Leder: Nye fortidsbilder

Vi må ikke glemme andre verdenskrig, sies det. Tre nye bøker fra kvinnelige historikere viser hvorfor.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

For et par år siden skrev Ny Tid en sak om hvor påfallende mange bøker om andre verdenskrig som preget bokhøsten. Igjen.

Vi har ikke laget en slik artikkel på nytt. Ikke fordi trenden har lagt seg, snarere tvert imot. Fra forlagene drysser det ut bøker om Krigen, som startet for 70 år siden. Ned i landets redaksjoner daler det nye krigsbøker hver dag, nærmest i vingetakt med bladene fra bøketrærne.

Hver uke kunne vi fylt boksidene i dette bladet med nye innfallsvinkler på krigens irrganger. Vi kunne skrevet om den nye biografien over Doktor Mengele, «dødens engel» i Auschwitz. Eller om generalmajor Odd Lindbäck-Larsen under felttoget i Nord-Norge. Eller om Sex under Hitler. Seksualitet i Det tredje riket. Eller om andre mer perifere titler.

Vi har ikke gjort det. Ikke fordi ikke bøkene er viktige, de trengs, de også. Kanskje det ikke er noe «fordi». Om ikke annet sier denne flommen av krigsbøker, i etterkant av den rekordpopulære krigsfilmen Max Manus (2008), noe om vår besattheten av denne krigen.

Det er uansett tre bøker som er spesielt viktige. Den ene er historikeren Ingerid Hagens (f. 1967) Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider (Spartacus), den første systematiske gjennomgangen av hvordan de over 90.000 landssvikfangene ble behandlet etter 1945. Onsdag gikk Arnfinn Moland, leder ved Norges Hjemmefrontmuseum, ut mot Hagen i VG under tittelen «Sannheten om krigen». For det er som kjent noen som forvalter nettopp Sannheten.

Moland innrømmer at han ikke har lest boka, bare de rosende anmeldelsene – dog at han «skal selvsagt lese Hagens bok». Det bør Moland gjøre snarest hvis han ønsker å bli tatt seriøst. Bare noteapparatet i Hagens er på 102 tettpakkede sider.

Den andre skjellsettende boka er Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering (Scandinavian University Press), skrevet av historieforskeren Marianne Neerland Soleim (f. 1966). Den omhandler de 100.000 krigsfangene fra Sovjetunionen som ble tvangssendt til Norge under krigen. Og også denne boka tar opp etterspillet, nemlig den skamløse «Operasjon Asfalt» i 1951, da norske myndigheter gravde opp sovjetiske fangelik og flyttet dem nærmest anonymisert til Tjøtta i Nordland.

Den tredje boka som anbefales, er Tyskerjentene: Historiene vi aldri ble fortalt (Gyldendal), av den prisbelønte Bergens Tidende-journalisten Helle Aarnes (f. 1971). Den viser hvordan norske kvinner som innledet forhold med tyskere fikk en helt annen behandling enn menn som gjorde det samme. Norske menn fikk ingen straff, mens «tyskertøsene» ble skamklippet, lobotomert, internert eller deportert etter 1945. Uten at kvinnene hadde brutt noen lov. De fikk en «kjønnet straff». Kvinnenes følelses- og seksualliv var underlagt nasjonens ære.

I sum sier disse tre bøkene oss noe nytt om erindringspolitikken i etterkrigstida. Det er ikke dette «gutta på skauen», den omforente sosialdemokratiske heltefortellingen og Hjemmefrontmuseet har prioritert å få fram i lyset. Denne mangelen er i seg selv «bare» en unnlatelsessynd. Men da bør man også være svært varsom når man kritiserer så veldokumenterte framstillinger, slik Moland har begitt seg inn på.

Er det tilfeldig at de tre bøkene er skrevet av kvinner? At de er i alderen 38 til 43 år og høyt utdannet? Selvfølgelig ikke. Alt handler om perspektiv, om å se verden og historien med andre briller. Derfor trengs det også innen historiepresentasjonen andre enn de tradisjonelle, maskuline og Oslo-sentrerte perspektivene på Norges fortid.

Og da virker det som om de nye generasjoner med kvinnelige historikere blir helt avgjørende for å gi et mer utfyllende bilde av fortida. For også forskningen er i Norge skremmende kjønnssegregert. Mannlige akademikere synes mindre opptatt av kvinnenes skjebne enn av mennenes. Derfor bør de tre nye bidragene mottas med jubel.

Det er fra nå av vi virkelig kan ta inn over oss at fortida ikke er hva den engang var. ■

Litt mer mangfoldig

I forrige utgave kritiserte vi her regjeringen for manglende mangfoldighet. Fredag ble så Lubna Jafferey Fjell (Ap) utnevnt som statssekretær for kulturministeren.

Om ikke annet følges Ny Tids leder fra 25.9. opp, der det ble påpekt at det er «naturlig dersom den godt kvalifiserte Fjell nå rykker opp og får en statssekretærpost».

Hvis nå bare Støre også kunne følge opp Ny Tids ønsker om å ta imot Guantánamo-fanger. ■

dag@nytid.no

twitter.com/DagHerbjornsrud

---
DEL