamentet) siden frigjøringen i 1947.

Ikke bare var stemmeandelen høy, og ikke bare gikk valget rettferdig, fredelig og demokratisk for seg. Vel så positivt overraskende er selve resultatene.

Man skulle kanskje tro at det ikke ville være mulig å toppe valgresultatet fra 2004: Da vant Kongresspartiet og deres UPA-allianse under ledelse av den romersk-katolske og italienskfødte Sonia Gandhi, enke etter Rajiv Gandhi.

Hun valgte derimot, som en variant av den greske legenden Solon, å avstå fra statsministermakten i verdens største demokrati. Isteden tok hun på seg partiledervervet og overlot regjeringsmakten til tidligere finansminister Manmohan Singh, som tilhører sikhminoriteten som utgjør to prosent av befolkningen.

I 2007 ble så Pratibha Patil valgt til president i India, som en av få kvinnelige statsoverhoder i verden. Hun overtok etter en president som var atomforsker og muslim.

Og jammen har ikke inderne nå i 2009 klart å overgå både seg selv, og verden for øvrig, med sin mangfoldspolitikk i praksis. For det første vant Kongress-partiet en overbevisende seier, slik at Singh ble den første siden Nehru i 1962 som har klart å vinne to valg på rad. Inderne sa nei til det hindunasjonalistiske BJP-partiets motsetningsretorikk, som ligner på den klassiske høyrepopulismen vi ser i Norge og Europa.

BJP tapte tross Mumbai-terroren i november, som i liten grad er blitt brukt for å øke motsetningene mellom de hundrevis av etniske og språklige gruppene i landet. Mens 11. september-terroren ble brukt til å gå til krig i USA, og til å øke minoritetsangrepene i Europa, samlet inderne seg om å bevare stabiliteten og framgangen i landet. De partiene som spilte på rent etniske særtrekk, tapte.

Onsdag 3. juni skjedde det enda mer oppsiktsvekkende: Dalitkvinnen Meira Kumar (64), advokat og mangeårig parlamentspolitiker fra Bihar, ble enstemmig valgt til «speaker» i parlamentet. Hun blir slik Indias svar på USAs Nancy Pelosi. Kumar blir både den første kvinne og den første dalit som får lede Indias parlament.

Kontrasten til Norge og Europa er åpenbar. Her får våre «kasteløse», rom-folket – som dro fra nettopp India for 800 år siden – knapt tilpasset utdanning slik at de kan fullføre videregående skole. Sigøynerne blir jaget fra campingplasser, og ingen kan tenke seg at de burde være på Stortinget eller i EU-parlamentet. I India var dalitene på sin side med på å skrive grunnloven på 50-tallet, og de har nå noen av landets viktigste posisjoner. Romfolket ville fått langt flere rettigheter hvis de flyttet fra Europa til India.

Det bør likevel ikke overraske at India har et så stabilt, inkluderende og sekulært demokrati. India har faktisk verdens lengste, kontinuerlige demokratiske praksis. Allerede for 2500 år siden ble landsbyene i India styrte av «panchayater», som betyr «styre av fem». 300 år før dagens tidsregning skrev den politiske rådgiveren Kautilya storverket Artashastra, som langt overgår den samtidige Aristoteles verk Politikken. Det er også dokumentert at kvinner fikk stemme i det opprinnelige indiske folkestyret, i kontrast til det patriarkalske Athen.

Den sekulære tradisjonen i India går helt tilbake til Rigveda, slik Arne Næss har påpekt. De siste to tusen årene har det kontinuerlig vært nedskrevet ateistisk eller agnostisk filosofi i India, noe som inngår i den sekulære carvaka-retningen. På 1500-tallet inviterte den muslimske mogulkeiseren Akbar de sekulære kreftene til åpen debatt med de mange ulike religionene som har levd side om side i India i århundrer.

Dagens sekulære, inkluderende og demokratiske praksis i India bør altså ikke komme som noen overraskelse. Disse hypermoderne trekkene er snarere en del av den indiske kulturarven.

Alt dette betyr ikke at det ikke er store utfordringer for IT-nasjonen India, hvor halvparten av befolkningen anser seg som verdensborgere. Men det betyr at det er håp. Og at India for øyeblikket er et forbilde for de fleste land i verden.

---
DEL