Leder: Norges iranske kobling

Norges manglende støtte til iranske opposisjonelle er en skam. Dessverre er det lett å mistenke at oljeinvesteringene er årsaken.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Vi lever i revolusjonære tider. Og ikke minst har de siste dagers utvikling i Iran vist at «vi» her inkluderer iranere flest. De ønsker seg nemlig demokrati, noe de sa klart fra om under presidentvalget 12. juni.

Ifølge Vokterrådet skal president Mahmoud Ahmadinejad ha fått over 60 prosent av stemmene, mens utfordreren Mir Hoosein Mousavi skal ha fått snaue 30 prosent. Tro det den som vil. Det gjør ikke iranere flest.

Onsdag ble det offentliggjort et brev som skal være fra innenriksministeren, skrevet på persisk dagen etter valget, der det står helt klart at den mest reformorienterte Mousavi vant valget med klar margin. Ahmadinejad skal ha kommet på tredjeplass. Men Vokterrådet og dets leder Ali Khamanei trengte å gi valgvinneren fra 2005 seieren også denne gangen.

Regimet vet at ellers ville folkets revolusjonære ønsker velte det diktatoriske styret, på samme måte som folkets vilje felte den CIA-støttede diktatoren Sjah Rezah 11. februar 1979.

Det er ikke overraskende at iranere flest stemmer mot regimet. De er blitt lei, og de har vært det lenge. Såkalt jevne iranere undertegnere har snakket med i Iran, anslår at 60-70 prosent har vært sterkt mot regimet. De som ikke er motstandere, er de som jobber for og tjener godt på regimet. Det iranske flertallet har lenge ønsket seg demokratisk endring, slik som innbyggerne i verdens mest folkerike muslimskdominerte land, Indonesia, sikret seg ved å gå ut på gatene mot sin diktator på slutten av 1990-tallet.

Det er altså ikke slik, som flere norske medier har framstilt det som de siste dagene, at de store og hyppige demonstrasjonene er for Mousavi. Snarere er de mot regimet. Mousavi er ingen engel eller stor forskjell fra Ahmadinejad, slik USAs Barack Obama helt korrekt påpekte denne uka – i kontrast til Norges passive og ulne utenriksminister Jonas Gahr Støre. Mousavi var statsminister under Khomeini fra 1981 til ayatollahens død i 1989. De ekte demokratene ble utestengt fra valget av Vokterrådet allerede forrige måned.

Mousavi ligner slik på Mohammed Khatami, president fra 1997 til 2005. I såkalt vestlige land ble han generelt forstått som en «reformpolitiker», til tross for at han var propagandaminister under Irak-krigen på 80-tallet. I realiteten var Khatami bare en realpolitisk bløff. Han klarte å lure demokratier som Norge, som ville la seg lure, til å tro at han ville få gjennomslag for reelle reformer. Isteden ble det nye tilbakeslag for opposisjonen i disse årene. Mousavi er en lignende person, som Vokterrådet kunne brukt til å forlenge makten. Men den bevegelsen og den misnøyen som nå rir landet, kan få revolusjonære følger.

I Norge har vi nå en unik mulighet til å støtte iranere flest, slik vi så godt gjorde for Nelson Mandela og ANC under kampen mot apartheid i Sør-Afrika på 1980-tallet. Vi kan nå få den demokratiske revolusjonen som iranere etterlyser, i tråd med Kong Kyros den stores 2500 år gamle menneskerettighetserklæring og den humanistiske og storslagne arven persisk kultur bærer på.

Men da trenger vi noe mer enn ulne uttalelser fra Støre og norske myndigheter, som har investert millioner på oljesamarbeid med det iranske regimet.

Dette regimesamarbeidet er en skam. Norge burde heller støtte Ny Tid-spaltist Parvin Ardalen og hennes opposisjonsbevegelse for et fritt og demokratisk Iran.

---
DEL