Tirsdag skjedde det. En historisk hendelse ble bivånet av en hel verden. Den Chicago-bosatte juristen, professoren og senatoren Barack Hussein Obama (47), med en mor fra Kansas og en far fra Kenya, med en skolegang fra Indonesia og en oppvekst på Hawaii, er blitt USAs 44. president.
Om han ikke er som en verdensånd til hest, så er han i det minste som verdensborger mest.
Nærmere to millioner var til stede under edsavleggelsen i Washington, hundrevis av millioner verden over fulgt spent med på tv eller via internett. Antagelig må man tilbake til månelandingen i 1969 for å finne en planlagt hendelse som har samlet en så stor andel av jordas befolkning. I Irland, et annet land som Obamas forfedre kommer fra, samlet folk seg på barer for å ta del i festlighetene, slik man gjorde det i Kenya, Indonesia og på Barbados, hvor store skjermer ble satt opp for å følge hendelsen direkte.
Det viste også talen, som gikk i rette både med de siste års politikk fra George W. Bush og med de autoritære regimer som ikke følger demokratiets og folkestyrets spilleregler. Flere av Obamas formuleringer er igjen allerede blitt klassiske: «På denne dag samles vi fordi vi har valgt håp foran frykt – og samspill for å nå målet framfor konflikt og splid… Med gamle venner og tidligere fiender skal vi arbeide utrettelig for å redusere atombombetrusselen og drive tilbake trusselen om en oppvarmet planet.»
Flere har mye å lære av Obama. Ikke minst Norges statsminister Jens Stoltenberg. Det ene går på retorikken og overbevisningen i troen på endring. Mens Stoltenberg holdt en under pari nyttårstale, med uforpliktende uttalelser, viser Obama tre uker senere hvordan det kan og bør gjøres. Det er imidlertid i den realpolitikken Stoltenberg har mest å lære. Allerede første dag på jobb stanset Obama militærrettssakene for fem Guantanamo-fanger, vel å merke i 120 dager i første omgang. Og i miljøpolitikken er Obama langt mer tydelig enn tidligere oljeminister Stoltenberg, som tydeligvis er mer opptatt av å tjene sine venner i oljelobbyen enn sine regjeringspartnere og de velgerne som har stemt på den rødgrønne regjeringen.
Stoltenberg skjønner tydeligvis at han trenger en bedre mentor. Tirsdag sendte han nemlig ut en pressemelding: «Jeg gratulerer president Barack Obama med innsettelsen. Verden trenger hans lederskap i arbeidet for å håndtere store felles utfordringer som den globale finanskrisen, klimaendringene og fattigdom. Jeg ser fram til et godt og nært samarbeid med president Obama og hans administrasjon.»
Vi får håpe at det nære samarbeidet fører til at Stoltenberg umiddelbart skrinlegger de absurde planene om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Og at Stoltenberg lytter til miljøbevegelsen, og Obama, slik at det blir en gjennomgående grønn krisepakke som den norske regjeringen legger fram mandag 26. januar. Det ligger flere arbeidsplasser i en grønn økonomi enn i en svart, som dagens korrupsjonsridde oljeindustri med rette kan kalles.
Stoltenberg kan likevel ikke fri seg fra å oppfordre Obama til å gjøre mer enn de begge har lovet: Han etterlyser et aktivt amerikansk engasjement: «Det gjelder den internasjonale finanskrisen, klimapolitikken, kampen mot fattigdom og innsatsen for fred og sikkerhet. Vi kan ikke tillate at økonomiske nedgangstider går ut over vår innsats for verdens fattige, for å få på plass en klimaavtale og for å sikre fred og sikkerhet.»
Nettopp. Flotte ord, men i desto større kontrast til hva Stoltenberg selv klarer å gjennomføre uten press fra sine to andre regjeringspartnere. Det er ennå noe tid igjen for Stoltenberg til å ta seg et lynkurs hos Obama før valget. Yes, we can.