Leder: Økonomiens middelhavsfarere

Mens ekstremister vinner fram i Serbia og Hellas – tok Egypt onsdag et historisk skritt nærmere en demokratisk normalitet. Økonomikrise gir også nye politiske muligheter.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Sanger. Et esel forlater den balkanske landsbygda, et kreatur med kurs for Montenegros byliv. På eselryggen sitter den balkanske kultartisten, matematikeren og tidligere seileren Rambo Amadeus (49).

Mannen fra Makedonia ville gjøre historie, endre sitt Europa. Først vant han finalen i sitt hjemland. Så deltok han denne uka i den europeiske Melodifestivalen i Baku, Aserbajdsjan. Og i sitt kryptiske, men også symbolladete, Grand Prix-bidrag «Euro Neuro», gir den Beograd-bosatte montenegrineren sitt blikk på dagens krise-Europa.

Den klassiske myten om den montenegrinske mannen – som kriger og poet – bekreftes i låta. Og med statsminister i dagens Montenegro, Igor Luksic, som har gitt ut sine diktsamlinger og bedriver høytlesning omkranset av livvakter.

Det samme gjorde prinse-biskopen Petar II Petrović-Njegoš, som regjerte landet fra 1830 til 1851. Han skrev poesi om etnisk renskning, som Radovan Karazdic på tidlig 1990-tallet, og pekte på den måten halvannet hundreår fram i tid, til vårens pågående rettssak mot Ratko Mladic i Haag, og 1990-tallets post-jugoslaviske folkemord.

Montenegros Rambo sang denne uka imidlertid om andre krisetider:

«Euro neuro, don’t be dogmatic, bureaucratic

You need to become pragmatic

To stop change climatic automatic

Need contribution from the institution

To find solution for pollution

To save the children of the evolution.»

Slik babler enderimsentusiasten Rambo, fra eselryggen i videoen til sin sang. En sang som ble regnet som årets merkeligste Grand Prix-bidrag. Men sangen er ikke merkeligere enn det som nå skjer i dagens Europa, der euroens dager kan være talte og der et kontinuerlig jordskjelv bevrer under våre føtter.

Eurodiagnosen

Eller som Rambo sier det til Time Magazine:

«Jeg har ikke noen kur. Kun en diagnose. ‘Euro Neuro’ er en diagnostisk sang med terapeutiske sideeffekter.» Han begynte sin karriere som kommunistkritisk frihetssanger i Jugoslavia og kan sammenlignes med både Frank Zappa og Captain Beefheart.

Og Europas diagnose ble enda tydeligere denne uka. I Rambo Amadeus’ hjemby Beograd kunne serberne føye seg inn i rekken av folk som har ønsket nytt lederskap som løsning på Europa-krisen. Det er så mange syke land i Europa nå. Den tidligere ultra-nasjonalisten, nå visstnok «bare» nasjonalisten, Tomislav «Toma» Nikolić (60) vant valget foran presidenten gjennom åtte år, Boris Tadić (54).

Nikolić var ikke bare visestatsminister under Slobodan Milošević fra 1999 til 2000. Serbias nye president var også fungerende leder av det høyreekstreme Serbias Radikale Parti fra 2003 til 2008, før hvor han startet sitt nye parti Serbias fremskrittsparti. For ikke å si hva han var med på under Bosnia-krigen fra 1992 til 1995.

Nikolić sier i sin seierstale at Serbia vil fortsette på den europeiske veien. Men vi skal ikke lenger tilbake enn 2007 før mannen i et innlegg tok til orde for Milošević sin gamle idé om å gå sammen i union med Russland og Hviterussland. Dette for «å stå sammen mot hegemoniet til USA og EU». Det er nok en ganske schizofren historisk skikkelse som nå tar fatt på fem år i Andrićev Venac, gata som er Serbias svar på Downing Street.

Endringslyst

Men det var økonomien som var viktigst for Nikolić seiersdagen. Og det er økonomien som virker å få stadig flere pressede europeere til å stemme på ekstrem endring. Et ønske som fører dem bort fra midten i politikken og ut på flankene.

Slik vi så med høyrepopulisten Marine Le Pens 6,4 millioners-oppslutning i presidentvalget i april. Eller grekernes nazistiske, illevarslende ekstremistflørt i parlamentsvalget 6. mai. Det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry brukte utdeling av mat til Athens fattige som valgkampstrategi, ikke ulikt de egyptiske salafistene valgstrategier.

De store bevegelsene mot nye partier trenger ikke bare være noe dårlig tegn for et demokratisk Europa. Demokratiene settes på prøve, og den gordiske parlamentsknuten i Athen kan synes å være uoppknytelig. Men krisen har også fått fram nye spennende aktører, nye sosiale bevegelser som kan ta steget inn i politikken:

I Hellas har Syriza vokst frem som en seriøs og alternativ maktutfordrer. Den mørke- og lyserøde, pluss grønne, koalisjonen til den 37-årige sivilingeniøren Alexis Tsipras ser ut til å ta aksjekapitalismens og finanselitens egoistiske makt på alvor, med mål om oppriktig å kunne utfordre den.

Ispedd det grønne er det forståelig at unge og gamle SVere titulerer Syriza-gjengen som sine søstre. Ved nyvalget i juni kan Syriza bli det største greske partiet. Skribent Michel Bauwens har påpekt en annen viktig nykommer i det europeiske partilandskapet, en mulige alliansepartner: Piratpartier har siden starten i Sverige dukket opp over hele verden, og de finnes nå i over 40 land. Det jobbes også med oppstart i Norge.

Piratpartiet har hatt stor framgang i Tyskland, og nye målinger denne uka viste at de lå an til 11 prosents oppslutning nasjonalt. Spesielt ser Bauwens flere sammenfallende interesser mellom piratpartiene, de grønne partiene, fagforeningsbevegelsen og ulike sosial-liberale partier. Han mener «en ny progressiv majoritet kan bli skapt rundt fri kultur, respekt for naturen og dens begrensninger, nødvendigheten av sosial rettferdighet og fritt etisk entreprenørskap – alt dette kan skape en ny politiske majoritet for sosial endring».

Så i skyggen av de ekstreme valgresultatene, den økonomiske krisen og arbeidsløsheten, kan også muligheten for en nyskapende, bærekraftig og forfriskende løsningsorientert prosess starte. Med nye stemmer for dette århundret.

Demokratieufori

I det europeiske grenseland, på sørsiden av Middelhavet, er egypterne klare for sin nye start. Presidentvalgets første runde ble avviklet på fredelig vis onsdag 23. mai. 50 millioner stemmeberettigete i landet, som i februar i fjor kvittet seg med sin diktator Hosni Mubarak, kunne endelig velge fritt.

Det var en euforisk stemning onsdag, da folket endelig fikk velge sin leder. Andre valgomgang i juni vil avgjøre den endelige seierherre, rent bortsett fra det egyptiske folk, da.

Montenegros Rambo Amadeus kom ikke til andre valgomgang. Han fikk ikke ta med seg eselet sitt på scenen i Baku – den trojanske eselversjonen overbeviste ikke Europa. Et samlet Grand Prix-Europa får dermed ikke høre hans diagnose med kurerende bieffekter i lørdagens store finale.

Synd. Men så får vi håpe at Europas politiske løsning, på vår tids gordiske økonomiknute, heller kan gjenfinnes utenfor musikkens verden. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 25.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL