Leder: Ord til ettertanke

Vi bør aldri bli ferdig med 22. juli. Her er ordene og handlingene som står seg for ettertiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Markering. Så er to måneder gått siden 22. juli. 60 dager og netter etter at terroren rammet. Oslo. Utøya. Verden.

77 tapte menneskeliv. Tusenvis av sønderknuste familiemedlemmer. Enda flere psykiske traumer. For det uvirkelige ved det virkelige virker ikke mer forståelig nå. Selv om vi har sett hatet i hvitøyet og sett det røde blodet renne.

Nå møter den drapstiltalte i rettssalen. Men ingen rettsinstans kan rette opp uretten. Så hva står vi igjen med, to måneder senere? Hvilke lærdommer for ettertiden kan vi trekke nå?

Om ikke annet er vi noen brutte illusjoner rikere. Det var i den første, affektfulle sorgprosessen mye snakk om «mer demokrati». Men dét ble det knapt – bortsett fra slikt som økningen i antall flerkulturelle i kommunestyrene, de som vel å merke kom inn på tross av partienes prioriteringer. Slik ble det offentlige Norge en smule mer representativ og demokratisk.

Men valgdeltagelsen i kommunevalget 12. september ble som før – det største partiet ble Sofapartiet med 4 av 10 hjemmesittere. Og det var kanskje like greit. For statsministerens formaninger om at det å stemme i lokalvalget skulle være «vårt svar» på terrorangrepet, var uansett misledende: Den tiltalte hadde ikke noe imot at folk stemte på Snåsa eller Tåsen. Det var ikke kommunestyrene som ble angrepet 22. juli.

Snarere inngikk terroren i den siktedes planer om en «europeisk selvstendighetserklæring». Og da med et «nødvendig» angrep på muslimer, «multikulturalister» og deres «allierte».

Derfor er da også upresist å si at det var «Norge» som ble angrepet av 32-åringen. I så tilfelle var det geografiske angrepspunktet Europa. Eller i det minste «Europa», slik drapsmannen og hans mange ideologifeller ikke ønsker at kontinentet skal være. Dødsofrene fra 22. juli har da også statsborgerskap eller familiebakgrunn fra land som Georgia, Somalia, Pakistan og Irak. Terroren var først og fremst et angrep på verden slik vi kjenner den.

Tysker hedres

De første ukene lullet mange seg inn i løftene om «mer åpenhet». Men dét ble det heller ikke. Norge strammes nå snarere inn – økte sikkerhetstiltak, økt nettovervåking, økt beredskap. Det blir mindre åpenhet.

PST fortsetter å lekke påstander og mistanker – nå også mot en 17-åring. Dette hjelper sikkert som avledningsmanøvre, for å ta fokus vekk fra egne feilvurderinger, og som legitimering for krav om mer penger. Men et mer liberalt og humanistisk samfunn kan vi ennå ikke se – snarere tvert imot. Og denne uka stanset TV 2 en amerikansk underholdningsepisode på tv, fordi den skulle virke «støtende» på det norske folk etter 22. juli.

Men vi har også sett lyspunkter de siste ukene. For mens nasjonalstaten – ved PST, politi og de politiske myndigheter – anklages for å ha sviktet før og under 22. juli-angrepet, trådte de sivile til. Blant de største heltene er tyskeren Marcel Gleffe (32), campingturisten fra Utvika som reddet 20-30 ungdommer opp fra det iskalde vannet i Tyrifjorden. 4. oktober blir han hedret med «Bundesverdienstkreuz» – den høyeste utmerkelse en tysk borger kan få – av Tysklands forbundspresident, Christian Wulff. Fra Norge har Gleffe ennå ikke fått noen heder.

Mens AUF-erne ventet på norske myndigheter 22. juli, reddet utenlandske og norske campingturister deres liv i vannet. Og også på selve Utøya var det utenlandskfødte som sto for noen av de største heltedådene: De to Tsjetsjenia-fødte guttene Rustam Daudov (16) og Måvsar Dzhamajev (17) kastet stein og traff den bevæpnede drapsmannen, etter telefonråd fra Måvsars far. Dét kan ha reddet andres liv.

Andre fra Groznyj ble ikke like godt behandlet av norske myndigheter: Politiet pågrep 22. juli en uskyldig 17-åring, en tsjetsjensk-født AUF-gutt på Utøya. De tvang ham til å overnatte på enecelle i samme fengsel som den 32-årige massemorderen, uten å varsle familien om at de mistenkte også denne gutten for å være morder.

«Våre kristne søstre»

De store ord om at det norske folk nå bare skulle vise «mer kjærlighet», og dermed ville alt bli så meget bedre, begynte raskt å falme. Den nye nestekjærligheten visnet like fort som rosene foran Domkirken. Men noen andre ord står igjen, nemlig de fra den nytiltrådte generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar. Den 26. juli sa Afsar til NTB:

«Vi står sammen med våre kristne brødre og søstre, og vi vet at disse handlingene ikke har noe med kristendom å gjøre. En person som utfører slike ugjerninger, har ingen religion.»

Dette er ord for ettertida, ikke minst med tanke på at det var ingen som sa slikt til muslimene i Norge etter 11. september 2001. Det er lite som er større enn raushet og tilgivelse. Likevel har Afsars uttalelse dessverre ikke nådd det norske folk – fordi ingen aviser har trykket dem. Én artikkel på nettsidene til den kristne avisa Dagen har funnet det verdt å nevne de forbrødrende ord.

Men også andre ord står som hugget i stein nå, også internasjonalt, to måneder etter. Spesielt de ord som ble formulert av åttendeklassingen Sophia Adampour fra Grünerløkka. På et nettmøte hos NRK skrev 13-åringen til to krisepsykologer:

«Hei, jeg er 13 år og norsk muslim. Jeg føler det er min feil. Han sa han drepte alle de fordi jeg er her. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtida? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.»

Heldigvis fikk Sophia hurtig og godt svar fra både psykologene og enkelte politikere. Men problemstillingen og spørsmålet hennes bør vi ikke bli ferdig med så fort. Vår framtid hviler nemlig på de svar vi klarer å gi henne i månedene og årene som kommer.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL