LEDER: Nødvendig infostøtte

Tiltak. Det begynner å avtegne seg to mønstre ved den nye blåblå regjeringens politikk overfor opposisjonelle og maktkritiske røster i samfunnet:
Det ene er at «de får klare seg selv» – noe bistand fra de blåblå skal det i det minste blir minst mulig av. Det andre mønsteret ligger i «stordriftstankegangen»: De store kan like gjerne gjøre det samme som de små, samle opp arbeidsoppgavene.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Disse trekkene finner vi i Høyre- og Frp-regjeringens forslag til landbruksoppgjør (det er ikke så viktig hvis små sauegårder med hundrevis av år med tradisjon nedlegges, for det er billigere med industrilandbruk og mer konforme bønder).

Vi ser det i de strategiske planene for omlegging av pressestøtte, som dags- og ukeaviser (de store aviser kan «ta opp i seg» perspektivene til de mindre avisene – som man så kan nedlegge – så blir det stordriftsfordeler også i pressen innenfor ytringer og meninger).

Vi ser det innen kulturlivet (kriminalbøker av høy klasse skal ikke lenger støttes, fordi de har «feil» sjanger, sies det fra maktens øverste tinde).

Og vi ser det i planene om å utradere sivilsamfunnet og NGO-ene – som ved å kutte den årlige infostøtten, slik Norges nye makthavere nå har varslet de vil gjøre (istedenfor Attac, Changemaker og Fredsrådet skal de ulike statsorganisasjonene nå istedenfor informere og presentere seg selv bedre).

50-tallet. I sum styrer vi nå mot et mer konformt, ensporet, markedsstyrt og stordriftsfordelaktig samfunn. Det er som om vi er på vei tilbake til 1950-tallet igjen. Den gang det fantes én mening, og den ble best formulert av Haakon Lie. Istedenfor den mangfoldskulturen som de rødgrønne og de tidligere Bondevik-regjeringene praktiserte, blir det nå mer enfold. Det er ikke bare etnisk mangfold som rammes, men også noen av grunnstenene i det moderne, norske samfunnet: Det er «de norske verdiene» som nå er under angrep.

Når en slik tidvis fanatisk 80-tallsideologi kobles med et problematisk forhold til ytringsfriheten (vi har en justisminister som i høst oppfordret folk til å brenne hans lokalavis Tønsberg Blad – han var uenig i noe der). Og når de ærligste politikerne i regjeringspartiene sier hva de mener om at Den norske kirke har medmenneskelige perspektiver (Frp har kalt kirkens humanisme for asylsøkere for «venstrevridd» og signalisert at det bør den slutte med – litt slik Kina har signalisert hva de synes Regjeringen skal si om fengslede dissidenter).

Og når så også Frp-nestlederen legger press på også Kongehuset, med kritikk av kronprinsparet for at de er for opptatt av klimatiltak, framsnakking og medmenneskelighet – underforstått at de er for mye SV- og for lite Frp-aktige), så blir mønsteret til et større, sammenhengende lappeteppe – som vel å merke ikke er noe spesielt vakkert skue.

Det er som om dagens regjering ikke liker kritikk – det er vel derfor det er så vanskelig å få noe svar fra statsapparatet for tiden – som når det gjelder avgiftsøkningen på 40 prosent til økologiske bønder. Den er det Frp som står for, partiet som får over 90 prosent av sine inntekter fra skattebetalernes penger – mest av alle. Men pengene til seg selv vil de ikke gjøre noe med – mens ungdommene i Spire prioriteres å kveles før de kommer til spirestadiet.

I Aftenposten kom det onsdag fram hvordan Utenriksdepartementet skal kutte ut støtten til de nevnte sivilsamfunnsorganisasjonene. Attac ligger an til å kutte 2 av 3 stillinger fra nyttår. I praksis blir vaktbikkjerollen og disse NGO-enes mulighet til å fortsette sine viktige samfunnsoppdrag, da umulig. Hva blir det neste: Skal NGO-ene måtte søke om penger fra Sverige og USA isteden. Og så få beskjed fra Høyre/Frp om at de må presentere seg som «fremmede agenter» hver gang de sier noe, siden de jo ikke får noe av myndighetene i hjemlandet?

Velgerne burde visst hva de gjorde da de stemte disse illiberale kreftene inn i regjeringskontorene. Kampanjen mot infostøtten startet Høyre i fjor sommer. Da sa Peter Skovholt Gitmark (H): «Se på en organisasjon som Attac, som har som hovedformål å være kritisk til globaliseringen. Det er jo som å jobbe mot tyngdekraften.»

Er det noe vi trenger, så er det noen kan nettopp utfordre tyngdekraften. En Einstein som kunne regne seg fram til at det også går an å finne vektløse steder i universet. Slik kom USA seg til månen, Gitmark.

I Attacs tilfelle har de kjempet for Tobin-skatt siden slutten av 90-tallet. Etter finanskrisen i 2008-09 har skatt på finanstransaksjoner blitt noe en lang rekke konservative finansministere med respekt for seg selv ønsker velkommen. Utfordringen for Attac er i tilfelle ikke at de tok feil, men at de hadde så altfor rett.

Dét bør dog ikke være et argument for å nedlegge eller kneble fritenkere og klarsynte. Vi trenger flere som ønsker å jobbe mot tyngdekraften, mot makta og mot en systematisk forfølgelse av annerledestenkende. Lenge leve infostøtten.

---
DEL