Leder: Perspektiv-duellen

Valget mellom Lysbakken & Holmås er viktigere enn kampen om ledervervet. Det handler om et politisk veivalg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Innspurten. Avgjørelsens timer nærmer seg for SVs partilederkandidater.

Lørdag 28. januar offentliggjøres etter planen resultatet av uravstemningen blant de 460 medlemmene i fylkeslaget Troms SV. Det er kun en rådgivende avstemning foran SVs ekstraordinære landsmøte 10. mars, men likevel: Hvem får flest stemmer? Og hvor stor blir seieren?

Svarene blir avgjørende for spenningen i den videre prosess, tross fylkeslagets begrensede innflytelse. Troms fylke kan bli SVs svar på USAs Iowa-stat: Ikke kvantitativ stor, men symbolsk viktig for å komme seg ut av startgropa i kampen om partimakten.

Realpolitisk blir valgkomiteens innstilling viktigere. Valgkomiteen ledes av forskningsminister Tora Aasland. Og hun legger antagelig fram sin anbefaling tirsdag 31. januar. Flertallet i valgkomiteen vil høyst sannsynlig måtte gå for «alles» favoritt – aviskommentatorenes og partiapparatets egen Audun Lysbakken. Han som har vært den utpekte kandidat omtrent like mange år som Mitt Romney, for igjen å ta parallellen til USA, der republikanerne nå driver en påfallende synkronisert valgkamp parallelt med SV.

SV-biograf Frank Rossavik har overfor Klassekampen sagt: «Lysbakken minner litt om Hillary Clinton. Han tar det tilsynelatende for gitt at han kommer til å vinne, og hever seg derfor opp over politikken. Han legger seg aldri ut med noen, og er aldri skarp i tonen. Heikki har Obama-rollen, den aggressive utfordreren som er best i debatt.»

Nå er det nok mer comme-il-faut også for SV-ere å bli sammenlignet med Obama og Clinton enn med høyrevridde nordamerikanere. Men for isteden å ta sammenligningen med det pågående republikanske presidentkandidatvalget: Lysbakkens posisjon ligner på den Romney har, mens Holmås kan sies å ha en nesten Newt Gingrich-aktig utfordrerposisjon:

Det ville være «utenkelig» at Gingrich skulle bli valgt mot alle odds, men mirakler – eller katastrofer om man vil – har inntruffet tidligere. Selv om mirakler sjelden har vært en del av SVs sjel, om det noensinne har inntruffet noe mirakel siden partistiftelsen for 50 år siden.

Markedsstrategien

Viktigst er likevel politikken som skal bli ført. Og mediene og SV-makten har alle utpekt Lysbakken til den eneste rette: «Slik skal Lysbakken redde SV,» lyder de storslagne titlene. Og gjerne det. Fint. Men hvordan vil han gjøre det?

Jo, ved å mobilisere «fire bestemte velgergrupper: LO-medlemmer, ungdom, innvandrere og miljøinteresserte.» Og dette er jo sikkert god og riktig markedsstrategi. Målgruppetenkning på prisverdig BI-nivå. Men skal virkelig det gamle SF-partiet tenke slik? På målgrupper framfor på saker?

Lysbakken sier at «alle tradisjonene fra dannelsen av SV er viktige». Alle? Også nedleggelsen av SF, utvanningen av det demokratiske tredje standpunkt og tidvis økt uklarhet overfor arbeiderfolk i øst, slik Rossavik påpeker i sin SV-bok?

Så sender kronprinsen ut en e-pamflett under tittelen «Et sosialistisk folkeparti» (NB! Link til PDF). Han vil ha et «folkeparti» som skal prioritere det meste: «Utvikle vår politikk og profil på områder som helse og omsorg, arbeidsliv og næringspolitikk, distriktspolitikk og kamp mot ulikhet.»

Det lokale framfor det utadvendte. For Lysbakken vil ha et sosialistisk folkeparti – men nok ikke helt som Sosialistisk Folkeparti. For SFs grunnleggende identitet var jo nettopp ikke å breie seg ut til å bli et «vann- og kloakkparti», men et spesialisert «få-saksparti». Utenrikspolitikk. Et tredje standpunkt. Det utadvendte. De store spørsmål. Uten dermed å neglisjere de små.

Politikk er å prioritere. Alle saker er ikke alltid like viktige – i det minste ikke når man starter under sperregrensa. Grunnmuren bør ligge klar før man begynner å bygge loft.

Lysbakken sier at han vil at SV «må slutte å være et nisjeparti… Vi har blitt for smale og må breie oss mer ut». Men har ikke kritikken i de år Lysbakken har vært nestleder, og sittet i regjering, nettopp gått på at hans parti nettopp har breiet seg ut i det vide og det brede? At man inngår barnehageforlik med Frp og administrerer en Høyre-lignende skolepolitikk, mens kjernesaker som utenrikspolitikk, fred og miljø forvitrer?

Er det ikke en tydeligere anti-krigspolitikk og tydeligere klimaresultater SVs kjernevelgere har etterlyst? Og som gjør at partiet har lekket til både De Grønne, Rødt og Venstre?

Kolberg-koden

I Lysbakkens epostpamflett synes man også å høre ekkoet av Ap-partisekretær Martin Kolbergs tre mantrabegreper: «Fagbevegelsen. Fagbevegelsen. Fagbevegelsen.»

Lysbakken skriver at en «sterkere posisjon i fagbevegelsen er viktig, fordi den organiserte styrken til arbeidstakerne er samfunnets fremste motkraft til den økonomiske makten…»

Ja, jo. Men hva med de som ikke har arbeid? De som ikke har papir på at de er med i en fagbevegelse? Hva med de helt papirløse? Og hvis også SV skal gå i Aps og Rødts spor og la seg lokke av LOs millioner av kroner og tusener av velgere – blir det da økt og uavhengig mangfold på venstresiden? Hvem skal da stå opp for de svakeste, når deres interesser står i sterk motstrid til de fagorganiserte med fast arbeid og papir?

Vil Heikki Holmås? Han sier han vil prioritere de viktigste sakene, som klimapolitikk og internasjonal solidaritet. Og at SF-ere «grep fatt i den ene saken som de mente var viktigst. I 1961 var det total nedrustning. Denne måten å gripe fatt i de viktigste sakene i tiden, må vi ta med oss videre» (Ny Tid 20.01.12).

Men hvorfor får Holmås da ikke til sterkere allianser i partiet? Mer offentlig støtte? Hvorfor kan man få en følelse av at Holmås også kan tenke vel så mye på sitt eget kandidatur som førstekandidat, i Oslo til neste års stortingsvalg, som på hva som er det viktigste for partiet, for landet, for verden der ute?

Kanskje svaret er som for Republikanerne i USA: Denne gangen er det ingen perfekt kandidat. Og uansett er det Obama som har makten. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 27.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL