Leder: Rister, brister

Hver dag preges vi av at vi ennå ikke har svar: Hva ble angrepet? Hvorfor? Hvem truer oss nå? Og: Hva er den svake, knakende bristelyden?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Rettssak. Så er rettssaken ferdig for denne gang, saken som i Oslo tinghus varte fra én uke etter 9. april til 22. juni – én måned før selve Ettårsmarkeringen. Dommen blir forsinket, nå er den varslet til 24. august. Så vil overlevende, etterlatte og det norske samfunnet måtte leve med enda en nagende usikkerhetsfaktor 22. juli.

Men én ting vet vi: At den terrorsiktede er strålende fornøyd. Rettssaken gikk som planlagt, tydeligvis bedre enn varslet i det 1500 sider lange manifestet. Etter de ti uker fikk vi nemlig fredag vite: «Han uttrykte at rettssaken hadde gått fint for seg og at han hadde fått fram det han ønsket.»

Dette sa forsvarer Geir Lippestad på pressekonferansen etter at retten var hevet. De fire forsvarerne hadde da møtt barnemorderen til en samtale i kjelleren på Oslo tinghus, før 33-åringen ble kjørt tilbake til Ila fengsel. Forsvarer Vibeke Hein Bæra sa at han som drepte de 77 mennesker, med bakgrunn fra en lang rekke land i verden, var «tilfreds med at han hadde fått ytre seg og at han kom til orde til slutt i saken».

Og så la Bæra til: «Det å få siste ord, var viktig for ham.»

Siste ord, ja. Hvem får det, egentlig? Og når? 22. juni, 22. juli, 24. august? I 2012, i 2013 – 2083?

Hvem skal få si de siste ord? Og skal denne personen også slukke lyset, eller kanskje heller snart slå det på?

Mens vi venter på svar, famler vi videre. Vi kan late som vi har kontroll, men sannheten er at vi søker i mørke – på jakt etter svar på hvem som angrep hva. Det eneste vi vet er hvem vi mistet, hvor vi mistet dem, hvordan og når det skjedde: Hvem, hvor, hvordan og når. Her kan vi alle detaljer, noen altfor godt.

Men vi aner ikke hva som angrep, og vi skjønner ikke hvorfor. Hva og hvorfor. Var det en gal mann som drepte i verdens sunneste samfunn? Eller var det en tilregnelig mann som fikk angripe på grunn av det utilregnelige i vår midte?

Øy-spørsmålet

Kanskje er det umulig å si noe om dette nå, eller på flere år – kanskje får vi aldri svar. Imens baler vi med våre dilemmaer, muligens mer enn nødvendig, fordi vi ennå ikke våger å tørre ta den store Debatten – om hva og hvorfor.

Som i spørsmålet: Hva skal skje med og på Utøya? «Vi skal ta Utøya tilbake,» lød den sikre beskjeden fra AUF og Ap-ledelsen for nesten ett år siden. Siden har man stått fast på det. Men onsdag sa en sørgende mor, som fikk sin 18 år gamle datter skutt der ute:

«Man har ikke grillfest på en grav, man spiller ikke fotball på en grav. Man kaster ikke klærne og hopper ut i vannet der venner er blitt drept og blodet har rent.»

Og det kan man forstå. På samme måte som man kan forstå de overlevende AUF-ernes psykologiske behov for å beseire ondskapen – å gjøre helvetesøya om til paradisøya igjen.

Igjen: Hva var det som ble angrepet? Var det «Norge» som ble angrepet, slik man sa ofte sa de første ukene? Eller var det snarere Norge – den stereotype, urnorske ideen om det rene «Norge» – som angrep oss? Var det «Norge» som angrep Norge den 22. juli 2011?

I så tilfelle handler ikke dette – å «ta tilbake Utøya» – om å ta kontroll over en fysisk øy på kartet. Det kan vel så mye handle om å ta kontroll over våre ideer, over våre mentale idékart. For er det én ting drapsmannen frykter, så er det at hans idékamp for «det rene» Norge skal tape mot hans motpol: Ideen om det urene, mangfoldige, inkluderende og inviterende Norge.

Eller: Landet slik Norges fremste ideologer, fra Snorre via Wergeland til Ibsen, Nansen, Mandela og Kjeldsberg har bygget opp også dette samfunnet, gjennom alle disse år. Omtrent slik det de 69 døde AUF-tilknyttede på Utøya kjempet for: Et rettferdig samfunn. Miljøbevisst. Inkluderende for alle, for både homo- og heterofile. Og for det utadvendte, internasjonale mangfoldet og den «urene» flerkulturen.

Derfor kom unge med bakgrunn fra både Somalia, Irak og Georgia til denne øya i Tyrifjorden – og derfor måtte de bøte med sine liv. De døde fordi de trodde på ideer vi aldri må miste.

Vaksineringen

Så hvordan kan vi best «ta Utøya tilbake»? Jo, heller ved å ta med AUFs verdier, fra siste Utøya-samling, og spre dem til hele landet, om så enn også helt inn til praktisk og uttalt politikk på statsministerens kontor. Kampen om Utøya foregår nå nok alle andre steder enn nettopp på det fysiske Utøya, der ingen nordmenn bor.

Dette handler mindre om å danse på andres grav, enn om å vaksinere framtidige generasjoner unge nordmenn mot den hatets ideologi som vi hver dag utsettes for. Den usynlige, luktfrie nettpesten som påfører oss kolerisk kolera.

For denne saken handler ikke bare om hva som skjedde, men også om hva som kan skje i årene som kommer. Dette handler om ikke å la noen av dø forgjeves. Det handler om å la lyden fra Utøyas stemmer overdøve lyden av en knakende bue på bristepunktet.

Det handler om å ikke la det briste mer nå. Det handler om å leve. Om å gi liv etter dødens ankomst. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 29.06.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


FOTO: WIKIPEDIACOMMONS



---
DEL