Leder: Rødgrønt for gulgrønne

Valget står ikke mellom de borgerlige og «de andre», men mellom Høyre/Frp og resten. Derfor bør Venstre og KrF heller velge de rødgrønne enn Frp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).


Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Strategi. Det er nå mindre enn ett år til stortingsvalget, 9. september 2013.

Det skal godt gjøres at dagens rødgrønne regjering kan vinne flertallet, eller regjeringsmakten, for tredje gang på rad. Både Venstre og KrF har da også valgt en strategi hvor man tar det for gitt.

Mens tidligere Venstre-leder Lars Sponheim i sin tid tydelig sa «Heller Jens enn Jensen,» og ikke fikk direkte motbør selv fra KrFs Dagfinn Høybråten, har både Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide nå åpnet døren langt mer for Frp.

Med tanke KrFs strategikonferanse 14.-15. september, kan det synes som om løpet er kjørt for at KrF og Venstre kan gjøre som sin tidligere sentrumspartner Senterpartiet, som nå er rødgrønn regjeringsdeltager: Nemlig å søke makt og innflytelse der de i den såkalte «midten» får best gjennomslag for sin politikk, uansett om det er til høyre eller venstre.

Det var jo nettopp slik spesielt den sterkt mindretallspregede Bondevik I-regjeringen klarte å holde på makten fra 1997 til 2000: De tre sentrumspartiene KrF, Venstre og Sp klarte da å styre landet med knapt en fjerdedel av folket og parlamentet bak seg, ved hjelp av en kombinasjon av gudfryktig hestehandlerteknikk med et gründer- og vestlandsaktig overmot.

Vedtaket fra KrFs enstemmige landsstyre kan gi inntrykk av at man nå har valgt høyresiden og Frp for godt, for denne gang: «Dersom valgresultatet tilsier det, vil KrF være åpne for å samtale med alle ikke-sosialistiske partier for å sikre et alternativ til den rødgrønne regjeringen.»

Men det står også: «Med respekt for de store politiske forskjellene som finnes mellom KrF og Frp, ser KrF et regjeringssamarbeid med Frp som lite sannsynlig.»

Uansett åpner man her opp for at heller Jensen enn Jens Stoltenberg ønskes i regjeringskontorene. For KrFs landsstyre sier nå: «KrF vil bidra til at et ikke-sosialistisk flertall i valget skal føre til at landet får en ikke-sosialistisk regjering. Dersom valgresultatet eller samtaler etter valget medfører at KrF ikke blir en del av en slik regjering, vil partiet føre en konstruktiv opposisjonspolitikk med utgangspunkt i eget partiprogram.»

Hareides vei

Men går vi Hareides tale nærmere etter i sømmene, kan vi også se at det ligger en åpning for at KrF ennå kan, eller bør kunne, ha enda et alternativ: Nemlig heller å bli med Ap, Sp og SV i regjering enn å slippe til Frp.

Akkurat nå kan et slik alternativ synes fjernt, da det er lenge siden Jens Stoltenberg dro på fisketur med Sponheim. Og premissene for debatten har vært at valget står mellom de rødgrønne eller «de borgerlige». Men om det har vært utøvd dårlig politisk håndverk fra både de rødgrønne og KrF/Venstre den senere tid, ved at man ikke godt nok har prøvd å forstå hverandre – så er det ennå ikke for sent. For Norge og velgerne fortjener at flere alternativ drøftes.

Både KrF, Venstre og SV – og et Sp uten Ola Borten Moe – står hverandre svært nær i politiske spørsmål når det gjelder slikt som klima, asylpolitikk, kriminalitet, solidaritet og u-hjelp. Kort sagt: De vil alle være med på å gjøre enten en Ap- eller en Høyre-regjering mer mangfoldig, mer grønn og mer sympatisk.

Men slik målingene nå ser ut, vil Høyre og Frp kunne ha mulighet til rent flertall på Stortinget. Da vil de ha liten bruk for KrF og Venstre, selv om begge skulle komme inn på tinget neste år. Og uansett vil KrF og Venstre få minimal innflytelse på en regjering hvor Siv Jensen er med. Frp står da også lengst fra KrF i mange spørsmål, som bistandspolitikk, spritpolitikk, bensinpolitikk, asylpolitikk og miljøspørsmål.

Og Frp er generelt ikke noe troende parti. Det er mer en «kulturell kristendom» som brukes retorisk og praktisk. KrFere har mer felles med tradisjonelle kristensosialister enn med påstått kulturkristne Frpere.

Støre-visjonen

Derfor har de to sentrumspartiene nok langt mer å hente sammen med SV og Sp overfor en Stoltenberg- eller Jonas Gahr Støre-ledet regjering, enn å være i fortapt mindretall med Jensen. Også de rødgrønne vil kunne ha godt av en slik fornyelse. For ser man nærmere på hva Hareide selv sa sist fredag, så var det at KrF nettopp bør åpne for en slik mulighet:

«KrF er et verdi- og sentrumsparti som ikke ønsker å bidra til faste partiblokker i norsk politikk. De andre partienes standpunkter og prioriteringer i ulike spørsmål dokumenterer at en tradisjonell todeling i en borgerlig og en sosialistisk blokk på ingen måte gjenspeiler de reelle politiske skillelinjene i Norge. Ut fra dette kan vi konkludere at KrF i enhver parlamentarisk situasjon skal ha en vilje til å søke samarbeid med andre partier når det ikke kolliderer med vår ideologi og profil, men samlet sett kan gi økt gjennomslag og forståelse for partiets politikk.»

Og: «Dette sa vi på 80-tallet. På 90-tallet. På 2000-tallet. Og vi sier det også nå inn mot det første stortingsvalget i dette tiåret. Det er ingen grunn til å endre på den kursen. Slik har vi tenkt. Og slik mener jeg vi skal fortsette å tenke.»

Visjonene

Studerer vi nærmere på Hareides verdier og kampsaker, ser vi at de passer langt bedre med de rødgrønnes prosjekt enn med Erna Solbergs og Siv Jensens.

«Vi sier ‘Menneskeverd i sentrum’!

Fremst i kampen for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet.

• ein verdig eldrepolitikk.

• ein politikk som sikrar kyrkje og trussamfunn rett til å vere seg sjølv og som stimulerar, ikkje styrer ein mangfaldig frivillig sektor.

• styrkt solidarisk innsats for dei fattige heime og ute.

• ein meir realitetsorientert og framtidsretta miljø- og klimapolitikk.

• ein ansvarleg alkoholpolitikk og auka fokus på behandling av mennesker med rusproblem.

• ein human flyktningpolitikk, ein konsekvent innvandringspolitikk og ein aktiv integreringspolitikk.»

Det er flere åpenbare utfordringer med et eventuelt mulig framtidig samarbeid mellom de rødgrønne og de gulgrønne i KrF og Venstre.

Men de rødgrønne utfordringer er langt færre enn hvis de gulgrønne kun ser til høyre. Der er det bare blålys i sikte. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL