LEDER: Paternalismen råder

Verden. «Mistankene som etterforskes er meget alvorlige», sier førstestatsadvokat Marianne Djupesland fra Økokrims korrupsjonsjegerteam til Klassekampen denne uka.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nå er det det statseide Telenor det gjelder. Eller Telegrafverket, som det het da Norge var i union med Sverige og verket ble opprettet i 1855. Først i 1994 skiftet selskapet navn til Telenor, etter å ha båret navnet Televerket de foregående 25 årene. Men selv etter at Telenor Group-selskapet er børsnotert, og nå omtales som «delprivatisert», eier den norske stat ennå 54 prosent av aksjene. Nest største aksjonær er Folketrygdfondet med 5 prosent, resten er småaksjonærer med snaue én prosents andel.

I praksis er det dermed Nærings- og Fiskeridepartementet, og næringsminister Monica Mæland (H), som har total kontroll over Telenor. På siste generalforsamling, på Fornebu 14. mai, var da også Mælands avdelingsdirektør Thorunn Bakke tilstede. Hun stemte for de 818.449.421 aksjer hun representerte, noe som var hele 78 prosent av alle aksjonærer tilstede i Telenor-selskapet.

Denne uka har opposisjonen kritisert Mæland for ikke å vite at det Telenor-eide selskapet Vimpelcom er blitt etterforsket i månedsvis for korrupsjon – inkludert for mulig utbetaling av over 600 millioner kroner til Gulnara Karimova, datteren til den diktatoriske presidenten i Usbekistan.

Men problemet er langt større enn bare det at Mæland skulle ha passet bedre på konsernsjef Jon Fredrik Baksaas og hans kolleger i deres streben etter å kapre nye millionkontrakter med korrupte og udemokratiske regimer. Problemet er snarere hele denne «norske modellen» – med statseide selskaper som Telenor, Statoil, Hydro og Yara som alle er blitt dømt eller etterforsket for korrupsjon. Det er det norske paternalistiske bidraget til verdens korrupsjon og statsbasert mafiavirksomhet som burde opp til debatt – ikke kun en «uheldig» enkelttransaksjon i Usbekistan. Men også denne gangen vil man nok ende opp med at saken ikke var kommunisert godt nok.

For det gjelder noe mer enn Telenors 43 prosent eierandel i russiske Vimpelcom, store pengeoverføringer til Gibraltar og De britiske jomfruøyene, det anonyme selskapet Takilant og kjøp av telefonilisenser i Usbekistan. Det vanlige er å skylde på usbekere, på diktatordatter Gulnara Karimova og russiske Vimpelcom. Men av slike som har kuppet til seg makt og penger, fra ærlige usbekere flest, kan man ikke forvente mer. Noe annet enn korrupsjon ville vært overraskende. Så ansvarspilen burde heller peke motsatt vei – mot folkevalgte som Mæland, som ikke setter foten ned for ulovlig og uetisk handel, som først og fremst ødelegger for folk flest i andre land.

For igjen havner et norsk statseid selskap i korrupsjonsuføre. I januar vedtok gjødselselskapet Yara et forelegg på 295 millioner kroner for bestikkelser til sønnen av oljeministeren i Libya og for to andre korrupsjonssaker, i India og Russland. I India var det også gitt penger under bordet til en sønnen til en byråkrat i det indiske gjødseldepartementet. 5. januar kommer saken mot de fire Yara-ansatte – tidligere toppsjef Thorleif Enger, tidligere juridisk direktør Ken Wallace, franskmannen Daniel Clauw og Thor Holba – opp i Oslo Tingrett. «Et sentralt stridsspørsmål blir hvem som bestemte at Yara skulle inngå en avtale med konsulenten, som var sønnen til oljeministeren i Libya. Eks-juridisk direktør Ken Wallace har i avhør pekt på Tor Holba. Holba, på sin side, sier han er en varsler,» skriver DN.

Og slik fortsetter pekerunden i korrupsjonsrettssakene. For norske statsselskaper, underlagt næringsministeren, ser ut til å like å gå omveien om sønnene når de tjener grovt i udemokratiske land. I 2006 inngikk Statoil forlik med det amerikanske kredittilsynet etter at selskapet to år tidligere godtok en bot fra Økokrim for å ha bestukket presidentsønnen Mehdi Hashemi, for å sikre seg utbyggingsløyver i gassfeltet South Pars. Konsernsjef Olav Fjell og styreleder Leif Terje Løddesøl måtte gå etter avsløringene.

Ukas Telenor/Vimpelcom-avsløring viser at norske selskaper fremdeles sliter med den etiske grenseoppgangen. Noen her i landet har tydeligvis for mye å tjene på den statlige, norske korrupsjonskulturen. De mange avsløringene – som nok bare er en mindre andel av realitetene – viser at det også er dekning for å si at det er «typisk norsk å være korrupt», i tillegg til «god».

Bør disse statsselskapene, hvor det øverste eierskap er regjeringen, fortsette å investere i udemokratiske regimer? For de må tydeligvis bryte norsk og internasjonal lov for å vinne alle disse kontraktene? Telenors Vimpelcom baserer seg nesten utelukkende på markeder i udemokratiske regimer. Og hvor mye vet vi egentlig om Statoils satsing i et land som Angola?

Eller hva med Telenor som de første i verden som hoppet inn i Burma, straks Aung San Suu Kyi var sluppet løs? Baksaas klarte ikke vente på å se om militærregimets lovnader om frihet var troverdige. De siste meldingene fra i Burma viser at verden har gledet seg for tidlig. Nobelprisvinneren nektes absurd nok å stille til presidentvalg neste år. Likevel får Telenor inngå sine ukritiske avtaler med militærregimet, uten debatt.

Spørsmålet er hvor mye norske selskaper og regjeringen egentlig bryr seg om etikken i disse investeringene. Denne uka kom Amnesty International med en ny rapport om den forverrede menneskerettighetssituasjonen i De forente arabiske emirater. Fengslinger, forfølgelse og tortur har blitt vanlig for demokratiaktivister i etterkant av Den arabiske våren. Men da utenriksminister Børge Brende (H) besøkte landet denne uka, tok han engang ikke opp menneskerettighetsspørsmål med myndighetene.

Ideen om den unike sterke norske etikken i møtet med internasjonal bedriftskultur bør være gått av med døden. Investeringer i framvoksende økonomier sees ofte som et alternativ til den såkalte bistanden – eller tilbakebetaling etter urettferdig handel, som bistand også kan kalles. Det er imidlertid likheter i verdenssynet til de to ideene: Paternalismen gjennomsyrer både bistanden og business-standen.

For bistandstanken var ikke død, slik den zambiske samfunnsøkonomen Dambisa Moyo varslet i boken «Dead Aid» (2009). Når Bob Geldof nå enda en gang relanserer julesangen «Do they know its Christmas?», selve symbolet på det som er feil med bistandsrelasjonen, er det bare siste eksempel på at gamle ideer om misjonering om nye tanker om bistand lever side om side.

«Internasjonal utvikling er døende», skriver foreleser ved London School of Economics (LSE), Jason Hickel, på Al-Jazeera denne uka. Han påpeker at Europa og USA har holdt på med bistand- og utviklingsprosjekter i mer enn seks tiår. Likevel blir globale forskjeller større og antallet fattige øker. Rettferdig handel er bare et begrep. ALI kaffe kurer ikke gruff for Ali og Amina – den fjerner kun gruffen til Joh. Johannson Kaffe AS, noe den har gjort siden 1866.

Noen bistandsaktører har innsett urettferdigheten. De arbeider derfor for demokratisering av WTO/Verdensbanken, for rettferdige handelsavtaler og arbeid mot skatteflukt. Men Hickel påpeker: «Siden ledelsen i Gates Foundation og noen NGOer finner disse sakene upassende, blir slike alternative stemmer tilsidesatt til fordel for den samme gamle veldedighet- og bistandhistorien.»

Hickel foreslår derfor «slå inn de siste spikrene i kisten til den paternalistiske bistandhistorien, om hvite frelsere og brune fattige ofre, og heller fortelle den virkelige historien om hvordan de rike blir rikere bak ryggen på de fattige. Det ville vært et bra utgangspunkt for å snakke om utvikling i det 21. århundre.»

Ny Tid tror verken gammeldags bistandspaternalisme eller norske statseide selskapers desperate jakt etter nye telefonimarkeder og oljefelt, vil bli stående igjen som noe ærerikt for Norge i framtiden. Men akkurat nå er det nykolonialismen og nypaternalismen som råder.

Leder i Ny Tid 21. november 2014

---
DEL