LEDER: Problemer innad i Høyre

Mønsteret. Det mest interessante og nye etter Erna Solberg-regjeringens knefall for Kina, er reaksjonene på forfallet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

For kritikken har vært massiv mot at Høyre- og Frp-regjeringen nektet å ta imot Tibets åndelige leder, Dalai Lama, i frykt for å «støte» Kommunistpartiet i Beijing – eller «Kina» og «kineserne» som norske politikere og medier som regel kaller det. Som om folk flest i Kina er representert at dette morderiske regimet, som ikke bare henretter og arresterer flest av opposisjonelle og ikke-kriminelle i verden nå. Disse såkalte kommunistene står altså ansvarlige for millioner av døde fra Det store spranget og Kulturrevolusjonen fra 1958 til 1976, via Den himmelske freds plass-massakeren på studenter 4. juni 1989 til dagens brutale, kapitalistiske regime.

Og disse kommunistene er det altså Solberg heller vil samarbeide med og møte enn en ikkevoldelig fredsprisvinner. Dét er faktisk ikke så overraskende og paradoksalt som folk flest nå vil ha det til. Solberg bare viser partiets sanne ansikt. Det er penger de vil ha. Selv om de tjenes på uærlig vis ved å samarbeide med mer eller mindre totalitære regimer som i Saudi-Arabia, Kina eller Iran.

Vi har nemlig hørt og sett dette før: Altså at menneskerettigheter bare er noe man støtter når man selv har noe å tjene på det. Ikke til å undres over at Høyre tirsdag denne uka bare ville stemme inn noen av menneskerettighetene i den nye Grunnloven: Partiet prioriterer de enkle og uforpliktende reglene om ytringsfrihet og norske barns rettigheter, men stenger ute sosiale rettigheter og menneskerettigheter for de (asylsøkende) barna i Norge som trenger det kanskje mest.

Verre er det utenriks. Der har det gamle rederpartiet Høyre ikke bare sine svin på skogen. De har snarere en skog ved sin brede svinesti. Og som man reder, så ligger man.

Da trenger vi ikke nevne hvordan dagens regjering ukritisk hyllet Israels president Shimon Peres denne uka, uten tanke på hva han er ansvarlig for. Eller hvordan Solberg passivt støtter opp under Statoils og Telenors finansmessebesøk neste uke i St. Petersburg, der den nåværende krigshisseren og den tidligere KGB-agenten Vladimir Putin nok dukker opp. Slik følger man om ikke annet opp Solberg-regjeringens ukritiske Sotsji-OL-besøk:

Det var jo ikke ski og snø de var interessert i, eller opposisjonelles og arbeideres levekår, men Putins olje og gass. Tørsten er så stor at man ikke lar seg stoppe selv av advarsler fra USAs president, ei heller av den respekt man burde vise de døde fra den pågående mini-borgerkrigen i Ukraina.

Vi har sett det samme før: Ikke bare ved at Høyre, og den nå så hyllede Kåre Willoch, på 1970-tallet og 1980-tallet var de fremste til å støtte opp under apartheid-regimet i Sør-Afrika. De sørget i praksis for at norske redere kunne seile olje og råvarer til det morderiske rasistdiktaturet. Boikott for å hjelpe fengslede Nelson Mandela? Pøh, nei, det var bare naivisme å tro at det hvite mindretallsstyret noensinne kunne miste makten. De svarte var jo ikke «klare nok» (les: «dyktige») til å styre seg selv. Da støttet man heller Botha-regimet.

Og det trengs jo ikke nevnes hva Høyre-folk gjorde mot Ole Kopreitan og andre som demonstrerte mot regimet på Madseruds tennisbaner på tidlig 1960-tall. Og man vet jo hvordan sentrale folk i det samme partiet åpenlyst støttet USAs brutale framferd i Vietnam. Mindre kjent er det kanskje at Høyre på 1980-tallet også støttet Røde Khmer, da Pol Pot fremdeles var i live. Høyre likte jo ikke at kommunistene i Vietnam tok kontroll i Kambodsja etter at massemorder Pol Pot ble drevet ut. Så Norge og Høyre presset på for at Røde Khmer skulle få FN-plassen.

Den 15. august 1984 sto det et interessant intervju på trykk i Aftenposten, der den ledende Pol Pot-allierte var på besøk: «Røde Khmer har ikke forandret seg siden Pol Pots dager, men de vil aldri få chansen til å gjenerobre makten i Kampuchea alene, sier prins Norodom Sihanouk om sine beryktede allierte i trepartikoalisjonen Demokratisk Kampuchea, som han leder.»

Og: «Prins Sihanouk, den 62 år gamle tidligere konge, statsminister og statssjef i Kampuchea, er i Norge, som han sier, for å takke for den politiske støtte i FN – ikke be om penger.
– Du kan ikke drepe vietnamesere med dollar, men du kan og må drepe dem med rifler. Det får man hovedsakelig fra Kina.

Men det stunder mot ny avstemning i FN i neste måned, og Sihanouk er koalisjonens fremste PR-skikkelse. Under møtet med utenriksminister Svenn Stray i Oslo mandag fikk han løfte om fortsatt norsk anerkjennelse. Norge vil nå stemme for at Demokratisk Kampuchea beholder FN-plassen», skrev Aftenposten.

Det kan kanskje synes som et paradoks at det borgerlig-konservative Høyre er de fremste til å støtte kommunister i Beijing, eks-KGB-agenter i Russland, wahabist-fanatikere i Saudi-Arabia og allierte av den marxistiske massemorderen Pol Pot.

Men dette er snarere helt logisk. Partiets tidligere så ærverdige sjel er blitt lagt ut på anbud. Høystbydende vinner. Faust var visstnok ikke interessert.

---
DEL