Leder: Oljesmurte diktaturer

Angrepene, drapene og gislene i Algerie blir ikke nødvendigvis de siste. Statoils diktatursamarbeid er livsfarlig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Oljejakt. Onsdag morgen ved 05-tiden kom meldingen om angrepet på Al-Aménas-anlegget i det østlige Algerie, ved grensen til Libya. En Al-Qaida-gruppe gikk til angrep i ørkenområdet. Resultatet ble død, skade, ekstrem frykt – samt gisler.

Saken var ikke avklart da Ny Tid gikk i rykken, og det vil ta tid før vi kjenner alle detaljer: Som i hvor stor grad Frankrikes inngripen i Mali var avgjørende for at Al-Qaida-sympatisørene gikk til angrep.

Men vi vet at Statoil skal ha rundt 20 medarbeidere på anlegget i ørkenen, de fleste av dem nordmenn. For her i Algerie har norske Statoil og britiske BP siden 2006 har vært involvert i et av verdens største gassutvinningsprosjekter de siste årene.

Det siste tiåret har Statoil, Hydro og norske oljeselskaper blitt verdensledende på å samarbeide med noen av verdens verste diktaturstater. De har til og med klart det kunststykke å bli dømt for korrupsjon på 2000-tallet, både med Irans mullah-regime og med avdøde Gaddafis Libya-regime: Statoil fikk bøter på 140 millioner kroner fra Økokrim og det amerikanske kredittilsynet (SEC) for sin Iran-korrupsjon, slik at det statlige oljeselskapet ble svartelistet på børsen i USA.

Hydro betalte en Gaddafi-«konsulent» 60 millioner kroner og ble avslørt.

Like fullt har de statlige norske oljeselskapene fortsatt som før med sitt diktatorsamarbeid, med investeringspenger fra norske skattebetalere og med håp om avkastning til framtidas norske pensjonister.

Algerie-problemet

Algerie-regimet er ikke nødvendigvis så særlig mye bedre enn Gaddafi- og Mubarak-regimene, som de norske statsselskapene har samarbeidet med de siste årene – inntil disse autoritære fyrene ble kastet fra makten.

Abdelaziz Bouteflika (76) heter Algerie-regimets president. Han ble innsatt i 1999, og han har siden holdt seg ved makten ved å endre grunnloven og la seg velge for en tredje periode. I 2009 fikk han dermed over 90 prosent av stemmene, siden ingen reelle motkandidater våget eller gadd stille mot ham. Den autoritære Bouteflika vinner uansett. Opposisjonen og kravene om demokrati har han slått brutalt ned på. For Bouteflika er smartere enn Gaddafi: Han vet å holde seg inne med Statoil og deres folkevalgte eiere.

Det samme gjør Aserbajdsjans president Ilham Alijev (51), som tok over makten fra sin far i 2003. Alijev holder til i oljerike Baku, der verdens såkalte oljeeventyr startet for snaut et århundre siden. I dag er Statoil neste største oljeaktør i Aserbajdsjan, større enn landets eget Zakhar, og kun litt mindre enn BP – Statoils samarbeidspartner i Algerie.

Mandag denne uka møtte vi Ny Tid-spaltist og Rafto-prisvinner Malahat Nasibova på café i Oslo. Hun var her for å delta i debatt på Nobels fredssenter, men hun var i samtalene selv mest opptatt av å advare mot Statoil i Aserbajdsjan: Hun fortalte om hvordan Statoil på begynnelsen av 2000-tallet i det minste annonserte i avisene, og slik støttet det sivile samfunn, men hvordan dette var slutt på nå. Også Norge skal ha sluttet å kritisere regimet, fortalte Nasibova.

Hun mener endringene kom for en fire-fem år siden. Nasibova viser til Wikileaks-dokumenter som påviser at en viss tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet skal ha opplyst om at Norge ikke vil kritisere Alijev-regimet. Årsaken skal være ønsket om nye milliardkontrakter med oljediktaturet.

Endringsmuligheten

Til nå er det Nasibova og hennes medborgere som har lidd under Statoils utenlandske oljehigen, i likhet med Algeries befolkning. Men onsdagens angrep viser at også norske Statoil-medarbeidere altså kan bli rammet av diktatursamarbeidet – for slike angrep vil av naturlighet komme hyppigere i land der menneskerettighetene brytes systematisk og korrupsjonen er omfattende.

Spørsmålet Statoil-sjef Helge Lund og statsminister Jens Stoltenberg nå burde stille seg, er: Er det verdt å risikere livene til både egne og andre lands borgere, bare for å få nye statlige milliardkontrakter med oljediktaturer? Til nå har svaret vært ja. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL