Leder: Oppgjøret med 68-opprøret

Harald Eias tv-serie er et tegn i tiden: På felt etter felt ser vi at de progressive verdiene fra 68-opprøret angripes.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er ikke tilfeldig at sosiolog og komiker Harald Eia nettopp våren 2010 slipper til på NRK med sin «Hjernevask»-serie.

Dette er en serie på sju som startet sist uke og som utfordrer såkalte vedtatte sannheter om arv og miljø. Den første episoden handlet om hvorvidt det er gener eller kultur som er hovedårsaken til de ulike interesseforskjellene mellom kvinner og menn. Den andre om hvorvidt det er arv eller miljø som avgjør menneskets intelligens og personlighet.

Og det er ikke tilfeldig at reaksjonene er overveldende på serien hans. Skal man tro de tusener på tusener av reaksjoner fra «folk flest», er dette nemlig noe man har ventet på lenge: Oppgjøret med eliten, bedreviterne, de kulturakademiske forvalterne av Sannheten i vårt samfunn.

Vi ser noe av det samme også innen klimaforskningen. En stadig høyere andel nordmenn har en dyp mistro til klimaforskningen. En kald og snørik vinter i Sør-Norge gjør at engasjementet, i den grad det noen gang har vært der, for å bekjempe «global oppvarming» har kjølnet betraktelig. Det er en dyp kløft mellom klimaforskernes advarsler, samt politikernes retorikk, og folks handlinger og overbevisning.

De siste måneders avsløringer av svakheter ved rapportene til FNs klimapanel (IPCC) er blitt begrepet begjærlig av de som ønsker å fornekte menneskeskapte klimaendringer. På samme måte som Eias serie nå gripes begjærlig av de som ønsker å benekte miljøets betydning på menneskets adferd.

I begge tilfeller er det mest interessante ikke feilene begått av FNs klimapanel eller Eias kjønnsforskere. For alle kan gjøre feil, ikke minst klimaskeptikere og deterministiske evolusjonspsykologer. Nei, det sentrale blir hvordan denne kritikken kommer til å bli brukt politisk framover, eksempelvis nnenfor miljø- og familiepolitikken.

I begge tilfeller kan man med rette kritisere profilerte kjønns- og klimaforskere. Muligens har hegemoniet vært for sterkt, man har latt seg lokke til å innta uimotsigelige posisjoner. Innsigelser fra klimaskeptikere og gentilhengere er blitt bryskt avvist, nærmest latterliggjort og fiendtliggjort. Da blir fallet desto hardere når det avsløres «juks» i klimaforskningen eller når en intelligent akademiker med humor stiller «sine egne» til veggs.

I et større perspektiv er det likevel ikke tilfeldig at denne bølgen nå skyller inn over Norge. Det vi ser er en «fremmedkulturell import» av den såkalte kulturkampen fra Danmark, en kamp som ble innledet med Venstre-politikeren Anders Fogh Rasmussens valgseier 27. november 2001. Seieren kom to måneder etter terrorangrepene og midt i den mest intense oppkjøringen til dagens terrorkriger.

Statsminister Rasmussens maktovertakelse medførte et gradvis tiltagende angrep på progressive verdier. Det var hele 68-generasjonens sannheter som skulle utfordres og nedkjempes. Klimaskeptikeren Bjørn Lomborg fikk sin storhetstid. Og en rekke råd og ombud ble nedlagt. Det ble folkets oppgjør med eliten.

Og nå ser vi det samme i Norge. Bølgen fra Danmark har skyllet inn over vårt land. Vi er alle barn av vår tid. Og derfor er det heller ikke tilfeldig at det den siste uka er blitt rettet et kritisk søkelys på statlige bevilgninger til minoritetsorganisasjoner. Dette er en blåkopi av den utviklingen danskene har hatt. Det neste blir vel flere krav om å nedlegge Likestillingsombudet.

Denne utviklingen er på mange måter en verdimessig tilbakevending til tiden før slutten av 1960-tallet. Samtidig er det klart at det vi har sett de siste 40 årene, har vært en kulturell unntakstilstand. Eksplosjonen i kamper og seirer for rettigheter og friheter for alle slags minoriteter og majoriteter, ender nok også nå som andre folkelige, progressive revolusjoner: I en motreaksjon. Og den ser altså ut til å komme sigende nå, på bred front. Vi har sett lignende før, som da Frankrikes Napoleon III etter 1848-revolusjonen avholdt en folkeavstemning for å avskaffe demokratiet (sic!), en avstemning han vant.

Hovedtrekket ved reaksjonære perioder er at de gjør den nære fortida uleselig, at de avskriver enhver refleksjon over dens muligheter og blindspor.

Dagens utfordring er nettopp å lære av den nære fortidas sosiale kamper for slik å bevege oss inn i framtida, uten å ta omveien om forhistorien.

Det neste blir flere krav om å nedlegge Likestillingsombudet.

---
DEL