Klima. «Disse samtalene bidrar til å gi forhandlingene et puff videre.» Det sa Norges statsminister Erna Solberg (H) under klimatoppmøtet, som samlet 120 av verdens toppledere i FN-bygningen i New York by tirsdag denne uka.
I forkant av møtet hadde Fns generalsekretær Ban Ki-moon og nærmere 400.000 andre, deriblant også miljøvernminister i Norge, Tina Sundtoft, gått i klimademonstrasjon gjennom storbyens gater.
«Det er for stor avstand mellom hva vi hørte folk snakket om i gatene og hva som blir sagt på klimamøtene,» sa Sundtoft til Aftenposten etter klimamarsjen. Hun kunne ha tilføyd at det var forskjell på hva hun selv sier i mediene og hva hennes egen sjef sier i klimamøtene, inkludert i ukas FN-innlegg.
For stor avstand er det i klimadebatten: Så å si «alle» er, offisielt, enige om at mye eller noe må gjøres. Men når dette «noe» konkretiseres, blir det de «lettest tilgjengelige fruktene», som Solberg-forgjenger Jens Stoltenberg (Ap) sa det på Bali i 2007, som blir plukket.
Fattigtrøsten. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at Norge hylles for fornyet regnskogsatsing, nå også i Liberia og Peru. Eller at det fokuseres på matproduksjon og økonomisk støtte til teknologioverføring og grønn vekst i utviklingsland. Dette er de letteste og billigste løsningene for olje-Norge. Det som gjør at rike nordmenn kan kjøpe seg avlat for våre klimasynder. Men symbolsk regnskogbevaring på den andre siden av jorda er en fattig trøst for fattigfolk flest.
SVs tidligere miljøvernminister Heikki Holmås, og flere med han, har påpekt at de vanskelige norske, nasjonale kuttene utelates fra Solbergs skryteliste: «Hun snakket ikke om hvordan Norge skal kutte i de utslippene hun selv har kontroll over. Vi er nødt til å kutte i oljeutvinningen. Ved å unnlate å si noe om hva Norge skal gjøre med egne utslipp, svikter hun alle oss som gikk i klimamarsjen på søndag.»
Holmås satt selv i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og han vet hvor vanskelig disse kuttene er å få gjennomslag for. Ja, det måtte et helgrønt parti på Stortinget før debatten om hva Norge skal gjøre etter oljen endelig ble tatt noe mer på alvor også av andre enn.
Sprekkeferdig. Mange av klimademonstrantene på gata i New York eller New Dehli 21. september har et annet språk enn det snakkes innenfor veggene til klimatoppmøtene, hvor blant annet multinasjonale selskaper som Nestlé og Unilever nå har posisjonert seg.
Demonstrantene har skjønt det åpenbare: Oljen må ligge, og avgift på klimafiendtlig drivstoff må etableres sammen med et internasjonalt klimalovverk. For som sivilulydighetsaksjonen i New York mandag, dagen etter den store klimamarsjen, fortalte verden med sine store, grå og svevende badeballer:
«Karbonboblen vil sprekke» – og lyden av den boblen vil få historiens boligbobler til å virke behagelige.
Derfor handling. Men hva med oss vanlige forbrukere? Grønn vekst høres forlokkende ut, men trenger alle vokse? Trenger nordmenn bli enda rikere? Hva om vi overlot forbruksveksten til noen andre for en stund?
Ofte settes individuelt initiativ opp mot store systemendringer, og at enkeltmennesket ikke kan ta på seg ansvaret og finne løsninger på klimaproblemet alene. Det er helt riktig. Men Ny Tid tror enkeltmennesket kan tåle mer press enn det finnes i dag. Nordmenn kan forbruke annerledes og bruke klimaargumentet oftere i sine daglige «kjøpe, kjøpe ikke»-dilemmaer. Eller «reise, reise ikke». Når hørte du/brukte du et klimaargument sist?
Leder i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, påpeker i sitt siste blogginnlegg at det er «et betydelig klimaproblem at vi nordmenn flyr oftere og lengre for hvert år som går.»
Han forteller at sommeren 2015 satt nordmenn nok en rekord i antall flyreiser. Klimapåvirkningen fra nordmenns flyreisene har aldri vært større. «Knapt noen i verden flyr mer enn oss», skriver Hermstad. Luftfarten, innenriks og utenriks, står for nærmere 10 prosent av norske klimagassutslipp. Det er mer enn utslippene fra nordmenns bilreiser.
Skubbes hardt. Avkoloniseringen av Afrika skjedde ikke på grunn av én enkelthendelse som snudde opp ned på alt. Den skjedde heller ikke fordi koloniherrene plutselig fant ut at det var etisk feil å være, ja nettopp, koloniherre. Det var en rekke enkeltfaktorer som sammen plutselig løsnet grepet på de franske, britiske, portugisiske og belgiske koloniene. Noen mye mer voldelig enn andre.
På samme måte er det nok ikke én stor løsning på klimaproblemet. Det er hver dag millioner av små endringer som sammen kan skubbe verden inn i nye utviklingsspor. Det er både politikere, multinasjonale bedriftsledere, miljøbevegelse, fagbevegelse, urfolksgrupperinger, medier, forfattere, kulturpersonligheter og enkeltmennesker som kan gjøre endringene.
Teknologiske framskritt, endret forbruk og modige klimalover kan gjøre verden grønnere. Da hjelper det ikke med et lite puff fra Solberg på Manhattan. Da må hun snarere skubbes hardt for å innrømme at også Norges olje må bli liggende i bakken.
