Leder: Presserende pressefornyelse

Det foregår et generasjonsskifte i norsk presse. Det er på tide. For norske medier trenger bedre vaktbikkjer blant sine egne. [Oppdatert 22. februar 2013 med svar/debatt.]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[Oppdatert 21.12.12-22.02.13 med svar/debatt fra Anders Waage Nilsen, Arne Jensen, Terje Angelshaug, Dag Herbjørnsrud, Eskil Pedersen og Anders Cappelen. Se nedenfor.]


Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Debatt. Denne uka ble det klart at Norge får ny kringkastingssjef. I mars 2013 tar Amedia-leder Thor Gjermund Eriksen (46) over som ny NRK-sjef etter Hans-Tore Bjerkaas.

Dette er bare starten på en fornyelsesprosess som den hardt prøvede mediebransjen nå står overfor neste år. Samtidig med at pressens tekstreklameplakat og Vær Varsom-plakat visstnok skal oppdateres, går også to sentrale skikkelser av etter nærmere to tiår på toppen av norsk presse:

Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold går av med pensjon 1. september, etter 17 år i stillingen. Det samme gjør Norsk Redaktørforenings generalsekretær Nils E. Øy, Volda-dosent og presse-ekspert på offentlighet og ytringsfrihet. Begge, født i 1946, har vært generalsekretærer siden 1996, det vil si helt siden oppstarten av internett for norske medier. Mye stoff har rent ut på nettet siden den tid.

Samtidig reises det stadig nye spørsmål ved den norske pressens såkalte selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg (PFU). Der har pressen selv flertall, pressen peker selv ut hvem fra allmennheten som skal sitte der, og det er en redaktør i storkonsernet Schibsted som nå leder PFU, som er opprettet av Norsk Presseforbund.

I Storbritannia har dommer Brian Henry H. Leveson nå i november levert en innstilling som fraråder en slik ordning. Snarere pekes det på en løsning som ligner den i Danmark: Det danske Pressenævnet tar utgangpunkt i veiledende regler for god presseskikk, som nedfelt i Medieansvarsutvalget innstilling fra 1990. Deres formannskap ledes av en høyesterettsdommer og advokat, mens to journalister, to redaktører og to fra offentligheten også er med i utvalget på åtte. Alle blir pekt ut av sine «egne». Dette er samfunnsbyggende i ordets rette forstand. I Norge har slike løsninger virket nærmest tabu for pressen å diskutere åpent. Ikke uten grunn forsvares dagens ordning.

Fra sine egne

Journalistens redaktør Helge Øgrim skrev riktignok denne uka at det er «på tide med en ny diskusjon om PFUs sammensetning og arbeidsmåte». Han konkretiserte ikke utspillet, men i en leserkommentar på nettsidene skriver medievitenskapslektor Terje Angelshaug, ved Universitetet i Bergen, det langt tydeligere:

«Pressen kan neppe få en gunstigere ordning enn den de nå har i Norge. I PFU har pressen flertall, og lederen velges alltid blant pressens representanter. Pressens talsmenn og kvinner kommer stort sett fra Oslo. De er gjerne tidligere kolleger. Konserndannelsene fører til at mange sjefredaktører utvikler tette relasjoner som medlemmer av samme konsernledelse, men det er tydeligvis ikke noe hinder for å velge sjefredaktører fra store konserner til PFU – i Oslo.

Redaktørforening er det kanskje, tvert imot, betryggende å ha en av sine sentrale medlemmer som leder i PFU. Det skader sikkert ikke Hilde Haugsgjerds posisjon heller at hun også har vært sjefredaktør i Dagsavisen. Fra NJ kan det til og med komme representanter som er tillitsvalgte, som altså er valgt til å ivareta journalistenes interesser. Pressen har i en rekke saker vært ekstremt opptatt av habilitet, men hvilke habilitetsvurderinger gjør pressen selv når den velger medlemmer til PFU?»

Spør altså Angelshaug, før han konkluderer: «Poenget er, og det ser pressen godt i saker som ikke gjelder den selv, at uklare habilitetsregler eller tvilsom praktisering av slike regler, skaper tvil om troverdigheten av beslutningene som fattes.»

Angelshaug påpeker noe sentralt, som det nok må en ny generalsekretær til for å ta fatt i. PFU er blitt en hellig ku det er på tide å avlive i dens nåværende form. Argumentet om at norsk presse «ikke er så ille», holder ikke: Vi vet rett og slett ikke nivået, fordi vi mangler uhildede vurderinger, slike som i Danmark.

22. juli-problemet

Etter 22. juli-terroren ser vi også andre grunnleggende problemer med den norske pressens selvdømmeordning og selvhøytidelighet. Mens både politi, psykiatri, domstoler, PST, regjeringen, AUF, forsvaret, departementene og alle offentlige organer blir avkrevd svar og ansvarlighet, slipper pressen unna – som eneste, men også muligens den mektigste, statsmakt.

For pressen vil ikke selv ta debatten. Da Norsk Redaktørforening inviterte til høstmøte i Oslo Kongressenter i november, var temaet i år, som i fjor, slikt som «Show and tell», «Slik gjør vi det digitalt!» og «Store omstillinger i Aller-konsernet». Men ikke ett ord, heller ikke i år, brukes på debatter om hvordan mediene håndterte den høyreekstreme ideologien verken før, under eller etter 22. juli 2011.

Halvannet år er snart gått siden 77 mennesker er døde, men ennå har ikke pressens ledere tatt initiativ for å drøfte sin egen rolle. Man krever oppvask fra alle andre, mens man i praksis renvasker seg selv. Slik virker pressens egenrefleksjon å være på nivå med en middels politirapport skrevet av egne kolleger.

Hvorfor blir det mer debatt om familiebladenes løssalgsutvikling enn om pressens eksistensialistiske utfordringer i ekstremismens tidsalder? Muligens fordi en stor andel i norsk presse, og mer enn i andre land, mest har bakgrunn kun fra eget yrke. Det er mange «pressebroilere», slik at de prinsipielle og overordnede debatter mest må føres av andre – i akademia. Og det er nok for få presseledere som har enten juridisk eller annen høyere utdanning, eller som har skrevet bøker, har internasjonal erfaring eller som rett og slett har kjent pressemakten fra den andre siden, «nede fra gølvet».

Nytt valg

Hva kan gjøres? Et første grep er å kunne velge en ny og vidsynt leder av Presseforbundet.

Det er nok mye godt å si om Kokkvold, han har vært både engasjert, en vandrende sitatmaskin og en britisk «grand old man» til fingerspissene. Men det er også nye tider, hvor pressen kan ha behov for en leder som ikke har en personlighet som skygger for viktige, prinsipielle spørsmål. Norsk presse trenger en generalsekretær som kan drøfte vanskelige etiske spørsmål uten behov for å fremme egne, sterke meninger. En som kan bringe mer genanse og verdighet tilbake til et utskjelt, men

viktig, yrke.

Mange navn kunne vært nevnt. Ikke minst er det på tide med en kvinne som leder av eksempelvis Redaktørforeningen. Men pressen er en konservativ klubb, så muligens vil man også nå søke en voksen mann.

Og i så måte ville for eksempel Sven Egil Omdal (59) vært et strålende valg som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Den tidligere Vårt Land- og Stavanger Aftenblad-redaktøren, forfatteren, PFU-lederen og Gullpennen-vinneren har vist seg som en kritisk og uavhengig spaltist og kommentator – en som kunne heve pressens og offentlighetens etikk-debatt et lite hakk høyere.

Og skulle Mediebedriftenes ansettelsesutvalg finne en som er enda mer egnet enn Omdal som pressesjef, ja, så vil da også det kunne være gode nyheter å se fram til i 2013. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.12.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


Svar- og debattinnlegg:

Svar fra Anders Waage Nilsen:

Etikk i hypertekstens tid

Mediekritikk. Den hyperaktive digitale mediedynamikken gir pressen hittil ukjente etiske utfordringer. Tiden er kommet for å revidere selvjustisen. Og enda viktigere: Ta farvel med selvrettferdige ryggmargsreflekser.

I sin leder 14. desember tar redaktør Dag Herbjørnsrud et oppgjør med «grunnleggende problemer med den norske pressens selvdømmeordning og selvhøytidelighet». Han problematiserer blant annet Pressens Faglige Utvalg (PFU), og spør om utvalget bør få inn medlemmer utenfra, etter dansk modell.

Herbjørnsrud er modig, og stiller viktige spørsmål. Etter at 22. juli-rapporten ble lansert, skrev jeg bloggposten «Pressen må gå» – der jeg hevdet at pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag i forkant av terrordåden. At ukulturen fikk blomstre under radaren sier noe om at den samlede vekten av norsk presse de siste årene ikke har veid tungt nok i samfunnets maktbalanse. Det eksponerer også svakheter ved ressursprioriteringer, nyhetskriterier, dynamikken mediene imellom, arbeidsmetoder – og rekrutteringen av faglig sterke gravejournalister.

Min private blogg fikk mer enn 100.000 visninger, og var en stor trafikkdriver på bt.no. Teksten traff en nerve hos lesere. Hva var responsen blant medielederne som ble utfordret? Taushet.

Vi er alle enige om at det var en massiv systemsvikt. Men pressen regner seg tydeligvis ikke en del av systemet.

Hovedproblemet med pressens selvjustis er i mine øyne ikke organiseringen av PFU, men at det (med noen få lysende unntak) kun er PFU som åpent diskuterer faglige dilemmaer. Norske journalister deltar i begrenset grad i ydmyk faglig selvgranskning. I den grad kritikk artikuleres, er svaret ofte blank avvisning. «Det er ikke dagligdags for journalister å be om unnskyldning. Slikt faller oss ikke naturlig», skrev Harald Stanghelle i sommer. Er dette virkelig en naturlov, eller er det en ukultur?

Jeg mener mangelen på ydmykhet i det lange løp undergraver profesjonens legitimitet og evne til nyorientering, i tillegg til å ta motet fra de altfor få som prøver seg.

Vi trenger mange utsiktspunkter: Den digitale medievirkelighetens nye etiske dilemmaer er både konkrete og systemiske, gamle og helt nye. De knytter seg til holdninger i den enkelte journalist, valg i den enkelte redaksjon, og dynamikken i et stadig mer uoversiktlig nettverk av aktører. De utspiller seg i et ukjent medielandskap der vi alle, også den publiserende leser, bør ferdes med ydmykhet.

Mediene fungerer i dag som forsterkeranlegg i en verden av sosial deling. Klikkrater er den nye medieøkonomiens taksameter. Linjen mellom overtramp og skup kan være vanskelig å få øye på. Butikken og etikken er i oftere i klinsj. Hva er for eksempel den prinsipielle forskjellen på et overtramp som har stått på trykk og et overtramp som har blitt delt to tusen ganger på facebook?

«Sosiale medier er ikke et ekkokammer. Det virkelige ekkokammeret er samspillet mellom sosiale medier og tradisjonelle medier,» skrev twitterjournalisten Andy Carvin (@acarvin) for noen dager siden. Han er en av flere viktige stemmer i selvransakelsen som preger amerikanske medier i disse dager – etter at Ryan Lanza, pårørende til Newton-skytingen, feilaktig ble identifisert som drapsmann.

Dagbladet var blant dem som replikerte, og dermed forsterket, følgefeilen. «Hva tenker dere om at dere publisert bilde av feil drapsmann», spurte jeg redaksjonssjef Bjørn Bore på twitter nylig. Han svarte, knapt og umiddelbart: «Det ble raskt rettet opp». Så enkelt kan det altså tenkes.

Fra ståstedet til en som ikke har tilgang til lukkede debattmøter i redaktørforeningen, opplever jeg Herbjørnsruds problembeskrivelse som riktig. Selv om jeg synes PFU stort sett leverer godt begrunnede avgjørelser, skaper økende kompleksitet behov for nye og friske perspektiver. Mitt råd er å gi utvalget større faglig bredde – ikke minst mer kunnskap om forholdet mellom journalistikk og sosiale medier.

Men minst like viktig er selve mandatet til PFU: I en tid der gråsonene utvides og endringstakten øker, trenger ikke bransjen bare et organ som svarer ja eller nei på anklager om pressetiske overtramp. Det trengs også en tydelig oppspiller av viktige dilemmaer som fortjener en bredere diskusjon, også med leserne.

Som alle journalister vet: Åpne spørsmål gir som oftest de beste svarene.

Anders Waage Nilsen,

redaktør/prosjektleder


(Innlegg på trykk i Ny Tid 14.12.12.)

*****

Svar fra Arne Jensen:

Herbjørnsruds virkelighetsbilde

Selvdømmeordning. I siste nummer av Ny Tid («Presserende pressefornyelse») går ansvarlig redaktør Dag Herbjørnsrud til et voldsomt angrep på norske mediers selvdømmeordning, samtidig som han harselerer med det faglige innholdet på Norsk Redaktørforenings møter.

Det må han selvsagt gjerne gjøre. Men siden han er så opptatt av medienes troverdighet og etterrettelighet, kunne han kanskje tatt seg bryet med å sjekke elementære fakta? Med referansen til 22. juli-saken konkluderer Herbjørnsrud med at «pressen vil ikke selv ta debatten», før han latterliggjør programmet på vårt siste høstmøte. Dersom Herbjørnsrud hadde fulgt litt med – eventuelt unnlatt å drive med regelrett juks – ville han oppdaget at 22.juli-saken var hovedtema på vårt høstmøte allerede i 2011.

Når det ikke utgjorde noe tungt element på vårmøtet i Bergen i år, så var det fordi vi samarbeidet med Nordiske Mediedager i Bergen, og der sto temaet på dagsorden i forlengelsen av NRs møte. Under årets høstmøte, som Herbjørnsrud refererte til, ble to timer avsatt til å diskutere Aftenpostens dekning av den såkalte M/S Torbjørn-saken.

I tillegg til dette har Oslo Redaktørforening gjennomført tre (strengt tatt fire) møter hvor 22. juli – med ulike innfallsvinkler – har vært debattert, også spørsmålet om hvorvidt mediene sviktet i forkant av tragedien. På dette siste møtet – i september i år – var sågar Herbjørnsrud selv påmeldt (!), og husker jeg ikke feil var han til stede også. Men det unnlater han å nevne. Flere andre journalistfaglige konferanser og møter har også tatt opp temaet.

«Vil ikke selv ta debatten», hevder Hernbjørnsrud? Hvor har Ny Tid-redaktøren oppholdt seg det siste halvannet året?

Herbjørnsrud går også til frontalangrep på Pressens Faglige Utvalg (PFU), og viser blant annet til et innlegg fra medievitenskapslektor Terje Angelshaug, som kommer med til dels ufine antydninger overfor utvalgets medlemmer, deriblant lederen, Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd. Angelshaug og Herbjørnsrud mener åpenbart at sammensetningen må endres, og viser til ordninger der det ikke er mediebransjen selv som bekler og oppnevner medlemmene. Nok en misforståelse. PFU er ikke et «tilsyn for høy moral», det er et faglig profesjonelt utvalg, som skal vurdere potensielle etiske overtramp ut fra et faglig regelverk.

Har Herbjørnsrud sjekket hvem som sitter i for eksempel rådet for legeetikk? Det er leger – kun leger. Har han sjekket hvem som sitter i Advokatforeningens disiplinærutvalg? Det er advokater. Hvorfor? Fordi det de driver med ikke er synsing og generell moralsk fordømmelse, men kvalifiserte faglige vurderinger. Det samme gjør PFU, basert på konkrete klager fra dem som føler seg urettmessig behandlet eller omtalt.

En faglig selvdømmeordning må ha gjennomslag blant de fagfolkene som skal vurderes. Da er det helt sentralt at de kjenner faget. At Herbjørnsrud ikke er enig i PFUs konklusjoner, er en helt annen sak. Det gjør dem ikke mindre kvalifiserte.

For ordens skyld tar vi med at den norske selvdømmeordningen er så vidt anerkjent, at norske myndigheter har gjort den til en eksportartikkel. Det norske PFU har stått som modell for tilsvarende eller liknende ordninger i mange land. Senest 10. desember deltok undertegnede på et møte i Brussel, i regi av Ethical Journalism Network (EJN). Nok en gang ble norske mediers selvjustis – og nå også våre programmer for redaksjonell rapportering – fremhevet som eksempler til etterfølgelse.

Problemet for Ny Tids redaktør er tilsynelatende at virkeligheten ikke passer inn i hans virkelighetsbilde. Da er det åpenbart virkeligheten som tar feil.

Arne Jensen,

assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

(Innlegg på trykk i Ny Tid 21.12.12.)

*********

Svar fra Terje Angelshaug:

Jensen i skyttergraven


Dobbeltrolle. I sitt polemiske angrep på Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnrud, avlegger generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening også meg en visitt (innlegg i ukemagasinet Ny Tid 21.12.12., samt på nettutgave, se over).

Jensen mener jeg har vært ufin i min omtale av PFU-leder Hilde Haugsgjerd. Bakgrunnen er at jeg i et innlegg på Journalisten.no har stilt enkelte spørsmålstegn ved dagens sammensetning av Pressens Faglige Utvalg.

Haugsgjerd er, som kjent, leder for utvalget. Hun er sjefredaktør i Aftenposten, tidligere sjefredaktør i Dagsavisen, mangeårig medarbeider i Dagbladet og da nær kollega med John Olav Egeland, som inntil nylig også var medlem av PFU. Siden etableringen av Media Norge er Aftenposten svært tett knyttet til Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen. Sjefredaktørene er kolleger i samme konsernledelse.

På denne bakgrunn har jeg ment at Norsk Redaktørforening kanskje kunne funnet medlemmer med færre bindinger og mindre omfattende nettverk enn Hilde Haugsgjerd til rollen som leder av PFU. Jeg kan ikke se at det er ufint å reise det spørsmålet. Dette er ikke noe angrep på personen Hilde Haugsgjerd, som jeg ikke kjenner og aldri har møtt.

Jeg har i samme innlegg som Jensen refererer til, satt spørsmåltegn ved om det er fornuftig av Norsk Journalistlag å utnevne fremtredende tillitsvalgte til PFU. En slik dobbeltrolle kan neppe være gunstig verken for personen som har den eller for utvalgets troverdighet. Og igjen, dette er fra min side et prinsipielt standpunkt.

Bakgrunnen for mitt engasjement er at jeg som tidligere leserombud i Bergens Tidende har hatt mange samtaler med engasjerte mennesker utenfor pressen om pressens selvdømmeordning. Jeg forstår godt at Arne Jensen er svært fornøyd med pressens selvdømmeordning, og jeg forstår kanskje enda bedre at pressefolk i andre land vil kopiere den norske modellen, men det viktigste for norsk presse må være hvordan norsk opinion oppfatter ordningen.

Min erfaring er at mange er svært kritiske til pressens totale kontroll over utvalgets sammensetning. Dermed kan PFU sin posisjon blant pressens kritikere være svakere enn den burde være. Jeg mener derfor at pressen ville være tjent med å møte kritikk av PFUs sammensetning på en annen og mer lyttende måte enn det Arne Jensen klarer i dette tilfellet.

Det er ellers et lyspunkt at redaktør Helge Øgrim, i fagbladet Journalisten, har reist spørsmålet om PFUs sammensetning.

Terje Angelshaug,

universitetslektor, Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen

(Innlegg lagt ut på Ny Tids nettsider 23.12.12., på trykk i Ny Tid 04.01.13.)

*******

Svar fra Dag Herbjørnsrud:

Pressens 22. juli-problem

Ekstremismedebatt. I Ny Tids leder 14. desember 2012, «Presserende pressefornyelse», kommenterte undertegnede endringsprosessen pressen står overfor i 2013, da både Norsk Presseforbunds (NP) og Norsk Redaktørforenings (NR) generalsekretærer pensjoneres, etter 17 år.

Teksten hadde tre hovedpunkter: Den refererte andres faglige kritikk av den norske selvdømmeordningen, Pressens Faglige Utvalg (PFU), der det ble etterlyst økte habilitetskrav og økt nøytralitet. Den spurte etter økt initiativ fra NP/NRs side for å debattere medienes forhold til den (høyre)ekstrem ideologi før, under og etter 22. juli. Og den etterlyste en mer klassisk dannet framtoning fra pressens ledere.

Både bloggredaktør Anders Waage Nilsen («Etikk i hypertekstens tid», Ny Tid 21.12.12) og Universitetet i Bergen-lektor Terje Angelshaug (23.12.13, se over) har bragt debatten videre. Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Redaktørforeningen, velger på sin side personangrepet (innlegget «Herbjørnsruds verdensbilde», Ny Tid 21.12.). Det er «verdensbildet» vårt det er noe feil med. Om ikke annet bekrefter Jensen slik et hovedpoeng med lederen, som etterlyste nye presseledere som kan «bringe mer genanse og verdighet tilbake til et utskjelt, men viktig, yrke».

Vi ønsker ikke karakterisere Jensens eller Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvolds debattnivå, men dokumenterer her feilgjengivelsene:

1. PFU: Også Bergens Tidendes tidligere leserombud, UiB-medielektor Terje Angelshaug, blir av Jensen skjelt ut for å ha kommet «med til dels ufine antydninger overfor utvalgets medlemmer, deriblant lederen, Aftenpostens sjefredaktør».

Slikt blir hårsårt, Jensen. Angelshaug påpekte, i sitt innlegg på fagorganet Journalistens nettsider, kun et prinsipielt habilitetsproblem med en mektig Schibsted-redaktør som leder av PFU-ordningen. Hvis Jensen syntes dette var «ufint», burde han tatt det opp med Journalistens redaktør – eller skrive et innlegg der mens debatten pågikk, ikke kun fordømme i ettertid.

Den norske selvdømmeordningen skiller seg ut blant land vi sammenligner oss med, ved at pressen har flertallet (4 av 7) i PFU, samt at pressen har PFU-lederen og utpeker sine egne fra allmennheten (3 stk). Både i Sverige (Pressens Opinionsnämnd) og Danmark (Pressenævnet) er det 8 medlemmer, hvorav fire er fra publikum/jurister (hvorav en jurist som leder) og fire er fra pressen. En slik ordning gir den presseetiske kontrollen økt troverdighet hos publikum, samt antagelig også hos pressen selv.

Men istedenfor å se den spesielle og omstridte norske selvdømmeordningen opp mot de nøytrale organene i våre naboland, sammenligner Jensen PFU med ordningen for leger og advokater. Dét blir en avsporing, fordi lege/advokat er autorisasjonsbeskyttede yrkesbetegnelser, i motsetning til journalist/redaktør – og det trengs ikke seks års høyere utdanning for å forstå Vær Varsom-plakaten. Også Jensen er nok glad for at det er kirurger og ikke kulturjournalister som avgjør om hjerneoperasjoner ved våre sykehus er utført faglig riktig. Men kanskje Jensen kan forklare hva som er så veldig galt med den svenske og danske presseetikk-modellen?

Det er vanlig å bli latterliggjort hvis man lanserer nye tanker for presseledere, eller kommer med kritikk: Da Vårt Land-redaktør Helge Simonnes på Journalisten.no 29.10.2011 påpekte at «de redaksjonene som sterkest utfordrer presseetikken, er de dominerende i PFU», svarte Kokkvold at det «var vanskelig å følge han». Kokkvold skrev at det er «mye som har slått meg i de 23 årene jeg på en eller annen måte har vært knyttet til dette utvalget, men aldri det!»

Det er derfor ikke helt overraskende at Jensen også får seg til å skrive: «At Herbjørnsrud ikke er enig i PFUs konklusjoner, er en helt annen sak. Det gjør dem ikke mindre kvalifiserte.» Hva er dette? Jeg har da aldri uttrykt uenighet overfor PFUs konklusjoner?

I løpet av mine 20 år i norsk presse har jeg aldri klaget inn en sak til PFU, ei heller har Ny Tid vært klaget inn til PFU i min tid som redaktør, med unntak av en politiforening for sju år siden. Senest i 2012 hjalp vi PFU med å trykke et brev til NRK med påminnelse om å fjerne/merke en PFU-dømt sending som ble ansett som folkemord-fornektende. Vi har heller ikke hatt noe å utsette på Redaktørforeningen eller Presseforbundet, men jeg/Ny Tid har som langvarige kontingentbetalere forbeholdt oss retten til også å kritisere generalsekretær Kokkvold når han – som både forskere, journalistikklektorer og politikere har påpekt – de siste år har kommet med politiske soloutspill som vi mener ligger utenfor hans mandat.

2. 22. juli-debatten: Jensen påstår at undertegnede ikke har «sjekket elementære fakta», og: «Dersom Herbjørnsrud hadde fulgt litt med – eventuelt unnlatt å drive med regelrett juks – ville han oppdaget at 22. juli-saken var hovedtema på vårt høstmøte allerede i 2011.»

Men Jensen: Ingen har anklaget deg/Kokkvold for ikke å ha hørt om 22. juli, eller for ikke ha debattert den hendelsen i time- og dagevis. Kritikken går på hva pressen i sin egenrefleksjon har debattert rundt 22. juli, samt unnlatt å ta opp. Jeg etterlyste debatter om «hvordan mediene håndterte den høyreekstreme ideologien», ikke enda flere «MS Thorbjørn»-debatter.

I romjula sa utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NTB 27.12.: «Vi har hatt påfallende lite debatt om det ideologiske grunnlaget for 22. juli, og det er egentlig en skjevhet.» Mener Jensen og Kokkvold at også utenriksministeren har «feil verdensbilde»? Eller er det kanskje ikke med norske presseledere og i avisene slike større ideologidebatter skal gå?

Hadde Jensen «fulgt litt med» (for å bruke hans begreper), ville han sett at Ny Tid allerede 7. oktober 2011 (lederen «Vårt medieproblem», der det kom flere innlegg fra Kokkvold), etterlyste eksterne 22/07-innspill til pressen: «Hvis norsk presse hadde våget å ta denne debatten med antropologene, om sin egen rolle før terrorangrepet, kunne det bli interessant. Isteden prioriterer Norsk Redaktørforening å diskutere mindre prinsipielle temaer på sitt årsmøte 20.-21. oktober. Og da heller med seg selv.» Verken Jensen eller Kokkvold svarte på dette for 16 måneder siden.

Det sto ikke noe om ekstremisme eller ideologi på programmet for NR-høstmøtet 2011, dog mye annet, men dette kan forklares med at det ennå var for tidlig. Men temaene manglet også høsten 2012. Jensen kritiserer Ny Tid for å «harselere» med NR-høstmøtet 2012. Men Jensen har tydeligvis ikke undersøkt hvem som sendte inn et av de antagelig lengre forslagene til siste høstmøte, som svar på spørsmålet: «Hva ønsker du som temaer på NRs høstmøte?»

Vi i Ny Tid sendte 04.09.12 en lengre epost til Jensens redaktørforening med forslag – om medienes dilemmaer før og etter 22. juli-terroren – på 3 ulike «vanskelighetsnivåer». Ny Tid etterlyste også da pressedebatt om dagens medier ubevisst/indirekte også kan være med på å bygge opp/bekrefte ekstremister, av ulike slag. Det ble også etterlyst debatt om effekten av mediepresset mot politikerne, som da Aftenposten på lederplass 26.02.2007 kalte det «hypotetisk og forkastelig» av Fornyingsdepartementet å ville stenge Grubbegata. Senest under Stortingets 22. juli-høring i november trakk byrådslederen fram denne Aften-lederen, som forkynte at «den beste garanti mot terror og voldshandlinger er ikke å gjøre regjeringskvartalet til en festning som stenger aktivitet ute» (lederen ble beklaget av Aftp. 25.08.11: «Vi tok feil») (Info: Herbjørnsrud arbeidet i Aftenposten i perioden 1995-2005, red. anm.)

Og: Hva sier det om politiets forhold til mediene når NTB/NRK ikke sto på politiets varslingsliste da en observant varsler ringte inn med registreringsnummeret på Breiviks fluktbil allerede kl. 15.34 på terrordagen? 22. juli-kommisjonen etterlyser slike medievarslingsrutiner, for det er ikke utenkelig at en slik enkel telefon kunne ha spart 69 liv på Utøya. Og det er vel ikke sikkert at kun politiet har en rolle ved et slikt politi-medie-etterlysningssamarbeid.

Jensen/Kokkvold må gjerne synes at Ny Tids innsendte forslag er «virkelighetsfjerne» – de svarte aldri på våre innspill – men bør vi ikke fortelle harde fakta i vår egen avis?

Oslo Redaktørforening (OR) arrangerte 26.04.12 en debatt (link er til docx-vedlegg) med tittelen: «22. juli-rettssakens første dager: Gir ham den scenen han ønsker seg? Eller viser vi at rettsstaten fungerer?» Det gis ikke premie for å gjette på at svarene på de to spørsmålene i praksis ble «nei» og «ja». Også det ble, naturlig nok da, en samtale mellom kommentatorer om rettssakens første dager.

Verre blir det når Jensen henviser til Redaktørforeningens debattmøte på Litteraturhuset 13. september 2012, «Maktukritisk?»: Han påstår at det på dette møtet ble drøftet «hvorvidt mediene sviktet i forkant av tragedien». Javel, hvem der drøftet noe slikt? Som man kan se på det utlagte YouTube-klippet, var det heller ikke der noen ideologidebatt som Barth Eide, Waage Nilsen, undertegnede m.fl. etterlyser.

Det mest slående ved Litteraturhuset-debatten var snarere at styreleder for Nasjonal støttegruppe, Trond Blattmann, to ganger måtte reise seg opp og irettesette redaktørene og mediene for stadig å ville reise debatten om AUF-leder Eskil Pedersen ombord på «MS Thorbjørn». Blattmann påpekte at Pedersen for det første var et offer 22. juli (del 2, fra 09 min. 05 sek), og for det andre at han fulgte gjentatte ordre fra politiet. Pedersen reddet slik antagelig liv.

Likefullt var «Thorbjørn»-dekningen det paneldeltager Gunnar Stavrum (Nettavisen) først fikk presentere og forklare (del 2, fra 04 min, 15 sek), mens Svein Egil Omdals kritikk i august 2011 av slik journalistikk, ble gjort litt narr av. Blattmann avviste også teoriene (del 7, fra 05 min, 05 sek) til daværende OR-leder Kjersti Løken Stavrum (ektefelle av den andre Stavrum), som i sitt A-magasin hadde viet omstridt plass til fortrolige politiforklaringer om «Thorbjørn-flukten».

Blattmann kalte den evige «MS Thorbjørn»-debatten for en «graut», uten mål og mening (del 2, fra 11 min, 05 sek). Men heller ikke Redaktørforeningen svarte typisk nok på denne mediekritikken, man bare hoppet til nytt tema. I sitt svar i Ny Tid 21. desember 2012 skryter Jensen av pressedebattenes høye nivå ved at vise til at «to timer (ble) avsatt til å diskutere Aftenpostens dekning av den såkalte «MS Thorbjørn»-saken», under Nordiske Mediedager i Bergen våren 2012. Slik bevitner Jensen ufrivillig selv hvorfor norske pressedebatter om 22. juli fort grunnstøter på en sandbanke neddynget med narsissistisk støv.

Blattmann ble i praksis neglisjert av pressen 13.09. Men noe lignende skjer selv forfatteren Jo Nesbø, som 09.09. sa til The Independent: «På grunn av mediedekningen har vi skapt et ikon: Et norsk monster.» Til VG skrev Nesbø på sms: «Media vært nyttige hjelpere til å gi ham nettopp det fokus og den berømmelsen han selv varslet.»

Men også Nesbø ble avvist av Redaktørforeningen, som da erklærte at pressens Breivik-dekning generelt har vært «forbilledlig». Det er muligens allviterne i Rådhusgata 17 har rett, men kan dere dokumentere det? De debattene Jensen viser til, er knapt tilgjengelige eller lagt ut på YouTube. Hvor er referatene som viser hva som ble konklusjonen, for den allmennhet som ikke har vært der?

I romjula 2002, mindre enn én uke etter tidligere statsråd Tore Tønnes død, erklærte Presseforbundets generalsekretær Kokkvold at han ville sette ned et eget utvalg for å granske pressedekningen i den såkalte «Tønne-saken». Men hva nå? Hvorfor ikke et lignende Brurås-utvalg, som ser på hvordan mediene dekket 22. juli, med fokus på det kanskje vanskeligste/viktigste: Medienes dekning av de og den ekstreme. Har vi bidratt til å skape et «ikon», som Nesbø sa, eller flere «monstre»?

«Hvor har Ny Tid-redaktøren vært det siste halvannet året?» spør Jensen. Vel, svaret er: «På dine kollegers 22. juli-debatter.» I det minste på alle de som virket å kunne bli noe vidløftige.

Problemet for Jensen er nok mer at Ny Tid har fulgt for nøye med: Derfor ser vi at «noen» har kuttet i YouTube-klippet fra 13. september-debatten, akkurat da InFact-fagsjef Knut Weberg skal presentere nye tall (del 7, 13:55). Infact-undersøkelsen viste at et klart flertall av befolkningen, unntatt velgere fra ett parti, er uenig med Presseforbundet og Redaktørforeningen i at Breiviks forsvarstale burde vært kringkastet med bilde/lyd til en hel verden, en sak som ble ført helt til Høyesterett – også der avvist. Kanskje Jensen kan legge ut Infact-undersøkelsen for hele befolkningen?

Enda verre var de spørsmål Oslo Redaktørforening stilte sine medlemmer i forkant av 13.09.-debatten. Oslo-redaktørene ble på epost 23.08.2012 spurt om man synes man gjorde «jobben godt nok» etter 22. juli. Men det var kun tre parter som pressen ble spurt om man var kritiske nok til: «Politiet», «Det politiske maktapparatet» og…. «AUF» (sic!). Så presseledere fikk spørsmålene:

«I hvilken grad mener du norske medier stilte de nødvendige kritiske spørsmål til AUF etter 22. juli?» Og: «I hvilken grad mener du din egen redaksjon stilte de nødvendige kritiske spørsmål til AUF i tiden etter 22. juli?»

Skandale? For hvilke «nødvendige kritiske spørsmål» er det barn og ungdommer fra Utøya med rette kunne stilles? Hva kan de unge AUF-ofrene ha gjort feil som pressen burde grave mer i, mener dere i Rådhusgata 17? Og hvorfor ble det ikke spurt om det var nok kritiske spørsmål til psykiatere, statsadvokater, Riksadvokaten, PST, domstoler eller… til mediene selv? Hva sier dette AUF-fokuset om pressens 22. juli-perspektiv, over ett år etter terroren?

Ny Tid varslet Redaktørforeningen om problemene med et slikt tendensiøst AUF-spørsmål i en spørreundersøkelse, uten å høre noe fra Jensen, men vi ser at svarene ikke ble offentliggjort under debatten likevel. Jensen kunne kanskje ha takket Ny Tid for at Redaktørforeningen ikke blamerte seg selv med en tendensiøs undersøkelse? Kanskje vi heller har passet for godt på NR-/OR-møtene i forkant, og slik bistått til å skjule problematiske presseperspektiver fra andres kritisk blikk?

Undertegnede er i det minste enig med Jensen/Kokkvold i at vi nok har ulikt «verdenbilde», heldigvis. I Ny Tid synes vi å se 22. juli-verdenen fra omtrent samme klode som Nesbø, Angelshaug, Waage Nilsen, Victoria Uwonkunda m.fl. Vi har ennå håp om at Jensen/Kokkvold kan komme med et rolig svar som bekrefter at de forholder seg til den samme 22. juli-virkelighet som oss andre.

Dag Herbjørnsrud,

ansvarlig redaktør i Ny Tid

(Utvidet innlegg, på trykk i Ny Tid 04.01.2013. Link til flere 22. juli-artikler av Herbjørnsrud.)

***********

Oppdatering 07.01.13:

Arne Jensen og Per Edgar Kokkvold har fått tilbud om å svare på de ulike innleggene over, men opplyser i epost til Ny Tid 7. januar at man «i denne omgang lar det bli med dette».

***********

Innlegg fra Eskil Pedersen:

Pressen må ikke være redd


Ekstremisme. I Ny Tid har det de siste ukene funnet sted en debatt om pressens dekning av 22. juli (bl.a. Ny Tid-leder «Presserende pressefornyelse» (13.12.), Redaktørforeningen v/Arne Jensen «Herbjørnsruds verdensbilde» (21.12.), forsker Terje Angelshaug «Jensen i skyttergraven» (04.01.13).)

I denne debatten er det særlig ett tema som opptar AUF. Etter vårt syn har verken media eller politikere vært interessert nok i å sette søkelyset på det som er årsaken til terrorangrepene: ekstremisme.

AUF har i flere omganger oppfordret pressen og politikere til å belyse og diskutere ekstremisme. Senest på nyttårsaften skrev jeg en kronikk i VG der jeg spurte
åpent hvorfor oppgjøret med ekstremismen hadde uteblitt.

(Tillegg fra Ny Tids nettredaksjon: Utdrag fra VG-kronikken (kun papir) «Snart går vi uten dere» 31.12.12: «Vi kan og bør alle gjøre vårt i et forsøk på å identifisere og bekjempe den ekstremismen som finnes på nett og i landet vårt for øvrig. Ungdomspartiene har gjort mye. Men hvor er det politiske Norge for øvrig og hvor er mediene? Er det en for vanskelig oppgave å gyve løs på? Har dere ikke maktet både å diskutere dette og beredskapen samtidig?»)

Til nå har jeg ikke sett noen reaksjoner på innlegget.

I høst var vi også ute på TV 2 der vi ba om en grundig kartlegging av ekstreme miljøer fordi vi ikke har følt oss trygge på at man har god nok oversikt, noe som hele 22. juli står som bevis på at man ikke hadde. Det ble noen få gjengivelser i andre medier, men ikke noe mer.

Pressens fokus på ekstremisme har først og fremst handlet om de konkrete kontaktene gjerningsmannen hadde, som Fjordman og andre, ikke om deres politiske idéverden og hva som kan gjøres for å motvirke den. Til sammenligning med norsk presse har for eksempel Aftonbladet i Sverige hatt en lang reportasjeserie der de har gått ekstremisme på nett etter i sømmene.

Dette har de gjort for å synliggjøre hva som finnes av grums og utfordre det. Noen utsagn vil bli anmeldt for brudd på rasismeparagrafen, for å utfordre rettssystemets evne til å håndtere rasisme på nettet.

Et annet valg svenske medier har tatt, er at de ikke har tillatt den samme automatiske gjengivelsen av etnisk bakgrunn til påståtte gjerningsmenn slik norske aviser har. Det kan ha bidratt til innvandrerfiendtlighet i Norge at innvandreres etniske bakgrunn stort sett får
betydning først når de gjør noe kriminelt.

Pressen må ikke være redd for å utfordre politikere og andre på hva som skaper ekstremisme og hvordan vi bekjemper den. Vi har ikke råd til å la 22. juli bare stå igjen som en dag der beredskapen feilet. Det var like mye dagen samfunnet viste at vi ikke hadde klart å hindre ekstremisme og rasisme.

Eskil Pedersen,

leder i AUF

(Innlegg på trykk i Ny Tid 11.01.2013.)

******************

Innlegg fra Terje Angelshaug:

Medier, makt og modenhet

Presseetikk. Ny Tid innledet på slutten av fjoråret (Ny Tids leder 14. desember, «Presserende pressefornyelse », svar f.o.m. 21.12.12) en debatt om pressens selvdømmeordning. Det er prisverdig.

Hvordan Pressens Faglige Utvalg (PFU) oppleves i opinionen, er viktig for pressens troverdighet. Skal en åpen debatt om PFU, der pressens organisasjoner deltar, bli konstruktiv, forutsetter det imidlertid en evne hos mediene til å se seg selv utenfra. Etter mange samtaler med engasjerte mennesker utenfor pressen, skal jeg forsøke å oppsummere bildet svært mange av dem har formidlet av «den fjerde statsmakt» (i denne sammenheng har jeg først og fremst de store, allmenne mediehusene i tankene).

De ser en samfunnsaktør med stor makt, makt til å avdekke kritikkverdige samfunnsforhold, makt til å bygge opp mennesker, men i enda større grad makt til å rive ned. Pressens destruktive kraft skremmer mange fra å ha noe med journalister å gjøre. Våkne observatører ser en bransje som gir hverandre priser til stadighet, men som i liten grad tar selvkritikk. Kritikk utenfra blir ofte møtt med taushet eller avvist med verbale motangrep. Kritikere etterlyser en tydeligere uttrykt verdiplattform for redaksjonenes arbeid og spør hva som ligger i Redaktørplakatens formulering om at redaktører etter beste evne skal «arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»

De som søker etter svar på medienes allsidige nettsider, leter stort sett forgjeves. I mangel av andre svar, konkluderer mange med at mediene først og fremst er ute etter å tjene penger, og at økonomiske interesser er den viktigste drivkraften bak redaksjonelle prioriteringer.

Sammensetningen av PFU og mangelen på reaksjoner mot medier som bryter pressens egne regler for god presseskikk, blir en bekreftelse for mange på at pressen er en makthaver fristilt fra troverdig kontroll. Pressen mener kanskje at bildet jeg har skissert er urimelig og urettferdig, men jeg tror det likevel er viktig at den forholder seg til det.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har sagt at det er lesere, seere og lyttere som må kontrollere pressen. Professor Martin Eide har i sin bok Hva er journalistikk? understreket at det som skiller etablerte medier fra alle andre medier som popper opp i det elektroniske universet, er at etablerte medier, gjennom Vær Varsom-plakaten, har inngått en kontrakt med samfunnet. Spørsmålene debatten om PFU bør besvare, er om pressen nå tillater seere, lyttere og lesere å spille den rollen Kokkvold har tiltenkt dem, og om den, i tilstrekkelig grad, erkjenner det kontraktsforholdet som Eide understreker. Mitt svar er nei.

Pressen må vise evne til langt større åpenhet og evne til selvrefleksjon og reell dialog med sine kritikere, før den kan sies å følge opp Kokkvolds visjon. For meg er det også åpenbart at pressen må oppgi sitt flertall i PFU for å vise at den oppfyller kontrakten med samfunnet den skal tjene.

Det første skrittet pressen må ta for å øke sin troverdighet, er selv å følge det viktigste kravet den så høylytt stiller til alle andre makthavere: kravet om åpenhet. Alle medier burde ha en nettside med en redaksjonell selvangivelse. En side der interesserte ville finne redaksjonens publisistiske idé, redaksjonelle regnskap, interne etikkregler, en presentasjon av redaksjonelle medarbeidere, deres bakgrunn og eventuelle bindinger, et forum for debatt om mediets journalistikk, der redaksjonen selv gjerne tok initiativ til diskusjon om dekning av enkeltsaker eller vanskelige etiske/faglige dilemmaer, og en veiledning for dem som ønsker å klage en sak inn for PFU. På samme side skulle mediene dessuten være forpliktet til å legge ut alle saker der klager på journalistikken deres var behandlet av det presseetiske utvalget.

Et såpass ambisiøst prosjekt ville kreve at større redaksjoner avsatte ett årsverk til oppgaven. Dersom pressen tar inn over seg egen rolle og innser nødvendigheten av å sette egen maktutøvelse under kontinuerlig debatt, vil den også se verdien av en slik prioritering.

Det er et spørsmål om å utvise ydmykhet og modenhet i forhold til den oppgave pressen har tatt på seg. Dersom mediene erkjenner ansvaret sitt for troverdig overvåking av egen maktbruk, tror jeg de også vil se det som naturlig å justere sammensetningen av PFU. En sammenlikning med tilsvarende organer i Danmark og Sverige, viser at bare i Norge har pressen flertall i utvalget som skal sitte til doms over pressen. Når sammensetningen av PFU diskuteres, fremheves det gjerne at skillelinjene ved uenighet sjelden går mellom pressens fire medlemmer på den ene siden og allmennhetens tre på de andre. For meg er det et argument for å endre utvalgets sammensetning slik at de to kontraktspartene, presse og
allmennhet, har fire medlemmer hver, og at lederoppgaven går på omgang mellom de to «fraksjonene».

Det undrer mange utenfor pressens rekker at brudd på VVP knapt får noen konsekvenser for redaksjonene som felles. De må bare publisere PFUs konklusjon. I Sverige må medier som bryter presseetiske regler også betale en avgift som blant annet bidrar til å finansiere Pressens Opinionsnemnd. Avgiften er 12.000 kroner for små redaksjoner, 30.000 for større. I 2012 bokførte PFU 62 brudd på god presseskikk. Med et avgiftssystem etter svensk modell, ville dette tilført Norsk Presseforbund en inntekt på godt over én million kroner.

På nettsidene til Norsk Presseforbund finner vi nå en presentasjon av medlemmene i PFU. Det er bra. Der burde vi også finne noen regler for hvilke hensyn som tas når de velges. Norge er et lite land, og pressefolk kjenner hverandre kanskje litt for godt, men noe kan gjøres for å unngå at de største bukkene blir satt til å passe havresekken. Sjefredaktører i store konsern bør ikke sitte i PFU fordi de er nære kolleger med sjefredaktører de skal sitte til doms over. Ingen tillitsvalgte verken fra redaktører eller journalister bør heller sitte i utvalget av åpenbare grunner.

Regler som disse bør utvikles og publiseres for å vise at habilitetsspørsmål og kjennskap- og vennskapsfaren tas alvorlig også når pressen velger blant sine egne. Når det gjelder allmennhetens representanter, bør instanser utenfor Norsk Presseforbund foreslå disse. Det vil styrke deres troverdighet.

Pressen er avhengig av troverdighet for å kunne gjøre jobben sin. Skal den styrke sin stilling, må den vise større evne til åpen refleksjon om egen rolle, egne verdier, egne feil. Det er ikke lett, men jeg er overbevist om at pressen selv har mest å tjene på en slik utvikling.

Terje Angelshaug,
universitetslektor,

Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen

(Innlegg på trykk i Ny Tid 18.01.13)

********

Innlegg av Anders Cappelen:

Kokkvolds metode

Pressekritikk. Norges presseetiske tsar gjennom 17 år, Per Edgar Kokkvold, er uredelig og tyr til uetiske personangrep for å avvise PFU-kritikk. Hans forsøk på å stanse enhver debatt om jurist Brian Levesons utredning i Storbritannia om ansvarliggjøring av pressen, synliggjør dette.

Det er mye godt å si om Kokkvold, men når det kommer til kritikk av hans «barn», Pressens Faglige Utvalg (PFU), mister han gangsynet. Han prøver da å latterliggjøre kritikere som dokumenterer svakheter, og overser det substansielle i kritikken.

Hvordan en fri og uavhengig presse best kan kontrolleres, er et krevende intellektuelt spørsmål. Det kan argumenteres for at Levesons 2000 sider lange utredning (fremlagt i november i fjor) er den grundigste og beste analysen i nyere tid av hvem som bør vokte vokterne og hvordan.

Leveson anbefaler en klage- og kontrollinstans som er langt mer uavhengig av pressen enn den Kokkvold har stått i spissen for som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Som har større ressurser og sterkere sanksjonsmidler for å slå ned på maktmisbruk i pressen (se
debatt i Ny Tid etter lederen «Presserende pressefornyelse» 14.12.12, debattansv. anm.).

Leveson «har gransket en samfunnsinstitusjon han overhodet ikke forstår,» skrev Kokkvold i en artikkel i Dagens Næringsliv 24. januar, hvor han gjorde alt han kunne for å definere ut den britiske dommeren. I artikkelen «Vær edruelig» (Journalisten.no 5. februar) skriver han at Leveson «har omtrent like stor relevans for norsk presse som Bashar al-Assad har for norsk politikk.»

«Men det er ikke riktig at seriøse pressefolk flest berømmer Leveson-rapporten,» skrev Kokkvold etter at undertegnede hadde forsynt ham med lenker til lederartikler om rapporten i nær samtlige engelske kvalitetsaviser som viser det motsatte.

«Pressen bør behandle den med respekt – og ikke så lite ydmykhet», skriver Guardian på lederplass.

«Den er en avpasset og velbegrunnet respons (…). Leveson ønsker å befeste pressefriheten», skriver Observer på lederplass.

«Levesons undersøkelse av pressens kultur, praksis og etikk må anses som en suksess», skriver The Times på lederplass.

«Og vi vil støtte mange av dens anbefalinger, ikke minst vektleggingen av behovet for en kontrollinstans som er virkelig uavhengig. (…) Han har også rett i at en vaktbikkje må få reell makt til å sanksjonere mot uetiske redaksjoner og tilby oppreisning til den som er blitt rammet», skriver Independent på lederplass.
«Sir Brian er ekstremt overbevisende, og vi nøler ikke med å akseptere de langt fleste
av hans anbefalinger», skriver Daily Telegraph på lederplass.

I «Vær edruelig»-innlegget påstod også Kokkvold at undertegnede ønsker å avskaffe PFU, noe jeg aldri har tatt til orde for, og slett ikke mener. Jeg har imidlertid ført mange «medieofres» PFU-klager i pennen. Flere av disse er privatpersoner som har opplevd å få sine liv ødelagt etter å ha blitt urettmessig hengt ut i pressen. Jeg representerer derved nettopp dem PFU faktisk er ment for. Og jeg er slett ikke bitter på egne vegne, slik Kokkvold har påstått, ettersom jeg har tapt kun én sak av rundt 20.

I de siste fem årene har jeg fulgt PFUs klagebehandling tett, og publisert en rekke artikler i norsk presse med dokumentasjon av alvorlige svakheter (alle lagt ut på anderscappelen.
no). I en periode «anmeldte» jeg PFUs tv-overførte behandling av klager, og ga Kokkvold og PFU-medlemmene terningkast for sin innsats på Journalisten.no. Ikke alle kom alltid like bra fra dette, heller ikke PFU-sjefen. Dette har falt Kokkvold tungt for brystet. «Jeg har den senere tid valgt å svare på noen av Anders Cappelens evinnelige påstander om PFU – og dermed også prøvd å gjøre meg fortjent til Presselosjens Toleransepris», skriver Kokkvold på Journalisten.no 8. februar.

Å snakke nedlatende om PFU-kritikere og trekke deres troverdighet i tvil, det er Kokkvolds metode. «Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk», sa han til Journalisten 2. mars 2007. Jeg er redd vi må fastslå at det samme gjelder Kokkvold selv.

Anders Cappelen,
forfatter, forlegger og PFU-klageskribent

(Publisert i Ny Tid 15.02.2013.)

********

Epost fra Kokkvold til Ny Tid 18.02.12 ang. forespørsel om svar:

«Nei, det er ikke aktuelt å svare. Hvis jeg skulle svare Cappelen hver gang han kritiserer meg eller PFU, fikk jeg ikke tid til stort annet.»


*********


---
DEL